Kanskje er denne trestubben selve Tellus’ øye, et trolsk naturorakel vekket til live for å minne oss om at vi bare er gjester i et langt større eventyr. Foto: John Arne Paulsen
I det øyeblikket vi ser øyet, ser det også oss.
John Arne Paulsen
Dette øyet på skogens bunn både ser og føler. Ser hvordan skogen puster. Føler hvordan soppen bygger sine underjordiske nettverk, hvordan gamle trær blir til nytt liv. Det følger med på livet som utfolder seg mellom mose, sopp, insekter og råtnende blader. Det ser hvordan døden gir næring til nytt liv, hvordan alt henger sammen i et finstemt kretsløp. Men det ser også hvordan menneskene setter spor, hvordan balansen forrykkes og hvordan jordas helse langsomt svekkes.
Kanskje er det Tellus’ øye, et trolsk naturorakel vekket til live for å minne oss om at vi bare er gjester i et langt større eventyr. Et organ som aldri blunker, aldri sover og aldri lar seg distrahere av menneskenes hastverk og higen etter mer. Fra sin plass ved skogbunnen speider det mot stjernehimmelen og holder kontakt med fjerne galakser. Kanskje rapporterer det tilbake til en ukjent sivilisasjon der ute: Hvordan står det egentlig til med planeten Tellus? Litt sånn som Jeff Lynne og Electric Light Orchestra synger om i låta «Mission (A New World Record)”.
Kanskje øyet registrerer ubalansene våre, kjenner på temperaturendringene, lytter til skogens stille varsler. Det ser det vi mennesker så ofte overser; at jorda ikke bare er et sted vi bor, men en levende organisme vi er en del av. Kanskje er øyets oppgave å minne oss om at vi aldri er alene. At universet betrakter oss gjennom naturens former, og at det finnes forbindelser mellom det uendelig store og det mikroskopisk lille som vi ennå ikke forstår.
Men kanskje har øyet en enda enklere misjon: Å få oss til å stoppe opp. Bøye oss ned. Møte blikket fra noe vi trodde var livløst. For i det øyeblikket vi ser øyet, ser det også oss. Og kanskje er det nettopp da vi begynner å forstå at det er på tide å ta vare på planeten vår.
Dette er den tredje av flere historier spunnet rundt autentiske bilder, altså umanipulerte bilder som jeg har tatt ute i den norske naturen. Serien heter “Rare skapninger i naturen”.
Fra i dag, 1. november, åpnes det for jakt på ekornet. Det finnes ingen øvre begrensning for hvor mange som kan felles. Foto: John Arne Paulsen
Det dreier som ekornjakt. I dag, 1. november, åpnes det for jakt på dette trelevende pattedyret.
John Arne Paulsen
Ekornjakta varer gjennom vinteren helt fram til 15. mars, og det er ingen nasjonal kvotebegrensning til tross for at det ikke finnes systematisk overvåking eller forskning på den totale bestandsstørrelsen. Organisasjonen Ekornhjelpen mener denne kunnskapsmangelen tilsier større varsomhet med å tillate jakt.
Jaktperioden varer fraktisk til etter at de første kullene allerede har sett dagens lys. Det er ganske så hjerteskjærende å tenke på at om ekornmor skulle bli skutt, så blir små hjelpeløse unger liggende igjen i bolet der de kan dø av sult og kulde.
Ekornets pels eller kjøtt har dessuten null verdi. Ekornjakt har høstet mange kritiske røster de senere årene. Kritikken går ut på at dette har blitt en underholdningsjakt uten nytteverdi, altså at jakta foregår rett og slett bare for jaktas skyld.
Ekornhjelpen viser også til at sjansen for å skadeskyte ekorn er stor, og at ekornjakt rett og slett bør forbys.
Åpen kvote betyr at viltmyndighetene ikke har satt noen øvre grense for hvor mange ekorn en enkelt jeger kan felle i løpet av jaktsesongen. Så lenge du har tillatelse fra grunneier og gyldig lisens, reguleres ikke antallet.
Forsiktig fluefiske i skogsvann når alt er satt på pause, er svært givende for mange. Foto: John Arne Paulsen
Spesielt én bok av en norsk forfatter har inspirert meg spesielt til å dra ut og prøve fiskelykken i skogens stille vann.
John Arne Paulsen
Boka “Fluefiske i skogens stille vann” ble utgitt i 1995. Med boka skrev forfatter Alf Rønneberg seg rett inn i de fleste fluefiskeres hjerter. Med andre ord skapte han noe som fikk plass på norsk fluefiskelitteraturs øverste hylle. Boka fikk svært rosende anmeldelser, og den ble snart en klassiker. Og den inspirerer den dag i dag.
Forfatteren “talte Roma midt imot” ved å sette til da allment aksepterte sannheter om fiskens fødevalg i skogsvann på hodet. Ingen har siden talt ham imot.
Alf Rønnebergs “Fluefiske i skogens stille vann” ble utgitt i 1994. Foto: John Arne Paulsen
Innholdet handler om tørrfluefiske, imitasjonsfiske og kunsten å fiske etter ørret i skogsvann. Boka tar for seg ørretens vaner, standplasser, hva den spiser (som mygg, døgnfluer og landinsekter), og når den biter.
Boka regnes som et standardverk som har inspirert generasjoner av norske fluefiskere til å oppdage fislegleden i de tusen skogsvann landet over. Rønneberg gikk dessverre bort så altfor tidlig, i 1997, kun 43 år gammel. Før han gikk bort rakk han å oppleve å bli trykket til brystet av en hel fluefiskenasjon.
Dette utdaterte kobberkabelstrekket har sett slik ut i lengre tid. Innen 2031 skal det fjernes sammen med hele 140 000 kilometer kabel og 400 000 stolper. Foto: John Arne Paulsen
Det analoge kobbernettet danner et spindelvev gjennom norsk natur. Totalt rundt 140 000 kilometer med kabel tilsvarer mer enn tre ganger rundt jorda!
John Arne Paulsen
Telenor har satt som mål å rydde unna minst 95 prosent av det analoge kobbernettverket som dekker skog og land innen utgangen av 2030. Gamle stolper og luftkabler fra det utdaterte nettet skal bort, og det kreves fortgang i arbeidet for at man skal klare å nå målet.
Totalt skal rundt 140 000 kilometer med kabel og 400 000 stolper fjernes fra norske skoger. Foto: John Arne Paulsen
Telenor har ikke publisert et tall på nøyaktig hvor mange meter som gjenstår i saneringsarbeidet i skrivende stund, men det totale omfanget av oppryddingen omfatter hele 140 000 kilometer, eller 140 millioner meter, med kobberkabel. Det vil si en totalt lengde som tilsvarer nesten tre og en halv gang rundt jorda! Og verdien kan ligge på rundt 280 millioner kroner.
Muligheten til telefoni på det analoge kobbernettet ble stengt ved inngangen til 2023, og de aller siste restene av kobberbasert bredbånd ble stengt for godt 2. september i fjor. Selve saneringsarbeidet i naturen og skogene har altså startet, men rundt en million kabelstrekk og i underkant av 400 000 stolper gjenstår å fjerne. Det er så absolutt positivt å få dette bort fra naturen. Vi snakker om en cocktail av kobber, bly- og plastkapper, kabelisolasjon, kreosotbehandlede stolper og stolpefester i metall.
– Oppryddingen av det gamle kobbernettet utføres regionvis, og fjerningen skjer samlet for større områder av gangen, opplyser Telenor.
Hovedtyngden av det fysiske arbeidet i skog og mark skal etter planen foregå for fullt fra 2028 til 2030. Dette betyr at mange av stolpene og luftlinjene i skogene i landets kommuner vil bli stående en god stund til før de fjernes permanent.
Hvis du oppdager slike kabler som har falt ned eller “henger og slenger”, utgjør det ingen strømfare, men de kan utgjøre en fare for beitedyr, vilt eller generell ferdsel. Slike tilfeller skal meldes inn direkte via Telenors feilmeldingstjeneste. Farlig infrastruktur sikres, men stolper og kabler som ikke anses som farlige, blir altså stående og hengende inntil videre.
Denne kobberkabelen er ute av drift, men Telenor vil nok likevel prioritere å rydde akkurat dette strekket om ikke lenge for sikkerhets skyld. Foto: John Arne Paulsen
En del av stolpene blir stående etter at saneringsprosjektet er unnagjort. Telenor vurderer fortløpende om eksisterende stolper kan gjenbrukes til å bære nye fiberkabler eller gi strøm til mobilmaster i distriktene.
Telenor har planene klare for hva de skal gjøre med kobberet.
– Kobberet sendes til profesjonelle aktører på metaller. Noe smeltes, noe selges på metallbørser, og noe går til nye produkter. Kobberet selges som råvare og gjenbrukes av andre, opplyser selskapet.
Uansett så er dette gedigne saneringsprosjektet alt i alt positivt for naturen og miljøet.
RULLET OG DRATT: Denne kampesteinen har en overflate som bærer preg av å ha blitt rullet og dratt bortover av ismassene på slutten av siste istid. Foto: John Arne Paulsen
Mange steder i naturen vår ligger det igjen kampesteiner som ble flyttet under istiden. Disse er populære turmål.
John Arne Paulsen
Kanskje ligger det noen kampesteiner i nærheten av der du bor. Ta med små og store ut i skogen.
I mitt nærområde er det et sted som kalles “Kongsgården”. En samling med slike kampesteiner, eller flyttblokker som de kalles på fagspråket. Stedet kan minne om et slags «Stonehenge light» der inne i skogen. Midt i steinformasjonen er det et slags tun med sittebenker og flere bålplasser. Stedet frister til overnatting både i telt og hengekøye.
SPESIELLE TURMÅL: De store steinene der ute i naturen imponerer både store og små. De er så absolutt verdt et besøk, og de fører gjerne til at man gjentar turen. Foto: John Arne Paulsen
Som bildene i denne artikkelen viser, bærer de store kampesteinene preg av å ha blitt rullet og dratt bortover av ismassene på slutten av siste istid. Da ble de plassert helt tilfeldig i landskapet som følge av de voldsomme naturkreftene som var i virksomhet under istiden for 10 000 år siden.
Flyttblokker etter siste istid finnes over hele Norge, spredt der isbreene har smeltet og lagt igjen steinmasser de fraktet med seg.
De store steinene skaper en spesiell stemning, enten man går dit alene, eller om man er en hel flokk med store og små.
FAKTA
Da steinene ble skapt:
Siste istid var en periode på om lag 100 000 år fram til rundt 10 000 år siden. Opptil 3000 meter tykke isbrekapper dekket store deler av Nordvest-Europa og Nord-Amerika. Hele Norge, Barentshavet og Svalbard var i denne perioden dekket av is.
Istidene har satt sterkt preg på landskapet i Norge. Isavsmeltingen er en av de viktigste hendelsene i norsk naturhistorie. Kampesteinene i skogen er dratt over lange distanser av ismassene. Smeltingen fordelte nesten all mineraljord (morene, sand, marin leire). Dette la grunnlaget for jordbruk, og åpnet for innvandring av planter, dyr og mennesker. Brekappen over Norge var smeltet helt bort for 9500 år siden.
(Kilde: Store norske leksikon)
De største i Norge
Her er en oversikt over noen av de største og mest kjente kampesteinene i Norge:
Humlesekken – Vestfolds største flyttblokk, som ligger på Omlidstranda ved Nevlunghavn.
Skipheller (Odda): Regnes ofte som Norges største stein. Den ligger ved Odda Camping, er cirka 30 meter høy, og har et anslått volum på 25 000 kubikkmeter og en vekt på rundt 65 000 tonn.
Store sten/Otersteinen (Rendalen): Norges tredje største frittliggende stein, omtrent 16 meter høy og med en vekt på 12 500 tonn. Den ligger ved Storsjøen.
Ruggesteinen (Sokndal kommune): Nord-Europas største bevegelige steinblokk. Den veier 74 tonn, men kan rugges med håndmakt. Den ble fredet i 1923.
Valbursteinen (Karmøy): En diger 30 meter høy flyttblokk i Rogaland.
Stavanger har for øvrig en mengde vernede og kartlagte flyttblokker som rager over tre meter. Noen av disse er Klovsteinen, Skrefsrudsteinen, Knutmannssteinen og Vandresteinen.
IMPONERENDE DIMENSJONER: Her står jeg ved en av de største kampesteinene på det særegne stedet kalt “Kongsgården”. Foto: John Arne Paulsen
Dette er “Røsåshenrik”, en stor kampestein i Nes som ble besøkt på en sykkeltur sist måned. Sykkelen blir liten foran denne steinen. Foto: John Arne Paulsen
Til og med kjøttmeisens gule bryst falmes mot bladene til dette kirsebærtreet. Foto: John Arne Paulsen
Alle med foto som hobby har vel feilet og lyktes med motivjakten opp igjennom. Her er noen erfaringer knyttet til høstbilder.
John Arne Paulsen
Da jeg fikk mitt første speilreflekskamera som tenåring, et Fujica ST705, ble det starten på en livslang fotointeresse. I alle år siden har det blitt mange tusen knips, både i jobbsammenheng og på fritiden. I sistnevnte kategori har det stort sett handlet om naturfoto. En interesse som har ført meg ut på mange flotte turer i skog og mark, i innlandet, nede i flatbygda og høyere opp i fjellandskapet. Tidligere var negativfilm, mørkerom og dias involvert. Nå er det imidlertid kun digitalfoto som gjelder.
Høsten er en spennende fototid, men erfaringsmessig er det ikke alltid så lett å være tilstede akkurat når naturen byr mest på seg selv. Ofte kler den seg finest rett etter lysets frambrudd, gjerne langs vassdragene der morgendisen skaper maleriske bilder. Fritid eller fleksibel arbeidstid kan være god å ha for å få fanget disse motivene. Fotobegrepet “den gylne timen” gjelder så absolutt også om høsten, både om morgenen og ut på ettermiddagen.
Spisslønn med sine skarpe og flotte høstfarger. Foto: John Arne Paulsen
Fargene på bladene varierer fra treslag til treslag, også når de er på det sterkeste. Rogn, bjørk og enkelte busker og prydtrær er ofte blant de aller første til å vise sine høstfarger. Rogn har nyanser i oransje, gult og mørkerødt. Bjørka byr stort sett på gule nyanser, mens for eksempel en av mine favoritter, spisslønn, kan få både oransje og dyp rødfiolette farger ganske tidlig på høsten. Ospeblader blir tidlig gule og brune, spesielt etter tørre somre. Bladene på eika, derimot, gulnes ganske seint på høsten. Gjerne når frostnettene setter inn for alvor. Bøketrær er også standhaftige. De kan faktisk holde på bladene til langt ut på vinteren.
På tide å ta opp båten. Her ligger den på land under en typisk høsthimmel. Foto: John Arne Paulsen
Min erfaring er at fargene blir sterkest og flottest på solskinnsdager, med en klar, blå himmel som bakgrunn. Blå høsthimmel skaper en kraftfull og dynamisk effekt. Men også på gråværsdager kan motivene bli fine. Lyset er jevnere og du slipper unna harde skygger. Her kan du i større grad la de grå nyansene spille inn sammen med de fargerike.
Ut fra alt dette kan vi fastslå at blandingsskog fort kan by på gode fargekombinasjoner i høstmånedene. Det er ikke så mye blandingsskog med innslag av flere arter løvtrær i Norge. Det meste av norsk skog er dominert av gran, furu og bjørk, som tilsammen utgjør over 90 prosent av skogvolumet. Blandingsskogen er stort sett dominert av bartærne, men det finnes også større innslag av løvtrær, i hvert fall på Sørlandet, sør på Østlandet og langs kysten.
En høstprydet kongehaug i lav morgensol på et jorde i Vormsund. Foto: John Arne Paulsen
Høstfargede blader er gode emner for makrofotografering. Kommer du tett inn på dem, dukker det opp spennende detaljer.
Tiden er viktig, og det jeg har erfart er at man må ligge i forkant hvis man bor i lavlandet og har lyst til å ta gode høstbilder i fjellet. Når fargene er vakre i lavlandet, tenker man at nå burde jeg vært på fjellet. Men sannheten er at du må ta fjellturen i forkant, gjerne mellom to og fire uker tidligere, for å treffe på høstfargene.
Bringebær langt ut i oktober, av typen Twotimer Sugana. De har tålt noen frostnetter nå. Foto: John Arne Paulsen
Andre gode erfaringer er som følger:
Å bruke et polarisasjonsfilter som øker intensiteten i fargene noe.
Å tenke fotografering i motlys. Sola bak høstbladene forsterker gjerne fargene. Det er en vrien, og også interessant oppgave å finne den rette balansen ved å kompensere lysmengden.
Gå gjerne tett innpå og finn detaljene. Det være seg årene i et lønneblad, rimfrost eller flotte fargekontraster.
Enten du tar bilder av mennesker, dyr eller fine detaljer i naturen, er fargerike høstgreiner flotte som innramming.
Høsttåke og dis har jeg vært inne på. Det kan også være en god idé å jakte på refleksjoner i vann. Det kan også ligge dekorative blader på vannet, noe som kan skape flotte motiver.
Det er fortsatt en del igjen av høsten, så her er det bare å ta kameraet fatt.
Eikeblader etter en frostnatt. Foto: John Arne Paulsen
ADLINK: Bubbleroom.no selger nå varm og nydelig strikkegenser med høy hals fra Selected Femme til 1100 kroner.
Dette falne løvbladet var festet til berget etter en frostnatt. Foto: John Arne PaulsenLitt spesielt kanskje, men høyballer i plast kan også skape spennende inntrykk i et høstlandskap. Foto: John Arne Paulsen
BÅLKOS: John, Thomas og Eliana rundt bålet. Pølsegrilling sto på menyen denne gang. En enkel og givende aktivitet i vinterhalvåret.
Nå må vi friluftsfolka omstille oss til mer vinterlige uteaktiviteter. Her er noen forslag til hva vi kan fylle fritiden med.
John Arne Paulsen
Vinterhalvåret kan så absolutt by på gode muligheter for et variert friluftsliv, enten du søker fart og spenning, dyp ro i skogen eller kos rundt bålet. Her er 30 fine aktiviteter delt inn i ulike kategorier for enkel planlegging:
Naturmestring og lek
Sporjakt: Identifiser dyrespor og les skogens historier i nysnøen.
Spikking ved bålet:Ta frem kniven og emner av ferskt treverk mens kaffekjelen koker.
Is- og snøklatring: Klatre på frosne fosser med isøkser og stegjern, eller prøv vinterklatring i fjellvegger.
Speid etter vinterfugler: Heng opp mat til småfuglene og observer dyrelivet i vinterdrakt.
Aking for voksne: Finn en skikkelig lang akebakke og test farten på kjelke eller akebrett.
Bygg en iglo: Lær deg teknikken med å skjære ut snøblokker for å bygge et solid byggverk.
Vinterorientering: Bruk kart og kompass (eller GPS) for å finne poster gjemt i snøen.
Fototur i lav vintersol: Utnytt det magiske, gylne lyset som varer i mange timer på klare vinterdager.
Miljødugnad langs vannet: Bruk vinteren til å rydde plastsøppel langs kysten eller andre vassdrag før vegetasjonen vokser fram igjen.
– Du kaller det løping? Jeg har sett skilpadder med mer fart!
Ingen skjønte hvor stemmen kom fra, og soppen var strålende fornøyd med seg selv.
En vakker dag kom en turgåer, en dame, som faktisk så at soppen åpnet kjeften sin og slang ut at hun minnet om en snegle med dårlig motor. I stedet for å tro at hun hadde mistet forstanden, valgte hun å svare soppen.
– Du er faktisk den mest irriterende soppen jeg har møtt.
Soppen ble med ett så fornærmet at den sto og murret i flere minutter. Den var tydeligvis svært hårsår. Soppen som var ufin og tøff mot andre, men som tålte niks og nada selv.
– Men du er jo ganske søt, da, la damen til.
Soppen stirret på henne, etter hvert med et fårete, lite smil.
– Æh, takk, sa den.
Det var faktisk første gang på flere måneder at den hadde klemt ut av seg noe annet enn “sure oppgulp”.
Damen trasket videre. Hun bestemte seg for å holde dette for seg selv. Ingen ville tro på henne uansett.
Noen dager senere kom en velfødd gris vraltende forbi den snakkende fåresoppen i skogen. Den var i utgangspunktet ute etter trøfler, men likte egentlig å spise all slags matsopp – selvfølgelig også fåresopp.
Soppen ante faren og snurpet igjen kjeften, men grisen luktet seg fram til den. Så satte den rett og slett den feite skinka si ned på soppen mens den tok seg en liten hvil.
Da grisen omsider reiste seg opp igjen, hev soppen etter pusten før den skrek:
– Men, hva i alle dager, du har jo lagd pannekake av meg!
– Bare sett deg på trynet mitt du, så skal nok dette ordne seg, svarte grisen.
Dette er den andre av flere historier spunnet rundt autentiske bilder tatt ute i den norske naturen. Serien heter “Rare skapninger i naturen”.
Pre-O, presisjonsorientering, er en for mange ukjent sportsgren som passer for de aller fleste. Her er deltakere i aksjon under søndagens norgescupavslutning ved Dragsjøhytta i Nes, Akershus. Foto: John Arne Paulsen
Søndag var det norgescupavslutning i Pre-O. De mange deltakerne vakte oppsikt der de sto og jobbet med postene mens søndagens vanlige turgåere passerte dem på stien ved Dragsjøhytta i Nes.
John Arne Paulsen
Leif Eriksson (i midten), Modum Orienteringslag, ble best i eliteklassen under helgens norgescupavslutning. Her står han på startpunktet. Ved bordet sitter Martin Skytteren, en sentral mann i Odal Skiklubb-Orientering. Foto: John Arne Paulsen
Årets Trimtex Norgescup 2026 i Pre-O ble avsluttet i terrenget langs en populær tursti ved Dragsjøhytta ikke langt fra Årnes i Akershus. Over 50 deltakere fra Norge, Sverige og Finland var i aksjon. Pre-O (kort for presisjonsorientering) er en friluftsaktivitet som passer for veldig mange. Dette er en offisiell gren innen orientering, der fokuset ikke er rettet mot fysisk fart eller løping, men mot ekstremt nøyaktig kartlesing og terrengtolkning ute i naturen.
Norgescupavslutningen ble arrangert av Odal Skiklubb-Orientering og Ringsaker Orienteringsklubb. Anders Haugskott fra Ås-NMBU Orientering tok sammenlagtseieren i klasse elite senior etter at ti delkonkurranser var gjennomført.
Mange slike postskjermer er i bruk ved et Pre-O-arrangement. Her er noen klare til å plasseres ut i terrenget. Foto: John Arne Paulsen
Presisjonsorientering er som nevnt en idrettsgren for de aller fleste. Den er fullt ut integrert og likestilt for personer med og uten funksjonsnedsettelse. Deltakerne beveger seg langs stier, veier eller egnet rullestolunderlag. Med andre ord dreier det seg ikke om terrengløping.
Ved hver stasjon ser man ut mot en eller flere postskjermer plassert ut i terrenget, markører (som regel hvite og oransje) som brukes til å vise kontrollpostenes plassering. Kort forklart skal man bruke kartet til å avgjøre nøyaktig hvilken skjerm som stemmer overens med beskrivelsen på posten. Det viktige i Pre-O er at du ikke bare skal finne skjermene, du skal bestemme hvilken av dem som står på riktig sted ut fra kart og postbeskrivelse. Spesielle tidsposter brukes i konkurranser for å skille utøverne ved lik poengsum.
ADLINK:Booztlet.noselger nå kamuflasjemønstretSwedteam Ridgesovepose til 1738 kroner. (T-Extreme temperature: -18 °C)
Det finnes ulike formater av Pre-O. Det som ble arrangert søndag hadde betegnelsen standard.
I Pre-O benyttes slike bokstaver og tall til å skille mellom postskjermene som er plassert ut i terrenget. Foto: John Arne Paulsen
Fra søndagens NC-avslutning i Pre-O ved Dragsjøhytta. Foto: John Arne Paulsen
Resultater:
Norgescupavslutning, Pre-O,
Nes, søndag 4. oktober
Klasse Elite
41 startende.
(Navn, klubb, poeng, tid).
1) Leif Eriksson, Modum OL, 29, 0:19.
2) Martin Fredholm, OK Linné, 29, 0:22.
3) Jo Inge Fjellstad, Ås-NMBU Orientering, 29, 0:25.
4) Arne Inge Kolstad, Wing orienteringsklubb, 29, 0:27.
5) Michael Johansson, Vänersborgs SK, 29, 0:30.
6) Sigurd Dæhli, Løten O-lag, 29, 0:32.
7) Martin Aarholt Waaler, Porsgrunn OL, 29, 1:23.
8) Rolf Karlsson, Surahammars SOK, 29, 2:34.
9) Lennart Wahlgren, Rehns BK, 28, 0:20.
10) Erik Stålnacke, IFK Göteborg Orientering, 28, 0:22.
Ei røy viste seg fram noen sekunder før den forsvant inn i den tette vegetasjonen i skogen. Akkurat nok til at jeg fikk knipset et bilde. Røya har forøvrig en karakteristisk og kledelig rød “eyeshadow”. Foto: John Arne Paulsen
Om denne fuglen var gammel, vet jeg ikke, men begrepet “gammel røy” følger en lang, språklig tradisjon.
John Arne Paulsen
Røya på bildet forsøkte å gjemme seg for meg da jeg var ute på en skogstur tidligere denne uka. En tur som skulle bli kort, fordi jeg igjen ble angrepet av mange hjortelusfluer. De klarte dessverre å jage meg hjem igjen. Men jeg fikk med meg dette glimtet av en flott storfugl.
Ei røy er betegnelsen på hunnfuglen i paret der tiur er hannfuglen. At navnet på denne storfuglhunnen har blitt til et nedsettende ord for kvinner – spesielt i uttrykket «ei gammel røy» – følger en lang språklig tradisjon der betegnelser på hunndyr brukes for å karakterisere kvinner negativt, ifølge NRK.
Uttrykket «gammel røy» har blitt brukt og brukes fortsatt for å beskrive en voksen kvinne som oppfattes som tverr, sur eller bitter.
Ifølge Fagpressenytt er det flere grunner til at akkurat “røy” har fått denne betydningen. Tidsskriftet viser til kontrasten til tiuren. Mens tiuren (hannfuglen) er stor, fargerik og bruser med fjærene under leiken, er røya mindre, brunspraglete og mer anonym for å gå i ett med terrenget. Språklig har dette historisk blitt overført til forestillinger om at kvinner er mer «blasse» eller mindre storslåtte enn menn.
ADLINK:Booztlet.noselger nå kamuflasjemønstretSwedteam Ridgesovepose til 1738 kroner. (T-Extreme temperature: -18 °C)
Vi snakker altså om et ganske så spesielt alders- og utseendefokus. Når noen sier «ei gammel røy», rettes det ofte mot eldre kvinner. Det spiller på en utdatert og sjåvinistisk idé om tap av ungdommelig attraktivitet, der kvinnen reduseres til alder og utseende, skriver NRK.
Språket vårt er forøvrig fullt av fuglebetegnelser på kvinner. En ung, attraktiv kvinne blir gjerne kalt ei «rype». En kvinne som er litt sur og tverr, og gjerne i tillegg bruker briller, risikerer å bli betegnet som ei “burugle”. En ung dame kan fort bli kalt “kylling”, noe som i hovedsak stammer fra det engelske ordet “chick”, mens en kvinne man oppfatter som dum eller masete, noen ganger blir kalt ei «høne». Røya faller inn i denne kategorien, men brukes gjerne mer knyttet til ei som er tverr og bitter. Ifølge nettstedet trafo.no er “røy” et eksempel på hvordan dyreverdenen har blitt brukt til å skape nedsettende karakteristikker basert på kjønn. I nyere tid har imidlertid enkelte forsøkt å snu ordet til noe positivt, for heller å beskrive tøffe og selvbevisste kvinner.
Det samme bildet med litt større utsnitt rundt fuglen. Ei røy har en spraglete brun, svart og grå fjærdrakt som gir god kamuflasje på bakken. Foto: John Arne Paulsen
