Stolsekken er relativt god å ha på ryggen. Den er også helt grei å sitte på ved vannet. Her er sekken med på en tur der temperaturen innbød til bruk av shorts. Foto: John Arne Paulsen
En stolsekk som den på bildet kan være et godt hjelpemiddel for oss som ferdes mye i skog og mark, for eksempel på elgjakt og under fiske der en sitter rolig og følger tørrflua ute på vannflaten.
For en tid tilbake gikk jeg til innkjøp av en stolsekk som jeg tenkte kunne være en praktisk støttespiller og by på et alternativ til å sitte på huk ved fiskevannet. Det er jo slik at det gjelder å gjøre seg minst mulig synlig for det man jakter på, enten det er elg eller fisk. Jeg har stort sett brukt den på fisketurer der jeg sitter rolig og følger tørrflua der ute på vannflaten. Valget falt på en Fauna Älgen Evo stolsekk som jeg kjøpte i en sportsbutikk der jeg bor. Sekken har vært med på mange turer nå, og konklusjonen er at dette viste seg å være en god investering.
Når man fisker over lengre tid, er det fint å kunne sette seg ned på sekken ved vannet eller elvebredden. Det er viktig å gjøre seg minst mulig synlig for fisken, og det å sitte på huk over lengre tid er slitsomt for muskulatur og ledd. Da kommer stolen inn som en reddende engel. Enkelte steder, der det er litt skråning ned til vannflaten, har jeg også opplevd at det går greit å fluekaste fra sittende posisjon.
Sekken rommer kun 35 liter, men den har mange praktiske lommer både på siden og inni. Foto: John Arne Paulsen
bildene er tatt på en tur midt i den tørre, varme sommerperioden, med null nedbør og opp mot 30 grader i skyggen. Da biter fisken dårlig, så det var ikke den store fangstrapporten å vise til etterpå. Men en og annen ørret på rundt 300 gram havnet i håven.
Sekken rommer kun 35 liter og egner seg ikke til overnattingsturer eller turer som krever mye reserveklær, men jeg erfarte at det er fullt mulig å frakte med seg en firedelt fluefiskestang i en av de dype sidelommene. Sekken er også utstyrt med utvendige festepunkter for en fiskestang.
Jeg fikk plass til en cola, en vannflaske, superundertøy, fiskevest med diverse utstyr, matpakke, fluesnelle, tre fluebokser og noe annet småtteri. Sekken er veldig grei til turer der du ikke trenger å ta med så mye. Den sitter helt ok på ryggen, og kan festes over magen og brystet.
Fast fisk ble det også på denne testturen som fant sted rundt tusen meter over havet i Innlandet fylke. Foto: John Arne Paulsen
Fakta om Fauna Älgen Evo stolsekk:
• Lydløst stoff
• Nytt og ergonomisk utformet bæresystem
• Avtagbart hoftebelte
• Justerbar brystrem
• Lettvektsramme i aluminium
• Store sidelommer
• Utvendige festepunkter for viltnett og fiskestang
• Utvendig og innvendig lomme lokklomme for småsaker
Det er mange dager med til dels sterk vind gjennom sommeren. På slike dager har det vist seg å være gunstig å padle kajakk eller kano med en fluestang og ei fristende flue i enden av fortommen.
Når det er helt vindstille, altså når vannflaten er helt speilblank, er ørreten som regel så sky at den er vanskelig å lure fra kajakk uansett hvor stille du forsøker å sitte. Kajakken lager ringer i vannet når man kaster ut snøret, og det skal ikke mer til før ørreten blir veldig forsiktig og trekker seg ned eller unna. Det finnes selvfølgelig unntak, som for eksempel når det er massiv døgnflueklekking og mange ørreter har skylappene på.
Når det er litt bølger på vannet, kan det være lurt å stripe eller “dorge” flua etter kajakken eller kanoen samtidig som man padler trygt og rolig med stanga vendt ut mot siden av kajakken. Foto: John Arne Paulsen
Når det blåser litt, kan det være lettere å få ørret mens kajakken er i bevegelse. Om dorging er det rette begrepet, vet jeg ikke helt, men denne artikkelen dreier seg altså om å padle med snøret ut i vannet langt bak kajakken, og så holde på i relativt rolig fart med flua enten i eller rett under vannflaten. Noen ganger holder fisken til ganske nær land. Andre ganger kan pene ørreter la seg lure lengre ut på vannet. Mye er styrt av temperatur i vannet, insektliv og når fisketuren finner sted gjennom sommerhalvåret.
Gjennom tidlig høst i år har jeg hatt hell med noen vårfluer med en krans av lyst elghår, og tilsvarende med mørkt hjortehår. Det kan også være en fordel å bruke en synkeline for å fiske dypere og la flua følge båtens bevegelser nærmere bunnen gjennom vannmassene.
Bildene til denne artikkelen er tatt på en fisketur med kajakk i et skogstjern sist uke. Da var det ganske vindstille, men en ørret lot seg likevel lure med denne fiskemetoden.
“Dorging” med flue etter kajakk. Etter hvert stilnet vinden helt. Fisken var sky og det var bedre å sikte etter et sted for å fluekaste fra land. Foto: John Arne Paulsen
STORE MENGDER: Dette er søppel som er plukket opp i og langs Glomma. I bakgrunnen er Funnefoss Industriarbeidermuseum som ligger helt ned mot elva. Foto: John Arne Paulsen
Denne gruppa i sosiale medier må bare hylles. Her kommer mange naturvennlige hverdagshelter fram i lyset.
Facebookgruppa heter “2 minutters strandrydding – se hva jeg fant” og omhandler folk ute i naturen som rydder etter andre. Oppskriften er å ta og registrere bilder av søppel i naturen, dels for å vise og kartlegge den omfattende forsøplingen, og dels som motivasjon for oss som ser det som viktig og nødvendig å rydde opp etter andre.
Vanskelig å fatte
Det er lett å tenke at “hvorfor skal jeg rydde opp etter andre som lar søpla si ligge igjen i naturen?”. Det er en side ved dette fenomenet som er vanskelig å fatte: Her drar folk ut i skog og mark for å nyte nettopp naturen, frisk luft og alt annet den har å by på. Kanskje har de også overnattet på en fin leirplass. Så er det noen som lar tomgods, plast og annet søppel ligge igjen som visittkort der ute i naturen, slik at de neste som kommer dit må rydde opp etter dem. En annen side ved dette er at dyr kan bli skadelidende.
Det er også lett å tenke at “dette må jeg rydde opp, slik at jeg gjør en god gjerning til glede for både meg selv og andre som kommer hit etter meg“. Heldigvis er vi mange som gjør det, enten vi jogger, sykler, går tur, camper eller bruker naturområdene våre på andre måter. Folk i den nevnte facebookgruppa har med seg en pose og tar søpla med seg hjem til sin egen søppeldunk. RESPEKT!
Thunbergs valgseier
Sånt som dette er så absolutt med på å gi håp. Nå kom klima, natur og miljø også positivt ut av stortingsvalget tidligere denne uka. Vi utgjør en solid bølge (overraskende for mange) som ser behovet for en grønnere linje. “Generasjon Thunberg” lever fortsatt, og den huser folk i alle aldre. Jeg har merket meg all hetsen mot klima- og miljøaktivist Greta Thunberg i kommentarfeltene. Alle trollene der ute skal vite at det hun har skapt som foregangsperson fortsetter å høste mange medspillere.
Den nevnte strandryddegruppa er for øvrig underlagt Naturvernforbundet. Medlemmene tar del i det som antakelig er Norges mest aktive gruppe når det gjelder rydding langs vann og vassdrag.
Alle kan delta
Det er bare å ta en titt på alle bildene som kommer inn. Det er en god blanding av privatpersoner og store og små organisasjoner som rapporterer om sine ryddeoppdrag i naturen.
Alle disse hverdagsheltene finner mye rart som ikke hører hjemme i og langs vassdragene. Det er ønskelig at alle bilder beskrives med funnsted. Gruppa bygger opp et kartotek over hva som kastes i naturen, vassdrag og havet i Norge, slik at de kan hjelpe hverandre å spore opp og stoppe kilder. Alle kan delta.
TANKELØST: Det er et trist syn når en kommer til en plass som ser slik ut. Heldigvis er vi mange ryddere, blant annet i facebookgruppa “2 minutters strandrydding – se hva jeg fant”. Foto: John Arne Paulsen
Denne videoen viser binding av en flue tatt rett ut fra fantasien. Intet kjent bindemønster ut fra det jeg vet, men jeg vil karakterisere den som en vårflue.
Fluebindingen fant sted en morgen i sommer utenfor en hytte jeg for anledningen hadde leid via Inatur. De har mange fine hytter til leie rundt omkring i Norges land. Jeg hadde tatt med min slitte bindestikke og diverse utstyr og slo to fluer i ett smekk, for å si det sånn. Både binding og deilig morgensol.
Jeg prøvde flua i etterkant, og en ørret lot seg lure i et lite tjern. Flua la seg riktig vei på vannoverflaten, det vil si med vingene opp. Jeg stripet den rolig bortover, og da kom ørreten opp og tok. Jeg har lest et sted at vårflueimitasjoner skal fiskes stripende, og det gjelder både i elva og som i dette tilfellet, i stille vann.
«Det er rart med stillheten i skogen, den er aldri et fravær av lyd, aldri tom og skremmende, slik den kan bli det i lukkede rom”, fastslår Hans Børli i diktet som er nevnt i ingressen.
Den betyr mye for mange, stillheten der ute i naturen. Der enhver lyd er en fryd for øre og sinn. I kajakken kommer man dessuten veldig nær livet både under og over vannflaten.
Lyden av regn
Denne artikkelen baseres på en tur ut til et skogsvann sist uke. Vinden blåste forsiktig denne dagen, og regntunge skyer var på vei da kajakken ble satt på vannet. Målet var å lure en abbor eller ørret på flue. Det som slo meg da jeg satte kursen for det området av sjøen der vannflaten var fri for bølger, var følelsen av ro og stillhet. Til tross for vind i tretoppene, regndråper som traff vannoverflaten, og noen ender som ga lyd fra seg. Totalen var uansett en stillhetsfølelse.
Å padle i regnvær er deilig så lenge man har på seg regnsikre klær. Foto: John Arne Paulsen
Naturinntrykkene der jeg satt i kajakken var store denne dagen. Det kom til tider mye nedbør. Fiskejakka – som jeg hadde utenpå en flytevest – hadde jeg impregnert med hell før turen, for regndråpene bare prellet av. Tørr og fin beveget jeg meg langs land i sjøen med kajakken, helt til jeg fikk “sittesår” et godt stykke ut på kvelden.
En pen ørret
Ørretfiskingen var det mindre å skrive hjem om. Jeg lurte én ganske pen ørret på en imitasjon av en vårflue i hovedsak bundet med elghår. Jeg fikk også to små abbor på samme fluetype.
Fin matørret som ble lurt med en flueimitasjon som skulle forestille en vårflue. Foto: John Arne Paulsen
Plaskene fra den spreke ørreten var vel de høyeste lydene på denne turen. Padleåra ga selvfølgelig også lyd fra seg, i tillegg til lyden fra fluestanga i kastet. Og så er det de stille pausene der man i spenning ventet på at fisk skulle komme opp og ta tørrflua. Alt i alt en stille og fredelig aktivitet. Jeg må spørre meg selv; skal jeg aldri bli lei dette? Svaret er i hvert fall foreløpig et klart nei.
Børlis skildring
Dikteren og eidskogingen Hans Børlis skildring av den levende stillhet er som følger:
«Det er rart med stillheten i skogen, den er aldri et fravær av lyd,
aldri tom og skremmende, slik den kan bli det i lukkede rom.
Du hører trærnes mjuke riksing i vinden, en korsnebb fløyter sin vemodige tone,
og hakkespetten trommer lydt på en tørrhara,
– men summen av det hele er likevel stillhet, en stor ro som kjærtegner trommehinnene
og lar deg høre livet brenne i deg som suset av flammen på et lys».
Vi er mange som har et brennende håp om at også framtidige generasjoner skal ha muligheten til å tilbringe verdifull tid i naturpregede områder. I dag fyller jeg 64 år. Jeg husker skogsområder fra der jeg vokste opp som liten, der jeg og kompiser lekte superhelter og villmenn og holdt på med fantasifulle aktiviteter. Stort sett hver dag bar det til skogs for å leke, og dette formet vel alle oss til å elske naturen. De skogsarealene der vi holdt på med dette i barndommen, er borte nå. Det er viktig å verne om de naturområdene vi har igjen.
Abbor er også en meget velsmakende fisk. Foto: John Arne Paulsen
