Dette er et lite, men flott minne fra noen år tilbake. Om under to måneder kan dette oppleves igjen. To ihuga naturfiskere dro innover til en populær sjø for å starte kajakkfiskesesongen tidlig i mai. Og for en start det ble! Etter torden og sterk vind, roet været seg helt, og kajakkene kunne legges ut på vannet under tilnærmet blå himmel.
Frustrasjon på jobb
Tidligere på dagen satt de to fluefiskerne molefonkne på jobben og så ut av kontorvinduet. Vinden tok skikkelig tak i tretoppene. Det haglet ned, og tordenen drønnet over bygda. De to snakket sammen på mobilen og vurderte å kansellere hele turen, men så var det nettopp det at begge hadde fått «fri» denne kvelden, og da er det vanskelig å la være. Tur skulle det bli, uansett.
Da kajakken ble lagt på biltaket, skjedde underet. Etter uvær kommer ofte godvær. Skyene forsvant og fiskekompisene kunne kjøre innover i skogen under blå himmel. Vel framme ved sjøen begynte de to å tro at ørreten faktisk kunne la seg lure av tørrflua.
Regnet ga seg: Det mørke, tunge skydekket forsvant rett før kajakkene ble lagt på vannet. Foto: John Arne Paulsen Foto: John Arne Paulsen
Vakre vak Vel plassert i en av sjøens «gromme bukter» var det deilig å legge ut flua. Det var vak å se både her og der. Langt fra voldsomt, men likevel svært gledelig. Med ett skrek kompisen til. En ørret hadde gapt over hans Daddy Long Legs, ei tørrflue han hadde kjøpt på import fra England. Fisken gjorde utras og dro kajakken etter seg en stund, før en ørret på snaue halvkiloen ble landet trygt i håven. En helt grei fangst på tørt så tidlig i mai!
Pen ørret: En god start på kajakksesongen. Foto: John Arne Paulsen
Padleidyll: Det ble helt vindstille til slutt. Her padles det inn mot land på slutten av turen. Foto: John Arne Paulsen
Vi nærmer oss for alvor starten på sykkelsesongen og doningen klargjøres nå for nye eventyr, sånne som den jeg skal beskrive i denne saken. En tur som virkelig fikk fart på blodpumpa.
For å si det rett ut, så kjente jeg blodsmaken i kjeften allerede på vei opp til turmålet Nybakk sørøst i Nes. Det føltes som en av fjelletappene i Tour de France.
Vasket og nysmurt
Terrengsykkelen var vasket og nysmurt. Målet var en tur på to hjul på en halvannen mil lang skogsvei gjennom terrenget. Hvorfor betegner jeg det som en bonustur? Jo, det kommer fram i resten av artikkelteksten.
MÅLET FOR TUREN: Denne eiendommen som heter Nybakk inneholder mange bygninger. En sykkeltur inn dit ga bonuseffekt. Foto: John Arne Paulsen
Akkurat denne turen startet ved en betalingsbomstasjon med kameraer. En bonus ved å sykle her, er at man – med et smil om munnen – kan tråkke seg rett forbi kameraene uten at det koster et rødt øre. Det koster noen kalorier, men det er jo en bonus i seg selv.
LITEN AVSTIKKER: Et utsiktspunkt rett ved skogsveien. Vinteren 2009 falt en elg ned denne bergveggen og brakk ryggen da den traff isen. Enkelte antok at den hadde blitt jagd utfor kanten av ulv. Foto: John Arne Paulsen
Etter bomstasjonen fulgte en liten «svippstopp» ut på et av de høyeste punktene over sjøen Flolangen, med flott utsikt både nord- og sørover i ettermiddagssola. Denne skrenten ned mot sjøen er for øvrig kjent som en naturskapt 10-meter for stupende våghalser.
Et stykke videre langs sjøen fortsetter turen opp i terrenget. Der starter hardkjøret.
Blodsmak
For en sykkelrytter på hobbynivå er det uunngåelig å kjenne melkesyra relativt fort i disse motbakkene. Totalt viste GPS-klokka en stigning på 311 meter, og hardest var Brauterfallet rett før “målgang” på Nybakk. Da kan en tenke seg hvordan rytterne i Tour de France har det når de på en av de siste etappene klatrer over 600 høydemeter sammenhengende gjennom i underkant av åtte kilometer opp til Col de Noyer.
Bonusen med bakkeklatringen er at man virkelig får testet blodpumpa, og at det går styggfort nedover igjen. Det er gøy.
SKOGSTERRENG: Avslutningsdelen av etappen opp til Nybakk går gjennom denne skogstypen. Foto: John Arne Paulsen
Oppe på toppen kom en ny utfordring i form av en ganske bløt terrengstrekning på sti. Strekningen går gjennom et pent skogsområde, og det var en bonus å se en ørn svinge seg på himmelen før den forsvant bak trærne, før jeg fikk somlet meg til å få fram kameraet.
GAMMELT OG GRÅTT: Karakteristiske vinduer setter sitt preg på låvebygningen på Nybakk. Foto: John Arne Paulsen
Så åpenbarte målet for turen, Nybakk, seg.
På tunet er det flere bygninger, blant annet en låve som det oser nostalgi av. Under låven står en treplog fra gamle dager. Jeg går rundt på eiendommen og merker at jeg blir dratt bakover i tid i tankene. At det kommer et regnskyll akkurat da, er en bonus, siden jeg kan ta en pause, sitte under tak og tenke litt over hvordan man bodde og levde her før i tiden.
PLOG: Denne gamle plogen ligger under låvebygningen. Foto: John Arne Paulsen
Serie på Naturfiskeren:
Ut på tur – aldri lei
• En artikkelserie ispedd litt humor, med utgangspunkt i enten merkede stier på turkartet, bruk av kart og kompass, eller GPS, i mer eller mindre særegne naturområder rundt om i landet.
• Kom gjerne med tips om slike destinasjoner
• Denne turen gikk på terrengsykkel gjennom skogsterreng.
LÅVE OG FJØS: Låvebygningen på Nybakk ble reist i 1921. Foto: John Arne Paulsen
BOK VED STIEN: Rett utenfor tunet på Nybakk er det satt opp ei kasse med en bok man kan skrive navnet sitt i. Foto: John Arne Paulsen
Langs stien rett utenfor tunet på Nybakk er det satt opp en kasse med ei bok som man kan skrive noen ord i. Innholdet i den viser at det jevnlig kommer folk opp til stedet, hele året igjennom.
TILSYNELATENDE ENDELØST: På turer på skogsveiene dukker det innimellom opp tilsynelatende endeløse sletter. Foto: John Arne Paulsen
PØLSER OG BLODPUMPE: Kort, men effektivt.100 høydemeter på 1000 meter gir fart på forbrenningen. Foto: John Arne Paulsen
Ved Øysjøen i Nes, Akershus, kan du gå «verdens korteste topptur» med en stigningsgrad på 10 prosent.
John Arne Paulsen
Øst for Øysjøen i Nes er terrenget veldig kupert. Dagens tur i serien “Ut på tur – aldri lei” er kun én kilometer lang, men den innebærer en forsering av hundre høydemeter.
Med utgangspunkt i parkeringsplassen på østsiden av Øysjøen, er det mulighet for en spennende, liten «avstikker» inn i terrenget. Som kartet viser bærer turen inn i et juv og opp i høyden over sjøen. Her får du virkelig brukt lårmuskulaturen. Jeg gikk denne turen med truger i lett snø. Dessverre hadde jeg glemt stavene hjemme, så da fikk beina kjørt seg ekstra hardt den korte biten gjennom juvet. Dette var en tur gjennom mikroutgaven av Gudbrandsjuvet eller Jutulhogget.
EMILIA PLASS: Noen har montert dette skiltet på ei furu ved en fin sitteplass med utsikt over Øysjøen. Foto: John Arne Paulsen
En kilometer lenger øst fant jeg en tilrettelagt sitteplass med god utsikt. Der har noen satt opp skiltet «Emilia plass». Jeg skulle gjerne likt å vite bakgrunnen for dette.
Uansett, etter å ha fordøyd utsikten litt over Øysjøen og skogsområdene rundt fra denne sitteplassen, gikk turen ut på en knaus over juvet, merket med tallet 2 på kartet. Her er det et artig utspring som gir en veldig fin villmarksfølelse.
ØYSJØEN: Her er utsikten fra øverst på høyden øst for sjøen. Foto: John Arne Paulsen
GPS-klokka på armen viste at denne turen kun var to kilometer lang tur-retur – eller snarere opp og ned – og at det ble forbrent 540 kalorier. Rundt regnet tilsvarer det kaloriinnholdet i de tre pølsene som ble grillet og spist på denne turen, så da endte regnestykket opp i null.
Med andre ord ble dette en givende tur der treningseffekten ble målt i grillpølser.
Ny serie på Naturfiskeren:
Ut på tur – aldri lei
• En artikkelserie ispedd litt humor, med utgangspunkt i enten merkede stier på turkartet, bruk av kart og kompass, eller GPS, i mer eller mindre særegne naturområder rundt om i landet.
• Kom gjerne med tips om slike destinasjoner
• Denne turen gikk opp i høyden over Øysjøen, opp mot 300 meter over havet, 13,5 kilometer sørøst for Årnes i Akershus.
RAST I SOLA: En rast på Emilia plass i det flotte vinterværet. På en benk kan du sitte og se ut over Øysjøen og store skogsområder rundt. Foto: John Arne Paulsen
KUPERT TERRENG: Den røde prikken viser utgangspunktet ved Øysjøen. 1 er «Emilia plass» og 2 er kollen over juvet, med bålplass og fin utsikt over sjøen. Foto: Kartutsnitt
Midt i stien lå istid-steinen godt synlig i snø og is. Foto: John Arne Paulsen
Steinen fra istiden stakk fram i et landskap dekt av is og snø, midt i stien. Den er et konglomerat.
John Arne Paulsen
Steinen er eldgammel. Da jeg var ute på en treningsøkt i form av en tur på truger i Nes i Akershus sist uke, dukket den opp midt i en skogssti.
Ved å studere bilder av steinen har Universitetet i Oslo bekreftet at den tilhører et konglomerat, en bergart som ble dannet for flere hundre millioner år siden. I tillegg konkluderes det med at den høyst sannsynlig har tilhørt en flyttblokk som endte opp på akkurat denne plassen under istiden.
Et slikt konglomerat består av små og store steiner som er kittet sammen i en masse av sand, silt og leire. Det er artig å tenke over at den spesielle steinen ble liggende igjen på dette stedet da siste istid var over og isen smeltet bort for 10 000 – 11 000 år siden.
Konglomerat i snøen. Foto: John Arne Paulsen
Slike steiner kan ha forskjellige former ut fra hvordan de ble flyttet. Det er inspirerende å komme over slike ting i naturen. Den er høyst sannsynlig transportert dit den havnet i form av en flyttblokk. Norges geologiske undersøkelse (NGU) mener at den kan ha blitt fraktet med isen fra Mjøsområdet, antakelig fra Moelven. Noe som tilsier at vi snakker om en stein som er dannet ved erosjon av eldre bergarter helt fra 600 – 700 millioner siden.
Fakta om konglomerat:
• Konglomerat er en sedimentær bergart som består av avrundede «boller» , eller kantede små og store steiner (klaster), som er kittet sammen i en masse av sand, silt og leire.
• Både boller og stein i konglomerat kan ha stor variasjon både i bergart, form og størrelse.
• Navnet «konglomerat» kommer av latin og betyr «blanding».
• Noen konglomerater er blitt dannet av elver eller på strender.
• Bergarten finnes ofte samme steder som sandsteiner.
Vinteren er gjerne en tid der muskler og ledd trenes, tøyes og bøyes på hjemmebane. Da er det kjekt å ha en god treningsmatte. Bodystore.no tilbyr nå Star Nutrition Gear treningsmatte til 219 kroner. Den kan selvfølgelig også være anvendelig ute på tur:
FRIVILLIG ARBEID: Løypekjørerne gjør en prisverdig jobb på fritiden sin. Her er John Kristian Lystad i gang med kjøring av løyper for Nes Turlag. Foto: John Arne Paulsen
Hver vintersesong er veldig mange frivillige i sving med å lage skiløyper for Ola og Kari. De fortjener såvisst masse ros – og ingen ris.
John Arne Paulsen
Det er tusenvis av disse “maurene” som setter seg på snøscootere og i større maskiner for å kjøre løyper så fort snøen laver ned. Det finnes ingen samlet nasjonal oversikt over nøyaktig hvor mange frivillige som kjører skiløyper her til lands, men det er mange. Innsatsen er enorm, gjerne organisert gjennom lokale lag og foreninger.
Noen kjører i lysløyper knyttet til boligområder, noen kjører gjennom fine skogsområder, mens andre igjen kjører spor over fjellviddene. Mye tid og krefter brukes på å vedlikeholde både utstyr og omfattende løypenett landet over.
I store områder i Norge er det i løpet av vinteren færre skidager nå enn tidligere, og derfor er gode forhold svært høyt verdsatt av skiglade nordmenn. Det er også et ønske fra løypekjørerne at løypene forblir fine og at ikke folk til begir seg til fots inn i traseene og går i selve sporene.
Hovedbildet til denne artikkelen viser den nye løypemaskinen til Nes Turlag. De kjører blant annet opp skispor i en lysløype mellom Årnes og Fjellfoten i Nes i Akershus. På det nevnte bildet er det John Kristian Lystad som sitter bak rattet i maskinen. Han synes det er en givende fritidssyssel, og ikke minst at det er inspirerende med positive tilbakemeldinger.
TIL GLEDE FOR MANGE: Denne løypemaskinen freser først snøen før den lager to flotte spor. Foto: John Arne Paulsen
– Det er så hyggelig at folk bruker løypene våre og er fornøyde med jobben og innsatsen vi legger ned, sier John Kristian.
I likhet med en mengde lag og foreninger rundt om i Norge, har Nes Turlag en løypeoversikt ute på loyper.net, der status oppdateres jevnlig. Her er det bare å klikke seg inn på hver enkelts favorittløyper og oppdatere seg på status.
– Sjekk gjerne vår oversikt der, legger John Kristian til.
En skjermdump fra nettsiden loyper.net som viser status for mange løypenett i Norge.
Løypekjørere opplever innimellom å få kritikk på sosiale medier for at det ikke er “trikkeskinner”, at det kan være noen gruskorn i sporet, at det ikke kjøres opp på ny fort nok etter at folk til fots har vært inne og ødelagt spor eller etter at noen har ridd med hest i traseen. Men slik kritikk må kunne stemples som urimelig. Eventuell kritikk må heller rettes mot de som ødelegger skisporene.
Tvert imot fortjener disse løypekjørerne en solid hyllest for å bruke av sin fritid til å tilrettelegge for folk flest på denne måten.
Det er meldt minusgrader i store deler av landet vårt i dagene som kommer, så her er det bare å ta skiene fatt. Å stå på ski er en helkroppsaktivitet som primært trener bein, kjernemuskulatur, rygg og armer. De viktigste muskelgruppene som brukes er lår, sete, den brede ryggmuskelen, muskulaturen bak på armene og ikke minst magemusklene.
Så da er det bare å kjøre på hvis du kjenner at musklene ber om en økt!
Hva med campingbestikk og verktøy i ett? Denne redskapen i rustfritt stål fra kvalitetsmerket Gentlemen’s Hardware selges til redusert pris nå hos boozt.com, fra 299 til 224 kroner:
Food for thought fra Gentlemen’s hardware. Campingbestikk + verktøy i ett, hos boozt.com, nå kr. 224.-
I DYP SNØ: Truger er godt egnet når du skal utenfor allfarvei, blant annet over hogstfelt og åpne flater i dyp snø. Foto: John Arne Paulsen
En tidligere arbeidskollega mente at truger er for gamlinger. Nei, trugeturer er god trening for alle aldersgrupper.
John Arne Paulsen
Jeg har jobbet i mange år som journalist i en lokalavis. Der er det daglige morgenmøter hvor journalistene blant annet kan melde inn ideer og tanker om artikler de ønsker å skrive. På et slikt møte fikk jeg litt overraskende respons da jeg meldte inn interessen for å skrive om en trugetur.
– Det å gå på truger er bare noe for gamlinger, smalt det fra en kollega.
Han var ingen ungdom selv heller, så det var for meg en ganske så merkelig uttalelse.
Uansett – jeg våger meg utpå og påstår at han tar feil. Hvorfor ikke legge inn en trugetur i treningsopplegget, som en avveksling? Her får musklene skånsom og effektiv behandling. Vi snakker om kondistrening med moderat høye kneløft gjennom flott natur.
Hele kroppen
Hvorfor er bruk av truger god trening? Jo, fordi det gir en effektiv helkroppsøkt som styrker kjernemuskulatur, forbedrer balanse og utholdenhet, samtidig som det er skånsomt for knær og ledd.
Trugetrening styrker bein, rumpe og hele ryggen. Stabiliserende muskler styrkes også, noe som er viktig for alle aldersgrupper. Trugeturer passer forresten for alle fra nybegynnere til erfarne, siden terskelen er så lav som den er.
Er du usikker på balansen, eller vil supplere treningsøkten med nok et effektivt element, kan du gå med staver. Dette gir ytterligere trening for armmuskulatur og muskler generelt i overkroppen. Jeg har begynt å gå alle turene mine med staver.
Stadig flere
Sportsuret viser også at trugeturer gir god kaloriforbrenning. En økt på kun tre kilometer forleden ga overraskende nok en uttelling på 400 kalorier. Kanskje har jeg et “snilt” sportsur, men økter med truger øker uansett forbrenningen betraktelig sammenlignet med vanlig gange, selv om tempoet er lavere. Og ikke minst åpner en tur for naturopplevelser når ski ikke passer.
“BRENNENDE” SKOG: Dette motivet dukket opp på en trugetur gjennom skogen forleden. Foto: John Arne Paulsen
Faktisk kommer stadig flere seg ut i naturen på denne måten. Og når du skal forsere noen bratte kneiker kommer så absolutt stavene til sin rett. Da får også blodpumpa kjørt seg. Størst utbytte får du hvis du går i variert terreng.
Om du har pekt deg ut et turmål på kartet som det ikke er gått opp stier til, eller som rett og slett ligger skikkelig utenfor allfarvei, kan truger så absolutt være et godt hjelpemiddel, spesielt når snøen er dyp.
Lett på tå
Trugene som er på markedet idag er lette og gode å gå med. Med staver i tillegg kommer man seg relativt raskt av gårde i ulendt og bratt terreng. Stavene til trugeturer bør være litt kortere enn skistavene. De kan gjerne være så lange at de når deg opp til armhulen. Store trinser er også en stor fordel.
Moderne truger er konstruert slik at selve trugebladet ikke følger med fotsålen opp, noe som fører til at de ikke kaster snø oppover og derfor er behagelige å gå med.
Truger med leddet binding med stegjern gjør susen. Konstruksjonen kan på en måte sammenlignes med klappskøytene som revolusjonerte skøytesporten på midten av 80-tallet.
TRUGETID: Den lokale sportsbutikken hadde et par smukke Atlas Trail Series truger med leddet binding og stegjern. De ble med meg hjem. Foto: John Arne Paulsen
Naturopplevelser
En trugetur gir som nevnt god trening for både styrke og utholdenhet, den gir også en frihetsfølelse i og med at du kan gå eller trene hvor du vil. Du kan ta deg fram på steder du ellers ville tråkket gjennom snø og skare. Det er en flott mulighet til å oppleve naturen vinterstid på en helt ny måte. Moderne truger er enkle i bruk og du kan lett tråkke deg over hogstfelt og myrer. Med andre ord åpner det seg mange muligheter. Det finnes jakttruger, treningstruger, løpstruger og fjelltruger. Mange jegere og villmarksfolk sverger til truger. Frikjørere off-piste velger gjerne å gå opp med truger, for så å putte dem i sekken og kjøre på ski ned igjen. Stadig flere mosjonister oppdager også gleden og fordelene med å bruke truger til både tur og trim.