Høsten innebærer en natur preget av fargerike løvtrær, bladfelling og en generell overgang til en kaldere, mørkere tid på året. Det vet vi alle, selvfølgelig. Den tiden fra lange, lyse sommerkvelder til bekmørke kvelder, føles kort. Altfor kort. Men når høsten først kommer, er det mye vakkert å feste øynene på.
Hva er høstfarger, egentlig? Det er gule, oransje, røde, brune og rustbrune farger som oppstår i naturen når klorofyllet brytes ned og andre fargestoffer som karotenoider og antocyaniner blir synlige. Dette ifølge blogg.forskning.no.
Når høsten først er her, går det så absolutt an å nyte den. En tur ut i skog og mark, eller langs et vassdrag – gjerne når himmelen er blå – kan gi skjønne naturopplevelser når høstfargene presenterer seg i all sin prakt.
NATURLIG FARGEKART: Fargerikt langs Glommas bredd. Foto: John Arne Paulsen
Fakta:
Karotenoider er naturlig forekommende fargestoffer. De fleste karotenoider har en gul, oransje eller rød farge, selv om også fiolette karotenoider finnes.
Antocyaniner er også en gruppe fargestoffer i naturen, som blad, blomster, frukt og bær. Fargestoffene gir rød, rosa, purpur, blå, blåfiolett eller fiolett farge avhengig av type og mengde antocyanin.
Det er så absolutt grunn til å juble over at den forbannede hjortelusflua endelig ser ut til å være borte der jeg som oftest oppholder meg i naturen. Den glimret med sitt fravær på dagens skogstur.
I dag har jeg gått i et av de mest hjortelusflue-befengte skogsterrengene jeg vet om, på grensen mellom Nes og Sør-Odal. Ikke en eneste hjortelusflue var å se eller merke på hele turen. Deilig.
Etter en periode hvor det har vært umulig å gå en skogstur på grunn av denne irriterende parasitten, var det veldig behagelig å kunne slippe bruk av insektnett og buff trædd ned over hode og hals.
Naturens lyder er viktige når en går tur gjennom terrenget, og derfor er det ekstra deilig å ha ørene fri. Å høre fuglekvitter, korpens særegne varsling, klukking fra en bekk, og så videre.
Målet med denne turen var som vanlig, å nyte skogen, trekke inn masse deilig friskluft og kanskje klare å knipse et par fine bilder. Og selvfølgelig også å få litt trim etter et heftig tacogilde kvelden i forveien.
Mye av den lave vegetasjonen er dekket med rimfrost etter to netter med kuldegrader. Det har tydeligvis tatt knekken på hjortelusfluene.
Mange var ute i skog og mark i dag. En jeg kom i prat med var like sjeleglad som meg for at hjortelusflua ser ut til å være borte for i år. I likhet med meg blir han bitt/stukket av disse krekene så fort de kaster vingene og kommer seg inn på huden.
Det var skøyteløperen Knut «Kupper’n» Johannesen som serverte oss fyndordene «To indre og vekk me’n». Jeg tar meg for anledningen friheten til å endre til «to frostnetter og vekk me’n».
Det var knall blå himmel i dag, noe som forsterker høstfargene. Dessverre – eller naturlig nok – har de prektigste høstfargene falmet nå i dette området. Et mer nakent landskap trer fram etter bladfellingen.
Høsten innebærer en natur preget av fargerike løvtrær, bladfelling og en generell overgang til en kaldere, mørkere tid på året. Den tiden fra lange, lyse sommerkvelder til bekmørke kvelder, føles kort. Altfor kort.
RUSTEN NATUR: Er du heldig, kan du komme over slike farger i østlandsnaturen nå. Foto: John Arne Paulsen
Men når høsten først er her, går det så absolutt an å nyte den. En tur ut i skog og mark, gjerne når himmelen er blå, kan gi skjønne naturopplevelser når høstfargene presenterer seg i all sin prakt.
BLANDINGSSKOG: Nettopp i skogen er det et stort potensial for binding av klimagasser. I Norge mest i sommerhalvåret, men også gjennom vinteren. Foto: John Arne Paulsen
Akkurat nå bikker temperaturen så vidt ned på minussiden i perioder av døgnet i skogsområdene jeg går mest i. Løvbladene faller til bakken, og snart står vi igjen med den mer nakne vinterskogen. Den har sin sjarm den også.
HENGER TUNGT: Flotte høstfarger langs Glomma. Foto: John Arne Paulsen
Denne hjortelusflua kastet vingene og ble med meg hjem på en tur tidligere denne uka. Her er den fotografert på kjøkkenbenken før den ble most av en spiseskje. Foto: John Arne Paulsen
Spørsmålet stiller jeg etter å ha snakket med en skogsvant mann i viltnemnda. Han blir aldri bitt av hjortelusflua, men kona hans blir bitt hele tiden.
Jeg har selv fått mange bitt bak i nakkepartiet. Det er tydeligvis der hjortelusflua helst vil oppholde seg. Det kan selvfølgelig skyldes at jeg – når jeg kjenner at den kryper rundt i nakkehåret – forsøker å klemme den i hjel med fingeren, og at den da biter fordi den skjønner at den er i ferd med å bli most. Jeg aner ikke, og etter å ha forsøkt meg på litt research om temaet, er jeg akkurat like usikker.
Jeg skriver at den biter, men noen mener det er mer korrekt å si at den stikker. Det er delte meninger. Ifølge Folkehelseinstituttet har hjortelusflua spesialiserte munndeler som punkterer hel hud for å suge blod. Da høres bitt mest riktig ut.
Min teori
Heldigvis er ikke hjortelusfluene lenger like harde i skallet som de var på 80- og 90-tallet, da de spredte seg inn i Norge fra Sverige. I løpet av relativt kort tid ble de veldig merkbare i skogsområder i Akershus der jeg går de fleste av mine skogsturer. Da var de noen små panservogner, større og omtrent umulige å knuse mellom fingrene. Hjortelusfluene her i dag er lettere å skvise, men bittene fra dem forårsaker de samme kløende blemmene som tidligere. Kløen kan være merkbar i flere måneder etterpå, og kulen i huden kan være der i flere år.
Mange av oss betrakter hjortelusflua som svært plagsom, spesielt i svermingstida på høsten. Den tidligere nevnte, skogsvante mannen i viltnemnda fortalte at han på flere turer i høst har fått fluene på seg og at de har vært på kroppen hans lenge uten at de har bitt. Kona hans, derimot, skal ha fått bitt så fort de har kommet inn på huden hennes. Forskere hevder at det ikke er noen forskjell på menneskehud for hjortelusfluas del. Derfor er min teori at bitt eller ikke bitt avgjøres av hvordan vi reagerer når vi får dritten på oss.
Elg i refleksvest
Hjortelusfluer foretrekker hjortedyr som elg og rådyr som vertsdyr, ikke mennesker. Likevel lander de på oss, kaster vingene, kravler rundt i håret og nakken og er kjappe til beins. Hvis du blir bitt, kan det ifølge en artikkel i Aftenposten skyldes at flua har feilvurdert deg og tror du er en elg.
Konklusjonen må bli: Den er ikke bare en pest og plage, den er dum også, ha ha.
Det er trist, men likeså et faktum, at hjortelusfluas tilstedeværelse fører til at mange av oss lar være å ta turen til skogs for å nyte natur som denne gjennom høstmånedene. Foto: John Arne Paulsen
Folkehelseinstituttet konkluderer med at hjortelusflua ikke liker blodet vårt, og at kreket ikke biter oss fordi den er ute etter blodet vårt. En av hjortelusfluene jeg hadde med meg hjem fra en skogstur i går, etterlot seg en blodflekk da jeg fikk klemt den i hjel. Og jeg fikk enda en kløende kul bak i nakken.
Hjortelusfluene svermer i perioden august – oktober, eller til det kommer noen døgn med kuldegrader. Det hevdes at du kan beskytte deg ved å kle deg i hvite eller lyse klær og unngå mørke farger. Jeg derimot har erfart at hjortelusfluene setter seg på meg uansett farge på klærne. Elgjakta er godt i gang, og på turen i går brukte jeg refleksvest. Det holdt i hvert fall ikke hjortelusfluene unna. De trodde jeg var en elg med refleksvest…
Har du erfaringer du gjerne vil dele om denne flua, skriv gjerne noen ord i kommentarfeltet under her.
