Her var jeg i ferd med å bruke en VG-tittel; “Skrekknedbør på fredag den 13.”, men jeg tok den bort igjen. “Skrekknedbør” kan betegnes som prototypen på skikkelig sensasjonalisme (eller clickbait som det heter “på godt norsk”). Jeg endte opp med en mer moderat, men mer korrekt tittel.
Hvis vi bytter ut skrekk med kraftig, er vi nok nærmere sannheten. Det blåste også heftig med kast på inntil 20 meter i sekundet. Noen steder førte det til oversvømmelser og skader. Kaos valgte Dagbladet å betegne det som, men stort sett var skadene moderate.
Video fra åer i Nes:
Det var torsdag at meteorologene sendte ut gult farevarsel om kraftig vind og flom på deler av Østlandet. Det regnet kraftig fra torsdag kveld, natt til fredag og hele fredag. Åer og bekker vokste seg store, og isflak og annet ble ført med vannmassene nedstrøms. Noen steder ble det nedbørsflom der vannmassene overskred grunnen og vassdragenes kapasitet.
Ved Kvenna i Kampåa har vannet bredt seg ut gjennom et stort skogsområde. Foto: John Arne Paulsen
Det er et faktum at klimaendringer gir hyppigere regnflommer, særlig på Sør- og Vestlandet, men også Østlandet møter utfordringer når disse ekstrembygene kommer. Ja. det er vår nå, noe mange påpeker i kommentarfelt på sosiale medier, men det er uansett et uomtvistelig faktum at regnbygene og vinden er voldsommere enn det som kan betegnes som normalt når de først kommer.
Bildene og videoen til denne artikkelen er tatt i dag, lørdag. Da hadde nedbøren gitt seg, men vannet fosset fortsatt fra sidevassdragene og ut i de større elvene der det ennå ikke er snakk om noe flomnivå.
Isen og vannet i Uåa (også kalt Ua) har dratt med seg masse drivved og buskas. Bildet er tatt i dag. Foto: John Arne Paulsen
Ved restene av Brattlia skole er dette skiltet satt opp. Det informerer om at skolen var i drift fra 1924 til 1946. Foto: John Arne Paulsen
For hundre år siden ble mange av barna våre undervist i koier langt inn i svarteste skogen. Den norske skolen har vært i en konstant utvikling, men den ble satt tilbake av krigen.
Rett etter første verdenskrig, i 1920, ble det innført sjuårig felles folkeskole i Norge, men det var først 40 år senere at utdanningsnivået ble vesentlig forbedret. Andre verdenskrig satte skolen tilbake, men deretter har utviklingen vært konstant.
Hovedbildet til denne artikkelen viser Brattlia skole, eller i hvert fall grunnmuren og restene etter den. Dette var en skole som var i drift langt inn i skogen i Nes i Akershus fra 1924 til 1946. Ifølge Ole Erik Eiers bok “Gamle boplasser på Skogen” utgitt i 1994, hadde skolen 16-20 elever som kom fra boplassene Gruesetra, Steinshaugen, Bråtesetra, Rakeie, Brattlia, Takholtlia, Haukelia, Gransbråten og Skillingshaug.
Noen veiforbindelse til skolebygget var det ikke. Det er både artig å ganske så rart å tenke på at skolebarna gikk på stier gjennom dette skogsområdet for å la seg undervise i ei koie som ble varmet opp av en vedovn fra Bærums Verk, en av Norges eldste støperibedrifter. Her fikk barna opplæring noen dager i uka, og de måtte kare seg til og fra skolen uansett vær og føreforhold. Her var det ingen varme skolebusser eller privatbiler som kjørte elevene til skoledøra. Det var imidlertid til dels stor forskjell på by og land i denne perioden. Tidlig på 30-tallet var det gjerne rundt 20 timers undervisning i uka på bygda, mot det dobbelte i byene.
Dette er en rekonstruksjon av skolebygget i Brattlia slik det sto midt i skogen øst i Nes. Foto: Informasjonsplakat/Chat GPT
Norges eldste barneskole er Christi Krybbe skole i Bergen. Den ble grunnlagt i 1739, samme år som loven om allmueskolen i landdistriktene ble innført. Skolebyggene ble stadig flere. Brattlia skole var en av mange som ble etablert rundt om i de norske skoger utover på 1900-tallet.
Restene av ovnen som sto i undervisningsrommet i Brattlia skole. Bildet er tatt tidligere denne uka. Foto: John Arne Paulsen
Det norske skolevesenet var i en konstant utvikling, men ble avbrutt av andre verdenskrig og den tyske okkupasjonen av Norge i 1940-1945. Krigen var et tilbakeslag for skoleutviklingen, men da den var over, var fokuset rettet mot rask gjenoppbygging. Skolegang ble høyt prioritert i form av nye skolebygg og økt utdanningsnivå. Den sjuårige folkeskolen som ble innført i 1920 var obligatorisk, og i 1947 ble framhaldsskolen regulert ved lov som et praktisk alternativ etter folkeskolen.
Ovnen som varmet opp Brattlia skole var laget hos Bærums Verk og var av type nr. 165. Foto: John Arne Paulsen
I 1947 var den offisielle undervisningen i Brattlia skole en saga blott, og barna på de forskjellige skogseiendommene ble samlet i større og mer moderne skolebygg. Utdanningsbehovet var “eksplosjonsartet” og det ble reist nye skolebygg over hele landet for å håndtere etterkrigstidens behov.
Ikke minst ble utdanning sentralt for sosial utjevning. Et politisk mål var å redusere de sosiale forskjellene og å gjøre skolegangen mer lik for alle. Ikke det at undervisningen på de små skolene, som Brattlia, nødvendigvis var noe dårligere enn andre steder, men prosessen mot en lik skole for alle skjøt uansett fart fra 50-tallet og utover. Blant annet inngikk det å gi arbeiderklassens barn adgang til i skoler som tidligere var forbeholdt de mer velstående klasser som en viktig byggestein i den sosialdemokratiske visjonen. Dette var et av mange elementer i skolereformene som resulterte i et samlet skole-Norge.
Hvis noen har lyst til å ta fotturen inn til restene etter Brattlia skole, går det en blåmerket sti inn dit fra Rakeievegen i Nes.
Her skimtes tuftene av tidligere Brattlia skole. Bildet er tatt tidligere denne uka. Foto: John Arne Paulsen
Dette er et lite, men flott minne fra noen år tilbake. Om under to måneder kan dette oppleves igjen. To ihuga naturfiskere dro innover til en populær sjø for å starte kajakkfiskesesongen tidlig i mai. Og for en start det ble! Etter torden og sterk vind, roet været seg helt, og kajakkene kunne legges ut på vannet under tilnærmet blå himmel.
Frustrasjon på jobb
Tidligere på dagen satt de to fluefiskerne molefonkne på jobben og så ut av kontorvinduet. Vinden tok skikkelig tak i tretoppene. Det haglet ned, og tordenen drønnet over bygda. De to snakket sammen på mobilen og vurderte å kansellere hele turen, men så var det nettopp det at begge hadde fått «fri» denne kvelden, og da er det vanskelig å la være. Tur skulle det bli, uansett.
Da kajakken ble lagt på biltaket, skjedde underet. Etter uvær kommer ofte godvær. Skyene forsvant og fiskekompisene kunne kjøre innover i skogen under blå himmel. Vel framme ved sjøen begynte de to å tro at ørreten faktisk kunne la seg lure av tørrflua.
Regnet ga seg: Det mørke, tunge skydekket forsvant rett før kajakkene ble lagt på vannet. Foto: John Arne Paulsen Foto: John Arne Paulsen
Vakre vak Vel plassert i en av sjøens «gromme bukter» var det deilig å legge ut flua. Det var vak å se både her og der. Langt fra voldsomt, men likevel svært gledelig. Med ett skrek kompisen til. En ørret hadde gapt over hans Daddy Long Legs, ei tørrflue han hadde kjøpt på import fra England. Fisken gjorde utras og dro kajakken etter seg en stund, før en ørret på snaue halvkiloen ble landet trygt i håven. En helt grei fangst på tørt så tidlig i mai!
Pen ørret: En god start på kajakksesongen. Foto: John Arne Paulsen
Padleidyll: Det ble helt vindstille til slutt. Her padles det inn mot land på slutten av turen. Foto: John Arne Paulsen
Vi nærmer oss for alvor starten på sykkelsesongen og doningen klargjøres nå for nye eventyr, sånne som den jeg skal beskrive i denne saken. En tur som virkelig fikk fart på blodpumpa.
For å si det rett ut, så kjente jeg blodsmaken i kjeften allerede på vei opp til turmålet Nybakk sørøst i Nes. Det føltes som en av fjelletappene i Tour de France.
Vasket og nysmurt
Terrengsykkelen var vasket og nysmurt. Målet var en tur på to hjul på en halvannen mil lang skogsvei gjennom terrenget. Hvorfor betegner jeg det som en bonustur? Jo, det kommer fram i resten av artikkelteksten.
MÅLET FOR TUREN: Denne eiendommen som heter Nybakk inneholder mange bygninger. En sykkeltur inn dit ga bonuseffekt. Foto: John Arne Paulsen
Akkurat denne turen startet ved en betalingsbomstasjon med kameraer. En bonus ved å sykle her, er at man – med et smil om munnen – kan tråkke seg rett forbi kameraene uten at det koster et rødt øre. Det koster noen kalorier, men det er jo en bonus i seg selv.
LITEN AVSTIKKER: Et utsiktspunkt rett ved skogsveien. Vinteren 2009 falt en elg ned denne bergveggen og brakk ryggen da den traff isen. Enkelte antok at den hadde blitt jagd utfor kanten av ulv. Foto: John Arne Paulsen
Etter bomstasjonen fulgte en liten «svippstopp» ut på et av de høyeste punktene over sjøen Flolangen, med flott utsikt både nord- og sørover i ettermiddagssola. Denne skrenten ned mot sjøen er for øvrig kjent som en naturskapt 10-meter for stupende våghalser.
Et stykke videre langs sjøen fortsetter turen opp i terrenget. Der starter hardkjøret.
Blodsmak
For en sykkelrytter på hobbynivå er det uunngåelig å kjenne melkesyra relativt fort i disse motbakkene. Totalt viste GPS-klokka en stigning på 311 meter, og hardest var Brauterfallet rett før “målgang” på Nybakk. Da kan en tenke seg hvordan rytterne i Tour de France har det når de på en av de siste etappene klatrer over 600 høydemeter sammenhengende gjennom i underkant av åtte kilometer opp til Col de Noyer.
Bonusen med bakkeklatringen er at man virkelig får testet blodpumpa, og at det går styggfort nedover igjen. Det er gøy.
SKOGSTERRENG: Avslutningsdelen av etappen opp til Nybakk går gjennom denne skogstypen. Foto: John Arne Paulsen
Oppe på toppen kom en ny utfordring i form av en ganske bløt terrengstrekning på sti. Strekningen går gjennom et pent skogsområde, og det var en bonus å se en ørn svinge seg på himmelen før den forsvant bak trærne, før jeg fikk somlet meg til å få fram kameraet.
GAMMELT OG GRÅTT: Karakteristiske vinduer setter sitt preg på låvebygningen på Nybakk. Foto: John Arne Paulsen
Så åpenbarte målet for turen, Nybakk, seg.
På tunet er det flere bygninger, blant annet en låve som det oser nostalgi av. Under låven står en treplog fra gamle dager. Jeg går rundt på eiendommen og merker at jeg blir dratt bakover i tid i tankene. At det kommer et regnskyll akkurat da, er en bonus, siden jeg kan ta en pause, sitte under tak og tenke litt over hvordan man bodde og levde her før i tiden.
PLOG: Denne gamle plogen ligger under låvebygningen. Foto: John Arne Paulsen
Serie på Naturfiskeren:
Ut på tur – aldri lei
• En artikkelserie ispedd litt humor, med utgangspunkt i enten merkede stier på turkartet, bruk av kart og kompass, eller GPS, i mer eller mindre særegne naturområder rundt om i landet.
• Kom gjerne med tips om slike destinasjoner
• Denne turen gikk på terrengsykkel gjennom skogsterreng.
LÅVE OG FJØS: Låvebygningen på Nybakk ble reist i 1921. Foto: John Arne Paulsen
BOK VED STIEN: Rett utenfor tunet på Nybakk er det satt opp ei kasse med en bok man kan skrive navnet sitt i. Foto: John Arne Paulsen
Langs stien rett utenfor tunet på Nybakk er det satt opp en kasse med ei bok som man kan skrive noen ord i. Innholdet i den viser at det jevnlig kommer folk opp til stedet, hele året igjennom.
TILSYNELATENDE ENDELØST: På turer på skogsveiene dukker det innimellom opp tilsynelatende endeløse sletter. Foto: John Arne Paulsen
Kaffe med Lion’s Mane-sopp (på norsk kalt piggsvinsopp) skal faktisk ha helsefremmende effekt blant annet i form av å støtte opp under et normalt immun- og nervesystem. Foto: John Arne Paulsen
Vil du ha en helt spesiell kaffe med på neste tur? En som at på til skal være helsefremmende, da kan dette være et godt valg.
John Arne Paulsen
Produkter som inneholder Lion’s Mane-sopp (på norsk kalt piggsvinsopp) får stadig økende interesse som et naturlig kosttilskudd. En rekke produkter inneholder nå denne soppen i stor eller liten grad, og nå finnes den altså også i kaffe. Lion’s Mane Specialty coffee fra Rå Hygge er en økologisk arabicakaffe fra små kooperativer i Peru. Den er faktisk håndverksristet i Skåne før den nå tilbys som en fyldig kaffe med lav syre og kraftig smaksprofil. Den spesielle etterristingsmetoden på fabrikken i Skåne skal gjøre kaffen skånsom for magen og gir en rund smak uten bitterhet.
Neste gang du sitter rundt bålet i skogen og tilbyr turkameratene kaffe fra termosen din, kan du friste med kaffe som inneholder sopp. Riktignok inneholder den kun to prosent økologisk Lion’s Mane-ekstrakt, men dette utgjør rundt 260 milligram i hver kopp.
Når det gjelder helse og velvære, ser produsentene stadig mot naturen for løsninger. Lion’s Mane-sopp betegnes som et naturlig kosttilskudd. Den inneholder en rekke biologisk aktive forbindelser, inkludert beta-glukaner, hericenoner og erinaciner.
Tro det den som vil, men det hevdes at Lion’s Mane har beroligende egenskaper som kan bidra til å redusere stress. Her blir du med andre ord mindre stresset av å drikke mye kaffe, skal vi tro dette. Soppekstrakten skal også styrke hukommelsen og den mentale yteevnen.
Rå Hygge selger sine produkter blant annet hos bodystore.no. Her tilbys både Lion’s Mane-kaffe som espresso, filter og hele kaffebønner.
Naturreservater består av natur som har det strengeste vernet i Norge. Her er det viktig å vise varsomhet når man er ute på tur. Foto: John Arne Paulsen
Det finnes rundt 2500 av dem, og de har Norges strengeste form for områdevern.
John Arne Paulsen
Naturreservatene er underlagt naturmangfoldloven. Kort beskrevet er dette områder med sårbar, sjelden eller truet natur, eller viktige økosystemer, som er fredet mot inngrep som bygging, skoghogst og motorferdsel.
Formålet er å bevare unike naturtyper og biologisk mangfold. Jeg har tidligere omtalt Hvitmåsan naturreservat, en eksentrisk høymyr som er på lista over naturreservater på Østlandet. Rundt om i landet vårt har vi over 2500 områder som har denne statusen. Til sammen dekker de ikke mer enn litt under to og en halv prosent av det totale landarealet i Norge, så i det store bildet dreier det seg ikke om så mye natur. Men reservatene er viktige og må bevares.
I tillegg kommer 21 naturreservater på Svalbard og ett på Jan Mayen. Det største naturreservatet på norsk jord ligger også på Svalbard og heter Nordaust-Svalbard naturreservat.
Naturreservatene omfatter uberørt eller tilnærmet uberørt natur. De kan også utgjøre en spesiell naturtype av vitenskapelig eller pedagogisk betydning. De ligger både i lavlandet og i fjellet. Langs kysten er de gjerne fuglereservater.
Et naturreservat kan bestå av et spesielt myrområde eller særegen barskog. Foto: John Arne Paulsen
Naturmangfoldloven er en norsk lov som regulerer bruk og beskyttelse av naturen. Den omfatter all natur, og gjelder for alle som tar beslutninger som har konsekvenser for naturmangfoldet. Loven fastslår mål og prinsipper for bærekraft i utnyttelse av naturen. Bakgrunnen for loven var i utgangspunktet å styrke gjennomføringen av Norges internasjonale miljøforpliktelser i FNs konvensjon om biologisk mangfold. I tillegg skal loven bidra til å oppfylle prinsippene i Grunnlovens miljøparagraf (§ 112) som slår fast at alle har rett til et miljø som sikrer helsen.
Det er både fristende og givende å gå tur i disse reservatene, men da er det viktig å vise tilstrekkelig hensyn og unngå forstyrrelser. I et naturreservat er det rett og slett større og striksere regulering av ferdselen enn både i et landskapsvernområde og en nasjonalpark. All vegetasjon og alt dyreliv er fredet. Motorferdsel, camping, bygging og hogst er i utgangspunktet forbudt. Tradisjonell bruk av området, som bærplukking og fotturer kan aksepteres så lenge man unnlater å gjøre noe som forringer eller forstyrrer naturen.
Noen eksempler på naturreservater er våtmark, myr, gammelskog og kystbarskog.
Finn naturreservater og andre beslektede områder på Miljødirektoratets naturbasekart. Kanskje finner du et vernet område som du ikke visste om i ditt nærområde.
Områder med variert gammelskog blir ofte naturreservater. Her er en gammel bjørkestamme dekorert med skjegglav. Foto: John Arne Paulsen
Har du hørt om All Conditions Gear (ACG)? Det er en nyhet fra Nike.com blant annet basert på plagg av resirkulerte materialer. Som foreksempel fleecejakker som regulerer temperaturen på en fortreffelig måte. Nike ACG “Wolf Tree” Plus til 1849 kroner er en sånn mellomlagsjakke med hette og hel glidelås. Helt glimrende når du trenger pålitelig varme i et komfortabelt mellomlag. Les mer HER:
Nike.com selger nå ACG Wolf Tree Plus mellomlagsjakke til 1849 kroner.
Ytterst på Nestangen er det laget en platting der man kan stå og se, eller som damen her gjør, fotografere ut over det KULA-registrerte elvemøtet mellom Vorma og Glomma. Foto: John Arne Paulsen
Vi står på Nestangen der elvene Vorma og Glomma møtes. Et svært spesielt sted å være.
Vi besvarer spørsmålet i tittelen med en gang: Vorma er varmere enn Glomma hvis man tar med hele året i regnestykket. Det ligger i navnet, egentlig. Navnet Vorma stammer fra norrønt Varma (av adjektivet «varm»), og refererer til at elva ofte er isfri om vinteren fordi den fører med seg varmere bunnvann fra Mjøsa. Norges største innsjø blir varmet opp gjennom sommeren og dette vannet “fôrer” Vorma gjennom vinteren.
Riksantikvar med to tunger
Vorma er 30-32 kilometer lang og renner fra Mjøsa til den møter Glomma i Nes. Det flotte elvemøtet på Nestangen er på lista over kulturhistoriske landskap av nasjonal interesse (KULA) i Norge. Området er med på denne lukrative lista fordi helheten i landskapet forteller en sammenhengende historie om ferdsel, bosetting, jordbruk og samspillet mellom elver og mennesker over lang tid. Her er det ikke enkeltobjekter som teller, men verdien ligger i landskapets romlighet, kontinuitet og historiske lesbarhet.
– KULA-registeret gjenspeiler landskapsverdier som bør tas vare på i et langsiktig perspektiv. Registeret skal være et kunnskapsgrunnlag for god planlegging, for eksempel i store infrastrukturprosjekter eller byggeprosjekter, uttalte riksantikvar Hanna Geiran i en pressemelding da Nestangen, elvemøtet og flere andre Akershus-landskap ble tatt inn i registeret for snart fem år siden.
På bakgrunn av denne uttalelsen og beskrivelsen av hvilke verdier KULA-registeret er bygget på, er det mange som reagerer med forundring på at Riksantikvaren nå nylig har frafalt en innsigelse mot planer om en eventuell utbygging av en bru med en støyende, firefelts motorvei (E16) tvers over dette elvemøtet inne i KULA-området. Og det til tross for muligheten for å utbedre en allerede eksisterende trasé. Nedbygging av verneverdig natur ser ut til å være dagens samfunnsutviklings store, mørke side.
Også i Fet/Lillestrøm
Ja, noe tilsvarende skjedde faktisk i Fet i Lillestrøm kommune i november i fjor. Da vedtok Riksantikvaren å avfrede deler av det fredede kulturmiljøet ved Fetsund lenser i Glomma, noe som i praksis betød at de frafalt innsigelsen mot bygging av ny bru over Glomma på riksvei 22. Natur- og kulturverdiene var ikke lenger så viktige der heller.
Riksantikvaren beskriver det selv som en sjelden handling å avfrede et område for å gi rom for ny infrastruktur. Her har det skjedd to ganger på kort tid knyttet til Glomma på Romerike, noe som ryster kulturvernet i Norge. Stadig flere stiller spørsmålet om Riksantikvaren er sin rolle bevisst i stor nok grad.
____________
FAKTA
Riksantikvarens primæroppgave:
Riksantikvaren er direktoratet for kulturmiljøforvaltning i Norge og fungerer som Klima- og miljødepartementets rådgivende og utøvende fagorgan.
Hovedoppgaven er å bevare og forvalte landets kulturminner, kulturmiljøer og landskap for framtidige generasjoner.
Vorma renner nå så godt som isfri inn i elvemøtet, en strekning som er med i det nasjonale KULA-registeret. Bildet er tatt fra Nestangen. Foto: John Arne Paulsen
Kald, men “badbar” om sommeren
Glomma-vannet er basert på de kalde tilløpene fra fjellene der vann fra områder med snøsmelting samler seg i innsjøen Aursunden i Røros, noe som fører til at Glomma har en kaldere årstemperatur enn Vorma. Vorma er varmere om vinteren, men i badesesongen er Glomma ofte å foretrekke. Strengt tatt så finnes det vel ingen badesesong å skryte av i Vorma. Den elva er “varm” kun når det er kaldt, for å si det sånn.
De to elvene er forskjellige på andre vis også. Vorma er “smalere” og har generelt en raskere og mer direkte vannføring fra Mjøsa, noe som blant annet gir en annen sammensetning av vegetasjon sammenlignet med de stillestående partiene i Glomma.
Glomma isdekt forbi Hennisand rett før elvemøtet. Dette er en del av området som er innlemmet i KULA-registeret. Foto: John Arne Paulsen
Det gode liv der elvene møtes
Å stå ytterst på Nestangen og se de to elvene møtes er en ganske så mektig opplevelse. Alt går så rolig for seg. Det er stille og fredelig, og likevel er det veldig store krefter i sving. Elvelandskapet er særegent og har formet seg helt siden isbreene trakk seg tilbake etter siste istid, for omtrent 10 000–12 000 år siden. Det åpne, rolige, stille og urørte elvelandskapet er et flott skue. Måtte det forbli slik i all framtid, og det er lett å forstå at elvemøtet er valgt til kommunevåpenet i Nes. Kommunen har forresten følgende slogan: “Det gode liv der elvene møtes”.
Registeret med kulturhistoriske landskap (KULA) av nasjonal interesse ble etablert på oppdrag fra Klima- og miljødepartementet. Da er det bare å håpe at både kommunale, regionale og nasjonale myndigheter følger opp og stanser forsøk på store inngrep i disse bevaringsverdige områdene.
Øverst på Nestangen, rett over elvemøtet, ligger Nes kirkeruiner, noe som gjør dette området ytterligere spesielt. Foto: John Arne Paulsen
Her står vi på sørsiden av Nes kirkeruiner, der elvemøtet kan ses fra. Det særegne området Nestangen blir besøkt av veldig mange hele året igjennom. Foto: John Arne Paulsen
Selv om det nå ligger snø på fjorårets vindfall i skogen, er det ikke grunnlag for en skepsis mot at klimaendringene er en realitet. Foto: John Arne Paulsen
Den vedvarende vinterkulda har fått noen til å hevde at klimaforskerne er på villspor. Det er vel en smule korttenkt.
John Arne Paulsen
Her i Sør-Norge har det vært sammenhengende kuldegrader siden nyttår, noe som ikke har vært vanlig kost de siste årene. Vi er midt i februar og vinteren har vært hvit hver dag så langt i år. Men til alle som bemerker dette og fastslår på sosiale medier at forskernes konklusjoner om et urovekkende varmere klima er “oppskrytt”, må jeg bare kvittere med å heve øyenbrynene. Et slikt synspunkt er vel å betrakte som i overkant naivt.
Til uka snur det, skal vi tro meteorologene. Mandag kommer varmegradene til Østlandet. Og har man allerede glemt fjoråret som var rekordvarmt? Totalt i Norge satte vi varmerekord landet sett under ett i samtlige tolv måneder. 2025 betegnes i Norge som tørke-, flom- og jordskredåret.
Eksplosiv cocktail
Det å være skeptisk til forskernes konklusjoner om klimaendringene, og det å betvile forskernes ærlighet, intensjoner og kunnskap, vil jeg i beste fall betegne som å være overdrevent godtroende. Da er skylappene store. Plutselig står du der med flomvann til knærne før du skjønner alvoret. Eller så skjønner du ikke alvoret av lange tørkeperioder før du er i ferd med å få et furutre i skallen en vindfull dag fordi rotsystemet ikke tålte sommerens ekstremtørke.
Skogskadesituasjonen i 2025 var preget av en “eksplosiv cocktail” av klimaendringer, tørkestress og påfølgende økt risiko for barkbilleangrep, særlig i granskog på Østlandet og i Sør-Norge. Dette og mer kommer forskerne inn på i en NIBIO-rapport fra desember, om skogens helsetilstand i Norge.
Ifølge meteorologene kommer varmegradene til uka på Østlandet. Da kommer dette vindfalne treet fort fram i dagen igjen. Foto: John Arne Paulsen
Snø på vindfallet
Hittil i år har Kong Vinter vunnet over varmegradene her til lands, men det kan brått snu. Selv om det nå ligger snø på fjorårets vindfall eller rotvelt (trær som har falt som følge av tørke og sterk vind) i skogen, er det lite som gir grunnlag for en skepsis til at klimaendringene er en realitet. Meteorologisk institutt fastslår at vi aldri før har registrert et så varmt år som 2025, og legger til at de høye temperaturene er sterkt knyttet til menneskeskapte klimaendringer. Dette framkommer av en ny rapport som instituttet har presentert. Der konkluderes det med at menneskelig aktivitet og utslipp gjennom en lang tidsperiode har påvirket temperaturen i Norge.
– I 1900 ville temperaturene i 2025 vært nærmest umulig å oppnå i store deler av landet, konkluderer Amalie Skålevåg, forsker ved Meteorologisk institutt.
Nå er det et faktum. I fjor endte landstemperaturen 1,5 grader over det som betegnes som en normal og sunn temperatur. Med “normal temperatur” menes gjennomsnittet før menneskeskapte klimaendringer for alvor startet (1850–1900).
Vi får se hvordan 2026 blir, men det er i hvert fall lite klokt å gjøre som den sittende amerikanske presidenten og bare avfeie klimaendringene som en “bløff”.
_______________
FAKTA OM NIBIO
Norsk institutt for bioøkonomi.
NIBIO er et av Norges største forskningsinstitutter.
NIBIO samler rundt 750 medarbeidere.
Instituttet bidrar til matsikkerhet og mattrygghet, bærekraftig ressursforvaltning, innovasjon og verdiskaping gjennom forskning og kunnskapsproduksjon.
Det er ikke uvanlig å se sidensvans i februar på Østlandet. Her har en av dem fått tak i en godbit i form av et rognebær, en svært viktig matkilde for denne fuglen. Foto: John Arne Paulsen
Jeg var i gang med å laste tomflasker inn i bilen da jeg hørte den karakteristiske kvitringen.
John Arne Paulsen
Lydene kom fra ei buske rett ved, og ganske riktig, der satt det rundt 15 sidensvanser et stykke opp i ei rogn. Det var rett ved der jeg pleier å parkere bilen min her jeg bor i Nes på Romerike, Akershus. Der var det faktisk fortsatt en god del rognebær som ikke var spist. Sidensvansene virket ganske uredde og stoppet ikke kvitringen selv om jeg holdt på med mitt i og rundt bilen ikke langt fra buska. Lyden kan beskrives som en høytone, bølgende ringing av “sølvklingende” triller. Noen hevder at sangen kan minne om når julenissen kommer gjennom lufta med sleden sin, noe jeg ikke har problemer med å være å være enig i. Man hører gjerne sidensvansene før man ser dem, akkurat som i dette tilfellet. Den karakteristiske, ringende kvitringen kan beskrives omtrent som lange “srrriii sriiii“.
Dette er særegne, morsomme fugler, synes jeg. Ifølge Fuglevennen er det ikke uvanlig med sidensvans her på Østlandet nå i februar, men jeg kan ikke huske å ha sett dem her hjemme på denne tiden av året.
Rognebær er en favoritt gjennom vinteren for sidensvansen. Jo lenger det går, desto søtere blir den. Foto: John Arne Paulsen
De ankommer som oftest i store flokker rundt månedsskiftet oktober/november, og så streifer de rundt omkring i Sør-Norge på jakt etter mat utover vinteren. Ofte er det rognebær og andre tilsvarende bær og frukter som er målet. Det er fascinerende å se hvordan de glupske fuglene svelger rognebærene hele. De rensker gjerne busker og trær der de er, og antallet avhenger av tilgangen på bær, ikke bare fra rogn, men også fra andre prydbusker som krypmispel og berberis.
Utover i mars og april trekker de tilbake mot hekkeområdene, som gjerne er tilknyttet et belte av barskog for eksempel nord i Norden, Russland, Alaska eller Canada.
Sidensvansene forsvinner like fort som de dukker opp. Da jeg hentet et kamera med teleobjektiv, forsvant de så fort jeg rettet søkeren mot dem. Jeg rakk å ta noen få bilder, blant annet det i denne artikkelen. Men brått tok de vingene fatt, tilnærmet samtidig, og forsvant over taket til naboen. Kanskje de trodde fotoutstyret var noe farlig?
Kartutsnitt over Trøndelag, fra Statsforvalterens oversikt over gaupeområder i Norge 2026. Se lenke lenger ned i artikkelen.
Årets kvotejakta på gaupe har høstet stor debatt. Nå er kvotene fylt i tre delområder i Trøndelag.
John Arne Paulsen
På landsbasis var kvota satt til totalt 99 dyr ved jaktstart 1. februar. Statsforvalterens oppdatering i dag er at jakta i Trøndelag er stanset i delområdene E (Indre Namdal), F (deler av Namsos og deler av Steinkjer) og G (Leka og deler av Nærøysund) fordi kvotene er fylt. I delområde H (Rennebu og deler av Holtålen) gjenstår to gauper. Ei gaupe er felt i sistnevnte delområde det siste døgnet.
Opprinnelig var område E tildelt 7 gauper på kvota. Område F og G var tildelt éi gaupe hver, mens område H var tildelt 3 dyr. Nå gjenstår altså to av dem.
Kvotejakta startet søndag 1. februar. Allerede på den første dagen ble minst 16 gauper felt. Jakta varer fram til og med 31. mars eller så fort alle kvotene eventuelt er fylt før den datoen.
Gaupa i Norge er klassifisert som sterkt truet på Norsk rødliste, men den jaktes likevel på, noe som skaper debatt fordi mange mener at bestanden ligger under det vedtatte målet for antallet familiegrupper i landet vårt.
Protester fra miljøorganisasjoner, biologer og deler av allmennheten mot årets kvotejakt på gaupe uteble ikke i år heller. Les mer om det her:
