Naturfiskeren

Hva er det som får en stakkar til å begi seg ut på en tung trugetur gjennom snørik skog og inn til et tjern midt i vinterkulda?

Tekst: John Arne Paulsen

Snøen hadde lavet ned i løpet av natta. Kulda hadde satt inn for alvor, men jeg valgte likevel å begi meg ut på en av mine få isfisketurer gjennom vinteren. Planene var lagt, og jeg aktet ikke å backe ut. Jeg følte virkelig for å tilbringe noen timer i fri natur og frisk luft, og siktet meg inn på et tjern midt i skogen. Et tjern som jeg vet inneholder ørret og abbor og som innebærer en skogstur til fots.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Truger i nysnø

Siden det hadde kommet en god del nysnø, var det fornuftig å sette truger på føttene. De moderne, lette trugene med hælløfter gir en langt mer behagelig spasertur enn kun å gå til fots gjennom et ulendt skogsterreng der snøen er meterdyp. Et menneske er langt fra en elg, for å si det sånn.

Det var mange minusgrader, men ryggtavla var rett og slett svett i termodressen da jeg så tjernet åpenbare seg mellom trærne. Noen hull ble boret i isen ganske nær land mot den andre siden, før jeg tok en liten kaffepause og nøt stillheten.

Akkurat denne fasen av turen er en viktig grunn til at jeg lar meg friste ut på fisketur også midt på vinteren. En blanding av fysisk utfoldelse, naturens ro og praktfullhet, og litt spenning.

Etter pausen ble snøret senket ned i det mørke dypet. Det var såpass mye snø på isen at ingenting under den kunne ses med det blotte øyet. Det var rett og slett umulig umulig å ligge og “spotte” fisk gjennom hullet. Her var det bare å sitte på den medbrakte ryggsekk-stolen og vente på napp i pilkestikka.

Noe lot seg friste

En stund med rolige bevegelser ga liten respons. Jeg brukte en sølvfarget pimpel med maggot, men merket ingenting. Jeg tenkte at der nede i mørket hadde det antakelig vært bedre å friste med noe med lys. Noe som var lettere for fisken å bli oppmerksom på. Det hadde jeg ikke, så jeg satte på det nærmeste jeg hadde; en ganske stor kobber/oransjefarget Eldorado røyeblink.

Jeg senket den kobberfargede blinken ned i hullet, og denne gang fisket jeg mer aktivt. Jeg lot den synke helt ned til bunnen, og så, med kraftige rykk, trakk jeg røyeblinken hardt opp før den fikk synke naturlig ned igjen. Etter noen omganger med teknikken kjente jeg med ett at noe var bortpå. Noe hadde latt seg friste, og jeg roet litt ned. Tre ganger merket jeg det før jeg valgte å by på et så solid mothogg som jeg klarte å få til med den vesle pilkestikka.

Pen ørret

Jeg merket med en gang at denne fisken var større enn en liten abbor. Den var ikke kjempesprek der nede i isvannet, men den bød på brukbar motstand en periode.

Fisken hadde bitt godt i kroken, så det var etter hvert en grei jobb å få den opp gjennom hullet. Og til min store glede viste det seg å være en ganske pen brunørret som hadde latt seg friste av røyeblinken.

Ørreten på rundt halvkiloen fikk lov til å bli med heim til gards.

Les også: Dobbel fangst på samme flue

ADLINK: Hva med en Lee Clean Western-skjorte fra Boozt.com? I skrivende stund koster den 799 kroner.