400 GRAM: En ganske pen størrelse på denne ørreten til Kampåa å være. Det er heller ingenting å utsette på mønsteret og fargene.
Kampåa i Nes på Romerike skal visst være Akershus fylkes mest fiskerike ørretelv. Erfaringsmessig ligger fisken på 200-300 gram, men åa byr uansett på artig fluefiske med lett utstyr.
Tekst og alle foto: John Arne Paulsen
Her må det fiskes lett. Jeg anbefaler en treer- eller firerstang til fluefiske i Kampåa i Fenstad. Åa er smal og byr stort sett ikke på utfordringer i form av lange kast. I perioder er også vannføringen lav. Her er det snarere presentasjonen og plasseringen av flua som gjelder. Åa kroker seg gjennom landskapet der den renner ut fra Utsjøen på grensen mellom Eidsvoll og Nes på Romerike og videre ned gjennom Fenstad. Ørreten er ikke så stor, men åa byr likevel på spennende og variert fiske. Her er det stryk, kulper, fossefall og rolige partier. Og er du heldig, kan du få oppleve gode døgnflueklekkinger i åa.
For å fiske i Kampå må alle over 16 år betale fiskekort. Fiskekortet gjelder fra Hjellum i sør til nedenfor Hofossen i nord. Det koster i skrivende stund 80 kroner døgnet. Årskortet koster 250 kroner for folk innenbygds og 300 kroner for folk utenbygds.
STEINER: Her renner Kampåa gjennom et åpent landskap. En rekke steiner vitner om kultiveringsarbeid.
Fiskekortet kan kjøpes på Inatur. Der står for øvrig følgende:
“Kampåa er kanskje Akershus mest fiskerike ørretelv, med fine muligheter for både abbor- og ørretfiske. Det tas sjelden ørret over 500 g i elva, men svært gode klekkinger av døgnfluer (Vespertina og Marginata) gjør den til en spennende elv for fluefiske”.
VARIERT: På lange strekninger er det tett vegetasjon langs åa.
25 centimeter
Minstemålet på ørret er satt til 25 centimeter, noe som i realiteten betyr at de aller fleste av ørretene man fanger her, må settes ut igjen. Med andre ord er det viktig å behandle fisken skånsomt og forsiktig i henhold til reglene for fang og slipp.
For noen år tilbake var det større fisk i gjennomsnitt i åa, noe som førte til økt fisketrykk og en svekkelse av bestanden. I tillegg rapporteres det dessverre om at næringskonkurrenten ørekyt i stadig større grad tar over “herredømmet” i åa.
Men en og annen feiting (relativt sett) er det nok mulig å lure. Jeg har aldri klart å finne dem, men rapporter fra dette årets sesong tegnet et bilde av at det gjemmer seg noen større ørreter her og der i åa, særlig i nedre del.
Vorma Øst Utmarkslag opplyser at Kampåa er fredet fra 1. september til 31. oktober.
UTENFOR: Opp mot Utsjøen er det rolige partier, men det er utenfor fiskekortområdet som tilbys via Inatur. Gjennomsnittsstørrelsen på ørreten er uansett liten der også.
Andreas Buhol (1927-2015) vokste opp på Buhol, på en hole mellom Butjern og Nettmangen i Nes på Romerike. Skogen preget hans liv og hans forfatterskap var sterkt preget av det. Hans bok “Fantasi og virkelighet”, utgitt i 1995, inneholder mange skildringer av historisk verdi. Med tillatelse fra familien gjengis her en av disse. Andreas’ sønn Øistein opplyser forresten at boka nå ikke lenger er å oppdrive i fysisk form, men den er digitalisert av Nasjonalbiblioteket.
Vandring på stien
(Av Andreas Buhol (1927 – 2015)
Skogen med trær, myrer, sjøer, høgder, og arbeidet med skog i fra de var planter til det ble materialer, er en lang historie eler prosess. Ja, vi kan vel sammenligne det med et menneskeliv og vel så det. Og arbeidet i skog ble mitt lodd i livet. Det var ikke så mange andre mulighetene inne på Skogen i min barndom og ungdom. Ofte kom nok tankene i denne tiden om å få en utdannelse og et arbeide så en slapp femogtjue-tretti kuldegrader og meterdjup snø. Men i min ungdomstid kom også krig og okkupasjon som satte en total stopper for drømmen.
Og i dag, når jeg tenker tilbake, så var det kanskje også i skogen jeg hørte hjemme. Jeg var en proveniens for dette miljø.
Mitt første møte med skogen, ja, jeg var vel fem år den gang. Det var førjulsvinter med barfrost, sjøen og tjern lå kjøresikker fra midten av november den tiden. Og som far ofte sa: “Når isen tråtter ett godt øksehogg, så kan du sleppe hesten ut på isen”.
Vinter. Foto: John Arne Paulsen
Og skog, tømmer, hester og mennesker som drev med dette, skulle så bli min arbeidsplass gjennom druge femti år. I fra jeg var smågutt og til langt ut i sekstiåra skjedde det ikke så store forandringer, det ble bygd en del bilveger og motorsaga ble et allemannseie. I syttiåra (1969 – da den store stormen kom) ble det så traktorene og de store maskinene overtok det tyngste. Likeens forsvant barkespaden, forsvant gjorde også tømmermerking og fløting. Og i og med dette ble det også færre mennesker sysselsatt i skogen, ja et produkt av at alt ble gjort lettere, lettere med mindre muskelbruk av mennesker og hester.
Men mitt første møte med skogen da, møtet og hvordan dette artet seg. Far hadde den høsten leid med seg en eidskoging, en Einar Dele, eller rettere sagt Einar Løvneset, som han vel i virkeligheten het. denne dagen hadde mor for lite kaku (brød) å sende med kara til skogs, men hun skulle setta på bakelsmaskinen og steike. Jeg fikk så jobben med å gå etter med et bakelsknyte. Var kanskje litt betenkt på det, men far sa:
“Du begynner å bli såpass stor nå så du finner sikkert fram, du følger spora over Butjernet og går i land på Dortetangen. Og der ser du Tom-Sleavegen like fram til hvileplassen mellom Tømmerstokkmyra og Sandvangmyra”.
TÅKE: Den lune og lunefulle skogsnaturen. Foto: John Arne Paulsen
Ja, jeg var såpass stor, for det hadde far sagt og da så, så jeg skulle vise både far, mor og Einar at jeg skulle klare både turen og bakelsbæringa. (Bakelsmaskin og bakels var den tiden vanlige brukte ord for vaffeljern og vafler).
Bakelssteiking ja, mor hadde spilt opp for gjær, og ingen varebil kom før til lørdag og dit var det hele to dager. Ja bakelssteiking var mye brukt matforråd både hos oss og alle andre steder på Skogen.
Så kom da ovnsringa opp og bakelsmaskin ble plassert nedi ringhølet. Det kom også fram mjølk, mjøl og nart stod røra ferdig til å øse oppi. Men også fleskesvolen måtte på plass, fleskesvolen til å smøre maskinen med. Og snart spredte lukta seg over kjøkkenet. Bakelsrua vokste i takt med minuttene. Ja, dette med denna spesielle lukta av nystekt sitter enda fastspikret i tankene. men helst skulle bakelsene være varme da du kom fram til kara, derfor tok mor både håndklær og putevar og tullet rundt. Og ytterst ei klessnor med knut og lykkje.
Så var det min tur da, jeg tok knyte under armen og la i veg. Og vegen gikk lett, gikk over blåblank stålis, sleppte ikke øynene av sporene etter brøddsømen et eneste steg. Like lett var det ikke da jeg kom i land ved Dortetangen, men med øynene godt festet til skogbunnen gikk dette også. Såg rift etter hetsebeina, og av og til et og annet spor etter far eller Einar. I røsslyngen og på greiner hang det også et og annet strå fra høysekken, og da var det ikke tvil, jeg var på rett veg. Men det føltes uhyre langt, langt avsted. Rundt meg stod gran og furuskogen grov og tett. Men så jeg stoppet, sto og lyttet, jo jeg hørte smell i klaka tømmerstokker. Jeg hørte øksehogg, og der skimtet jeg far, Einar og Svarta.
Om ikke lenge brandt stokkilden. Svarta fikk høysekken og kornnissen. (Kornnissen var en liten sekk med havre i som ble festet med et band over hodet på hesten). Og snart kom flere karer og hester fra naboteigene. Ja, det var vanlig at skogskarene samles og hvilte på samme sted den tid.
BÅL: Bålet var viktig for skogsarbeiderne gjennom vinteren.
Stokkvarme ja, her skulle det kokes kaffe og steikes flesk, og slik før jul så var det ikke så sjelden det kom klubb i steikepanna også. Ellers bestod skogsmaten som oftest av him-smør i eine enden av smørøsja, og hvitost i andre enden. Av og til var hvitosten byttet ut med myssmø (himkokt prim). Og så sirupsboksen da, arbeidshonningen som den var dvpt i skogsmiljøet. Forresten, det var to typer, en lys type som ble brukt da det var litt bedre råd. Så denne mørke bryggesirupen da, denne mørke som ble brukt da det var mye unger og kronene var få.
Men snart kokte kaffen, bakelsknyte kom i fanget til far, han løste opp lykkjen og knuten, og snart lå det varme brune bakels framme. Og jeg satt der på stokkene sammen med kara, bakelsen og kaffen smakte ekstra godt slik i skogen og foran bålet. Jeg hadde forresten bøter på buksene, både på knea og bukseenden, der lignet jeg kara i tømmerskogen. Det som manglet var skjeggstubb eller barter, og når jeg tenkte nøye etter så hadde jeg hverken kvaefingre, snuseske eller puttisser. (Puttisser er bånd av sekkestrie, 10-15 fm bredt og et par meter lange, disse ble surret rundt bukselegger og støvler slik en ikke skulle få snø eller kvist i støvlene).
Skogsmat ja, ikke så store variasjonene akkurat, pålegg som hestepølse, geitost og ansjos kom bare på bordet til jul og påske, men da smakte det også. Tenk for en sjelden smak. Husker godt juleansjosene med nissene rundt boksen, men ansjosene minket for hvert måltid og snart var boksen tom. Da var det å ta brødbiten og duppe nedi sausen, dyppe forsiktig, det siste var å slikke laurbærbladene. Men her i skogen måtte en nøye seg med hvitost, flesk og myssmør. Og kara rundt stokkilden da? Praten gikk, de holdt seg i himtraktene når det gjaldt tema, hvordan det hadde gått med høyavlinga, hvor mye det var i potetkjelleren og hvor mange sauer som stod i bingen. Det eineste som var langt unna var Lyktemannen, far hadde hørt på krystallapparatet her en kveld, hørt denna Lyktemannen og Petra Henrichsen ved flygelet, men inn til hovedstaden var det visst langt, stygglangt. Mye lenger enn både til Sandvangsmyra og kanskje til Årnes.
Men så ser Einar på meg og sier: “Nå skal jeg lære deg noe, lære deg å slå “kølsmell”. Kølsmell, ja, hva var det? Jo da. Einar tar kaffeskola og karar ei nævastor granglo ut av varmen. Så finner han to halvmeterlange pinner og bærer gloa borttil en nyhogd granstubbe. Han går etter øksa. Så står han p knærne og blåser på gloa til den blir rødglødende igjen. Neste etappe er ei stor spyttklyse midt på gloa (helst skulle den være blandet med snus). Så fatar han øksa, løfter den høgt til værs og søljer til, og hva, jo en kraftig smell fulgte, jeg sto der med store øyne, store spørrende øyne. Jeg var en erfaring rikere. Jeg skulle lære meg å lage varme, til og med slåkølsmell. Ja skogslivet bød på mange uante opplevelser.
Men snart var hvilen over. Kara tok fatt med tømmerstokkene, jeg ruslet på himleia.
Boktittel: “Fantasi og virkelighet” Forfatter: Buhol, Andreas Utgitt i: 1995 Illustrasjoner: Per Øyri
Dette skjedde ikke i dag eller denne uka, men det er bare et minne fra en fisketur utpå vårparten i år.
Fangsten ble ei furugrein.
Mange kjenner seg sikkert igjen når de ser dette bildet. Trolig sitter det mange fluer med metallkrok opp i disse trærne som vokser seg stadig større bak en yndet fiskeplass ved et lite vann i skogen.
Heldigvis er det brukbart med plass til bakslengen. Man må kjenne sin begrensning, og her gikk det litt over styr.
Ofte er det slik at man gjerne vil litt lenger ut på vannet. Bare et par meter til… I stedet nøkker det til bak hodet og flua – som du kanskje har brukt mye tid på å binde – sitter høyt opp i et tre. Altfor høyt til å begynne på en klatreekspedisjon.
Den svært inspirerende boka “Fluefiske i skogens stille vann”, som Alf Rønneberg skrev i 2001, er å finne blant mange andre godbiter på lista til Toftes Antikvariat. Ill. foto: John Arne Paulsen
Har du lyst til å supplere din boksamling om sportsfiske? Det finnes et antikvariat stappet med slike julegaver som du kan kjøpe til deg selv eller andre.
Fortsatt står bøker i fysisk form (tradisjonelle bøker) sterkt når folk skal velge seg lesestoff til å kose seg med i godstolen. Toftes Antikvariat tilbyr en mengde bøker om ørretfiske, fluefiske, fluebinding, laksefiske og sportsfiske generelt. Det begynner å bli dårlig tid hvis du satser på å bestille en bok i fysisk form som julepresang, men her har du i hvert fall sjansen.
Dette antikvariatet har hovedsete i Sandnes og sender gjerne bøker til kundene. Et antikvariat er en bokhandel som kjøper og selger brukte bøker, manuskripter, kart, bilder og lignende. I en annonse på Finn byr Toftes Antikvariat på en lang liste som selv julenissen ville blitt imponert av. Her finner vi noe for alle sportsfiskeinteresserte. Fra Terry Griffiths og Chris Manns “Fluebinding for ferskinger” (2003) til Izaak Walton & Charles Cottons “Den fulländade fiskaren” (1979).
I hvert fall seks bøker er der fra sportsfiskeguru Pål Krogvold. Pål, som dessverre gikk bort i fjor, skapte seg et solid ry ved å skrive engasjerende og lettfattelige bøker og artikler om moderne fluefiske og moderne fluebinding – på norsk.
En mengde utenlandske og norske forfattere innen sportsfiske er å finne på lista. Blant de norske kan nevnes Erland Fjell, Gunnar Westrin, Morten B. Stensaker, Lars Nilssen, Arild Guthje-Fredriksen, Stig Werner, Steen Larsen, Ola Hjulstad, Bjørn Fjeldheim, Tom Skyrud, Even Rise, Alf Rønneberg, Runar Warhuus, Lars Lenth, Svein Sæter, Svend Saabye og ikke minst Thorbjørn Tufte.
Hva med en base camp duffel (ryggsekk) fra The North Face? Outnorth.com har tilbud på det populære produktet nå. Kr. 989.- (45 % rabatt). Les mer om det ved å klikke på bildet:
Booztlet.com selger nå denne vannavstøtende ryggsekken fra The North Face på tilbud til 989 kroner. Klikk på bildene for mer info.Bilde fra Booztlet.com. Populær ryggsekk fra The North Face til 989 kroner.
Elgen er utrygg i skogen nå fram til og med lille julaften. Foto: John Arne Paulsen
Elgjakta nærmer seg slutten. Mange turgåere i skogen trekker et lettelsens sukk, men er det egentlig noen grunn til bekymring?
Tekst: John Arne Paulsen
Spørsmålet i ingressen stilles på bakgrunn av at litt research som ga et ganske så tvetydig svar. På den ene siden avdekker avisoppslag at det så visst har skjedd skyteulykker under elgjakta. På den annen side fastslår Norges Jeger- og Fiskerforbund (NJFF) at det ikke er noen grunn til engstelse.
– Det er ikke farlig å gå i skogen selv om det er jakt. Jegerne vet utmerket godt at du er der og vet hva de skyter på. Vi kjenner ikke til at noen bærplukkere, sopplukkere eller andre turgåere har blitt skutt under jakt, konkluderer NJFF.
Det hjelper jo litt, men jeg har snakket med flere turgåere som sier de kjenner på angsten, og jeg har flere ganger opplevd at skudd er avfyrt ganske tett innpå meg på noen av mine turer. Jeg synes ikke det er noe hyggelig, selv om jeg altså skal være trygg.
I 2009 ble en 50-årig fotograf skutt i magen under elgjakt i Nore og Uvdal i Buskerud. I 2019 ble en jeger fra Buskerud tiltalt for drapsforsøk etter å ha skutt en 75 år gammel jogger i Sverige. I desember i fjor døde en person av skuddskader under jakt i Nordre Ringsaker.
Jeg kler meg fargerikt når jeg går turer i skog og mark under elgjakta. Det er også et av rådene Norges Jeger- og Fiskerforbund gir.
Det har vært slike ulykker under forskjellige typer jakt, blant annet fugle-, rype, og hjortejakt. Og i 2021 ble en mann skutt av en jaktkollega som trodde han var et villsvin.
Det er ikke mange tilfeller der turgåere blir truffet av skudd fra jaktvåpen, men det er uansett lurt å gjøre seg synlig ved å bruke fargerike klær og gjerne et oransje eller rødt hodeplagg. Selvfølgelig skal det være plass til turgåere også i skog og mark under elgjakta. Om en jeger skulle dukke opp, ikke vær redd for å slå av en prat for å bli informert om jakta som pågår. Vær ekstra obs på hund og los. Begge “parter” – både jeger og turgåer – bør respektere hverandre og samarbeide, og velg gjerne ut et annet område om du forstår at det foregår jakt i det terrenget du hadde planlagt å gå i.
I 2014 innførte NJFF åtte jaktvettregler for jegere. De gjelder fortsatt, og er som følger:
1. Tenk sikkerhet i alt du gjør som jeger
2. Skyt kun gode skudd
3. Behandle skutt vilt riktig
4. Lær deg førstehjelp
5. Sett minst mulig spor etter deg
6. Ta hensyn til andre naturbrukere
7. Kom deg trygt hjem
8. Vær stolt av å være jeger
Vær stolt av å være turgåer også. Elgjakta varer fram til og med lille julaften.
Etter mye regn er det god fart i bekker og åer på Østlandet nå. I rød jakke og fargerik lue føler jeg meg tryggere ute på tur også under elgjakta.
Her er noen skatere ute på tynn is og sjekker tykkelsen. Det gjelder å være varsom og ha tatt nødvendige forholdsregler. Kanskje er det rett og slett lurest å gå på land.
Nå er isen i lavlandet generelt sett utrygg. Nettsiden varsom.no melder at tykkelsen er under deres anbefalte grense.
Tekst: John Arne Paulsen
Det er morsomt og givende å skli på skøyter bortover speilblank isflate, men varsel- og rådgivingssiden Varsom.no råder skøyteløperne til å ha is i magen og vente til det blir tryggere. De anbefaler det ikke i lavlandet nå.
– Flere grunne vann har tykk nok is til å kunne skøytes på, men den er godt under våre anbefalte 10 centimeter stålis, skriver varsom.no i sin seneste melding.
Uka startet med mildvær i lavlandet, og vi går også inn i en helg som ser ut til å blir preget av mildvær. Man kan jo våge seg utpå, men varsom.no kommer med en pekefinger.
10 centimeter
– Ferdes man på tynnere is enn 10 centimeter stålis, er det viktig å være flere sammen, og ha med sikkerhetsutstyr som ispigger og kasteliner, fastslår rådgiveren.
Sist uke var det noen som gikk gjennom isen i lavlandet.
– Det skjedde mest i forbindelse med svekket is ved innløp av bekker. Ennå er det en del varmt grunnvann som renner i bekkene, og som smelter isen fra undersiden. Hold god avstand fra bekken, eller gå på land for å passere, opplyser varsom.no.
I fjellet regnes grunne, små vann som farbare. Mange grunne, mellomstore vann har også trygg nok is.
Det meldes en mild værtype også kommende uke. I lavlandet vil det komme mer regn, noe som svekker isen ytterligere. Over 200 meter over havet vil nedbøren komme som snø. Varsom.no kommer med nok en advarsel:
– Snø på isen isolerer og forsinker isveksten. Når isen er tynn, vil snø også tynge ned isen slik at det blir overvann. Da vokser ispakken bare øverst, hvor overvannet kan fryse til sørpe-is i kuldeperioder.
Is-skatere
I noen Facebook-grupper på Østlandet kan man lese om skøyteløpere, is-skatere, som har vært ute på diverse vann denne uka. Blant annet var noen i går ute på et vann som kun ligger 172 meter over havet. De ivrigste skaterne går på svært tynn is, helt ned mot 3 – 4 centimeter, med stor fare for å gå gjennom. Varsom.no skriver at det likevel sjelden skjer for disse, fordi skaterne har lært seg å «lese» isen og bruker en kraftig stav til å sjekke istykkelsen om de er i tvil.
– De har også øvd på å falle i kaldt vann, har med sikkerhetsutstyr for å komme seg opp, tørre klær, og er flere sammen. Dermed er det ikke lenger en særlig farlig sport, fastslår rådgivingstjenesten.
For menigmann er det ikke noe sjakktrekk å falle for fristelsen til å gå etter disse ekstremsport-utøverne på isen. Har du ikke godt nok sikkerhetsutstyr, og treffer på svake steder på isen hvor skaterne ikke var, kan det ende ille.
Ferdselsråd til de som skal ut på isen:
• Vær flere sammen på tynn is, ha med skift om du er langt fra varme, og bruk sikkerhetsutstyr som ispigger, kasteline og hjelm.
• Hold god avstand til innløp/utløp og unngå trange sund. Isen blir ofte tynnere og tynnere når man beveger seg ut fra land.
• Skøyting langs land er tryggest, men se opp for steiner på isen.
VARMT VÆR: Fjellfiske i shorts tidlig i juni er ikke å forakte. Her brukes en Sage 9’ fluestang og en deilig Danielsson fluesnelle. Fisken vaket ganske villig og insektlivet var i ferd med å eksplodere. Foto: John Arne Paulsen
Det er ikke mye som kan måle seg med å komme fram til en flott destinasjon etter en lang fjelltur.
Utover vinteren og våren penser tankene stadig innom mulige, nye fisketurer i fjellheimen. Norge er bra, og alle de fire årstidene går det an å nyte, men for en stangfisker primært på jakt etter ørret, er sommerhalvåret naturligvis den beste tiden. Turen jeg skriver om her fant sted i et område i Innlandet, i en del av fjellområdene rundt Etnedal.
Rolig landskap
Her bretter viddene seg ut i cirka 1000-1300 meters høyde over havet. Ingen høye fjelltopper eller ville fjellpartier, men et “rolig” landskap. Det handlet om å “komme seg inn i bobla”, kun kose seg med frisk luft og å være i aktivitet.
Det var meldt varmt og tørt vær i alle de tre dagene jeg skulle tilbringe i dette området, og det slo til. Det endte med en blanding av myggmiddel og solkrem. Varmen skapte utfordringer rent fiskemessig. Fisken er ikke så lett å lure under slike forhold. Dette var den tredje uka i juni, og det var få insekter i lufta og på vannet.
Målet den første kvelden var fiske i rennende vann. Til tross for at det ikke var lenge siden mye av snøen smeltet, var vannføringen liten. Det var størrelsen på fisken også, men det ble da noen 300-grams ørreter som lot seg lure av en liten døgnflue med mørk kropp.
FJELLØRRET: Denne ørreten ble fristet av en liten bille-imitasjon som fløt i vannfilmen. Foto: John Arne Paulsen
Inn i fjellet På dag 2 bar det inn i fjellet, til et vann som ligger idyllisk til ved ei hytte som jeg virkelig misunner eieren av. I vannet vaket fisken hyppig, men jeg klarte ikke å finne ut hva det var ørreten tok. Antakelig var det bittesmå fjærmygg, men den ville ikke ha noen av dem jeg hadde i flueboksen. Jeg fikk imidlertid en ørret på en imitert, liten sort bille.
Ut på ettermiddagen buldret det fra himmelen. Det kom mørke skyer, og et tordenvær bygde seg opp over dalen. Uansett hva slags vær som er meldt, er det lurt å ha med seg regntøy i sekken. En vet aldri på fjellet, og det kan skifte veldig fort. På turen ned igjen, falt det noen dråper, og den friske junilufta ble enda friskere. Så steiket sola igjen til langt på kveld.
TIDLIG PÅ SESONGEN: Det lå fortsatt en god del snø i fjellet i dette området.
Behagelig fiske
På dag 3 tok jeg turen til et utos som innbød til behagelig fluefiske med god plass til bakslengen. Det var overskyet og flotte forhold for fiske, og jeg kom vel opp i et tosifret antall ørreter. Alle var dessverre under minstemålet for dette området. Jeg har fått ørret på over kiloen her før, så jeg vet at de er der ute.
Ellers var det artig å oppleve at flere lastebillass med sauer ble kjørt inn og sluppet i fjellet. Hvert år slippes også flokker med storfe i dette området, der de har førsteklasses beiteforhold gjennom hele sommeren.
Rimfrost og is preger naturen på Østlandet i stadig større grad nå. Vinteren kommer. Foto: John Arne Paulsen
Inne i den stille skogen får en ro i sjela, en slapper av og føler seg i ett med naturen.
John Arne Paulsen
Nok en gang meldte lysten seg til å fiske litt natur i de østlandske skoger. Målet på denne turen ble «Runniskallaren». Inn dit går det ingen sti.
En tur i skog og mark kan ofte føre til at man vender hjem igjen med litt lavere skuldre. Det kan være god medisin for eksempel når man kjenner på ymse utfordringer enten i arbeidslivet i eller hverdagen ellers, eller om man rett og slett har høye skuldre på grunn av stiv muskulatur. Kall det gjerne “kontorrotte-muskulatur”.
Denne stubben har naturen selv dekorert. Foto: John Arne Paulsen
Bildene til denne artikkelen er tatt på denne “ekspedisjonen”. Det ble på mange måter en søken etter detaljer i den fortsatt grønne naturen.
Den lave sola skinner fint gjennom dette ravinepregede dalsøkket. Foto: John Arne Paulsen
Runniskallaren utmerker seg litt på kartet der den «ruver» i den østlandske flatbygda, 368 meter over havet. En bergkolle som – i hvert fall på kartet – fristet til en liten skogstur.
Dekorativ sopp i skogsbunnen. Foto: John Arne Paulsen
Det går ingen sti inn dit, og jeg fant etter hvert ut hvorfor. Kollen er omringet av så tett skog at det er så godt som null utsikt i noen som helst retning. Det var jo en liten skuffelse, men området er kupert og forholdsvis variert, og kan betegnes som et spennende og fint skogslandskap. En høyde, langt fra det som kan kalles et fjell, men likevel noe litt annerledes.
Slik ser det ut på Runniskallaren, litt bortgjemt i skogen, og ikke den høyden med utsikt som jeg hadde håpet på. Foto: John Arne Paulsen
“En tur i skog og mark kan ofte fører til at man vender hjem igjen med litt lavere skuldre”
Dette jakttårnet dukket opp midt i skogen. Foto: John Arne Paulsen
Litt nord for Runniskallaren fant jeg et elgjakttårn som jeg klatret opp i, og derfra var det mulig å se et stykke utover skogen, i retning Odalen og Innlandet. Elgjakta pågår fram til lille julaften, Jeg går slike «off piste-turer» med klær med sterke farger nå, for sikkerhets skyld. En vet jo aldri…
Typisk furuskog i dette området. Foto: John Arne Paulsen
Dette området er flott å besøke enten man er en eller flere i følge. Det trauste skogslandskapet byr på flotte kulisser for bålkos og alt som hører til. Innenfor en radius på noen få kilometer ligger knauser og koller som Tutedalskampen, Hundstadhøgda, Grasdalsberget, Runnihaugen, Skøyenskalleren og Runniskallaren. Alle kan være fine turmål.
Runniskallaren fra en annen vinkel. Foto: John Arne Paulsen
Dette var det nærmeste jeg kom utsikt på denne turen, fra litt nord for Runniskallaren, i retning Pålerud og Nettmangen. Foto: John Arne Paulsen
Boozt.com har tilbud nå på denne Vans topplua med farge som kan være praktisk nå under elgjakta. 20 prosent avslag, til 247 kroner. Klikk på bildet for mer info:
Vans Core Basic Cuff Beanie lue hos Boozt.com, nå til 247 kroner.
Plasket viste seg å være soveposen min som fløt rolig nedover elva. Da skal jeg si at jeg fikk fart på meg nedover elvebredden i et forsøk på å redde den i land før den sank til bunns.
Det viste seg å ikke bli noe problem, for det tettsittende trekket rundt posen holdt vannet brukbart ute. Rundt hundre meter nedstrøms kunne jeg fiske opp soveposen
Det er andre gang jeg opplever at utstyret ruller av gårde på denne måten.
SE YOUTUBE-VIDEO AV HENDELSEN:
Det gikk bra denne gang, men den første hendelsen var ikke fullt så lystig:
Halvveis oppover fra tjukke Østlandet til flotte Renaelva stoppet vi for å ta en pause inn på en sidelomme ved veien. Jeg hadde en matpakke liggende bak i bilen, en stasjonsvogn, og etter å ha hentet den lot jeg bakluka stå åpen. Det var varmt og godt, og helt greit å lufte litt. Det jeg ikke la merke til var at en fluestang som fortsatt lå i futteralet sitt bak i bilen, hadde rullet ut og ned på grusbakken. Det var en Vision-stang til rundt 7000 kroner.
Stanga lå igjen i tuben sin på bakken da vi reiste videre, og jeg så den aldri igjen. Den hadde antakelig rullet et stykke unna bilen også, slik at vi ikke la merke til den. Kanskje var det en annen fluefisker som fant den og kunne glede seg over den. Uansett, så var den historie for min del. En trist historie. På tilbaketuren stakk vi innom den samme sidelomma, men stanga var “gone by the wind”.
Men soveposen har jeg fortsatt i “ut på tur-arsenalet”. Litt ferskt fjellvann tok den ingen skade av.
Heldigvis hadde jeg en fiskestang nummer to med meg på turen, En skikkelig slugger av en Thomas & Thomas-stang, så fiske ble det uansett.
Nå tror jeg at jeg har lært av disse feilene. Altså;
1) Aldri legg en sovepose på bakken slik at den kan rulle ut i elva, og
2) Aldri legg en fluestang som er nedpakket i sitt futteral (som ofte er en stangtube) slik at den kan trille ut når bakdøra på er åpen.
Hva med en Norrøna Femund midjeveske i julepresang? Boozt.com har denne til rett under tusenlappen. Klikk på bildet for mer info:
Norrøna Femund midjebelte hos Boozt.com til 999 kroner. Klikk på bildet for mer info.Norrøna Femund midjebelte hos Boozt.com til 999 kroner. Klikk på bildet for mer info.
