Denne videoen viser binding av en flue tatt rett ut fra fantasien. Intet kjent bindemønster ut fra det jeg vet, men jeg vil karakterisere den som en vårflue.
Fluebindingen fant sted en morgen i sommer utenfor en hytte jeg for anledningen hadde leid via Inatur. De har mange fine hytter til leie rundt omkring i Norges land. Jeg hadde tatt med min slitte bindestikke og diverse utstyr og slo to fluer i ett smekk, for å si det sånn. Både binding og deilig morgensol.
Jeg prøvde flua i etterkant, og en ørret lot seg lure i et lite tjern. Flua la seg riktig vei på vannoverflaten, det vil si med vingene opp. Jeg stripet den rolig bortover, og da kom ørreten opp og tok. Jeg har lest et sted at vårflueimitasjoner skal fiskes stripende, og det gjelder både i elva og som i dette tilfellet, i stille vann.
«Det er rart med stillheten i skogen, den er aldri et fravær av lyd, aldri tom og skremmende, slik den kan bli det i lukkede rom”, fastslår Hans Børli i diktet som er nevnt i ingressen.
Den betyr mye for mange, stillheten der ute i naturen. Der enhver lyd er en fryd for øre og sinn. I kajakken kommer man dessuten veldig nær livet både under og over vannflaten.
Lyden av regn
Denne artikkelen baseres på en tur ut til et skogsvann sist uke. Vinden blåste forsiktig denne dagen, og regntunge skyer var på vei da kajakken ble satt på vannet. Målet var å lure en abbor eller ørret på flue. Det som slo meg da jeg satte kursen for det området av sjøen der vannflaten var fri for bølger, var følelsen av ro og stillhet. Til tross for vind i tretoppene, regndråper som traff vannoverflaten, og noen ender som ga lyd fra seg. Totalen var uansett en stillhetsfølelse.
Å padle i regnvær er deilig så lenge man har på seg regnsikre klær. Foto: John Arne Paulsen
Naturinntrykkene der jeg satt i kajakken var store denne dagen. Det kom til tider mye nedbør. Fiskejakka – som jeg hadde utenpå en flytevest – hadde jeg impregnert med hell før turen, for regndråpene bare prellet av. Tørr og fin beveget jeg meg langs land i sjøen med kajakken, helt til jeg fikk “sittesår” et godt stykke ut på kvelden.
En pen ørret
Ørretfiskingen var det mindre å skrive hjem om. Jeg lurte én ganske pen ørret på en imitasjon av en vårflue i hovedsak bundet med elghår. Jeg fikk også to små abbor på samme fluetype.
Fin matørret som ble lurt med en flueimitasjon som skulle forestille en vårflue. Foto: John Arne Paulsen
Plaskene fra den spreke ørreten var vel de høyeste lydene på denne turen. Padleåra ga selvfølgelig også lyd fra seg, i tillegg til lyden fra fluestanga i kastet. Og så er det de stille pausene der man i spenning ventet på at fisk skulle komme opp og ta tørrflua. Alt i alt en stille og fredelig aktivitet. Jeg må spørre meg selv; skal jeg aldri bli lei dette? Svaret er i hvert fall foreløpig et klart nei.
Børlis skildring
Dikteren og eidskogingen Hans Børlis skildring av den levende stillhet er som følger:
«Det er rart med stillheten i skogen, den er aldri et fravær av lyd,
aldri tom og skremmende, slik den kan bli det i lukkede rom.
Du hører trærnes mjuke riksing i vinden, en korsnebb fløyter sin vemodige tone,
og hakkespetten trommer lydt på en tørrhara,
– men summen av det hele er likevel stillhet, en stor ro som kjærtegner trommehinnene
og lar deg høre livet brenne i deg som suset av flammen på et lys».
Vi er mange som har et brennende håp om at også framtidige generasjoner skal ha muligheten til å tilbringe verdifull tid i naturpregede områder. I dag fyller jeg 64 år. Jeg husker skogsområder fra der jeg vokste opp som liten, der jeg og kompiser lekte superhelter og villmenn og holdt på med fantasifulle aktiviteter. Stort sett hver dag bar det til skogs for å leke, og dette formet vel alle oss til å elske naturen. De skogsarealene der vi holdt på med dette i barndommen, er borte nå. Det er viktig å verne om de naturområdene vi har igjen.
Abbor er også en meget velsmakende fisk. Foto: John Arne Paulsen
