SE VIDEO FRA DEN VÅTE TUREN:
Ingen padling, ingen plask – før ørreten bet på.
John Arne Paulsen
Det finnes en egen ro i å la kajakken følge vinden. Jeg padler meg i posisjon i den enden av vannet som har fralandsvind. Så er det bare å kaste ut tørrflua. Jeg padler ikke. Jeg bestemmer ikke. Jeg bare flyter. Lar vinden være kaptein, navigatør og den litt vimsete turkameraten som stadig skifter mening. Kajakken glir lydløst over vannet, mens jeg sitter der med fluestanga og later som jeg har full kontroll. Det har jeg naturligvis ikke.
Hvorfor gjør jeg dette? Jo, for jeg har erfart at ørreten er veldig var og lettskremt så langt ut på sommeren. Ett padletak kan være nok til å skremme fisken.
Det blåser mye for tiden, og vinden kommer ofte fra «alle» kanter. Jeg lar vinden ta tak i kajakken og føre meg dit den vil. Noen ganger på tvers av vannet, andre ganger i en retning jeg aldri ville valgt selv. Og akkurat det liker jeg. Jeg trenger ikke vite hvor jeg ender opp. Jeg trenger bare å være der.
Flua mi ligger fint i vannfilmen. Helt stille. Lett som en tanke. Jeg følger den med blikket mens kajakken driver sakte av gårde. Et kjærlig blikk, for jeg har jo bundet den selv. Noe av sjarmen med fluefiske er at først bruker jeg en liten evighet på å lage noe som skal lure en ørret. Så bruker jeg enda lengre tid på å overbevise meg selv om at det faktisk kan fungere.
Snella synger
Vinden flytter meg noen meter. Flua danser forsiktig i krusningene. Jeg kjenner lukten av vann og skog, hører en fugl et sted bak meg og merker hvor godt det er å ikke ha noe annet jeg skal rekke. Så eksploderer vannet under flua. Stanga bøyer seg. Snella synger. Hjertet hopper et ekstra slag. En sprek ørret har latt seg lure.
Den skyter av gårde, og plutselig har den fredelige kajakkturen blitt en ganske kaotisk øvelse i balanse, bremsing og improvisasjon. Jeg prøver å holde kontroll på både fisk og kajakk, innenfor verdighetens grenser.
I’m a drifter
Så kommer ørreten nærmere. Sølvblank, sprek og vakker. Jeg ser den under vannflaten og kjenner den gode, barnslige følelsen av at det faktisk gikk. Så manøvreres den inn i håven.
«I’m a drifter», sang David Coverdale i Deep Purple. Vi er i samme båt. I hvert fall på norsk. På drift – helt til en ørret plutselig bestemte seg for å gjøre dagen min fullkommen.
Les også disse sakene:
- Denne opplevelsen er det vel ingen som tror på
- Dagen da det aller meste stemte
- Naturfiske nær grensen mot søta bror
ADLINK: New Balance har nå 40 prosent avslag på populære og moderne loafers (lisseløse joggesko). Sjekk dem ut hos newbalance.no
En tur i naturen, enten det er til lands eller vanns, fører som regel til at man vender hjem igjen med litt lavere skuldre.
John Arne Paulsen
Det kan være god medisin å ta seg en skogstur, sykkeltur eller padletur i naturen når man kjenner på ymse utfordringer enten i arbeidslivet i eller hverdagen ellers, eller om man rett og slett har høye skuldre på grunn av stiv muskulatur. Der ute, omgitt av stille og flott natur, får en ro i sjela, en slapper av og føler seg i ett med omgivelsene.
Nok en gang meldte lysten seg til en tur ut i de østlandske skoger. Målet på denne turen ble et skogsvann der det er mulig å slappe skikkelig av og samtidig ha muligheten til å lure en fisk eller to. Vi satte ut sit on top-kajakkene og søkte etter vak på overflata som vi kunne plassere fluene våre over.
Som vanlig handlet det både om å fiske etter fisk og å fiske natur, og som vanlig var det noen omgivelser og hendelser som grodde fast i hukommelsen denne gang også. Som for eksempel da jeg satt klar med kameraet i kajakken og skulle ta et bilde av fiskekompisen, og så kommer det en and inn i motivet fra venstre og løfter innholdet i bildet noen hakk.
Østlandet har hatt sol og tørre dager i ukesvis nå. Med andre ord er solfaktoren høy, noe fisken i skogsvannene setter lite pris på. De blir stående og sture på bånn, noe som ikke er så gunstig for tørrfluefiskere. Men vi lar oss ikke stresse av vær og vind. Lave skuldre er målet, og de ble i hvert fall ikke høyere av denne turen.
Hva menes med uttrykket lave skuldre, forresten? Jo, det betyr å være avslappet, rolig og uten stress eller store bekymringer. Med andre ord beskriver det en stemning eller noen som tar ting med ro.
Fem fakta om lave skuldre:
- Vann og skog er overraskende gode terapeuter. De nikker ikke, stiller ingen vanskelige spørsmål – de bare lar deg puste litt dypere.
- Fuglene dømmer deg ikke. Om du går sakte, fort eller tar pause etter 100 meter, kvitrer de videre som om du er en olympisk mester.
- Frisk luft er kroppens originale “restart-knapp”. Den krever verken passord, oppdateringer eller at du godtar nye informasjonskapsler.
- Naturen har ingen innboks. Trær sender sjelden haste-e-poster, og bølgene har fortsatt ikke lært seg å mase om statusoppdateringer.
- Grønn medisin: Hjernen tror du leter etter bær i stedet for å tenke på regninger.
LES OGSÅ GJERNE DISSE SAKENE:
Vinden stilnet – det ble en idyllisk kveld
Det er skremmende å gå seg vill i eventyrskogen
Det gikk ikke bedre enn at fortenna løsnet
Det sies at man skal drikke nok vann på tur. Derfor poserer jeg her med en vannflaske. Men hvis vi skal være helt ærlige, så er det også et lite forsøk på å leve ut en hemmelig drøm; å få min egen sponsor.
John Arne Paulsen
Jeg har nemlig lagt merke til at blant andre skiskytterne og langrennseliten har perfeksjonert en helt egen idrettsgren. Den foregår ikke i skiløypa, men i intervjusonen. Akkurat idet TV-kameraet zoomer inn, kommer det – elegant, presist og tilsynelatende helt tilfeldig – en flaske med sponsormerke opp i bildet. Ikke for å slukke tørsten, selvfølgelig. Den flasken er omtrent like tørst som en plastblomst. Den er der fordi logoen også trener intervaller.
Selv har jeg ennå ikke oppnådd dette nivået. Min flaske inneholder helt vanlig vann, og det eneste merket som synes, er fingeravtrykkene mine. Ingen har tilbudt meg noe for å holde den akkurat 17 grader mot kamera. Ingen markedsavdeling har ringt og sagt: «Kan du ta en ekstra slurk når du ser inn i kameraet?».
Drømmen er avslørt, og jeg er klar.
Bloggen Naturfiskeren får stadig flere følgere, og tusen takk til alle for det. Til potensielle sponsorer kan jeg love følgende: Jeg kan holde flaska mens jeg beundrer utsikten. Jeg kan holde den ved et bål. Jeg kan holde den på ei myr, på en fjelltopp og ved siden av en sekk som er altfor tung. Jeg kan til og med se tankefull ut mens jeg later som om jeg vurderer værmeldingen, selv om jeg egentlig bare lurer på om jeg husket matpakka.
Jeg kan ikke garantere pallplass, verdenscuptriumfer eller olympiske medaljer. Derimot kan jeg garantere at flaska får være med på mange fine naturopplevelser, og at den neppe blir tatt i dopingkontroll.
Så inntil den store sponsoravtalen dukker opp, får dere nøye dere med dette poseringsbildet fra en kajakktur i godværet sist uke. Flaska er ekte. Vannet er ekte. Sponsoren mangler foreløpig. Men håpet – det er godt hydrert.
LES GJERNE OGSÅ DISSE SAKENE:
- Om Naturfiskeren
- Lesehesten ville sitte stille i båten
- Posering i naturen eller in natura – dette er mitt bjørneskinn
Fra frustrasjon på jobb endte dagen med et lite eventyr til skogs!
John Arne Paulsen
Dette er et lite, men flott minne fra noen år tilbake. Om under to måneder kan dette oppleves igjen. To ihuga naturfiskere dro innover til en populær sjø for å starte kajakkfiskesesongen tidlig i mai. Og for en start det ble! Etter torden og sterk vind, roet været seg helt, og kajakkene kunne legges ut på vannet under tilnærmet blå himmel.
Frustrasjon på jobb
Tidligere på dagen satt de to fluefiskerne molefonkne på jobben og så ut av kontorvinduet. Vinden tok skikkelig tak i tretoppene. Det haglet ned, og tordenen drønnet over bygda. De to snakket sammen på mobilen og vurderte å kansellere hele turen, men så var det nettopp det at begge hadde fått «fri» denne kvelden, og da er det vanskelig å la være. Tur skulle det bli, uansett.
Da kajakken ble lagt på biltaket, skjedde underet. Etter uvær kommer ofte godvær. Skyene forsvant og fiskekompisene kunne kjøre innover i skogen under blå himmel. Vel framme ved sjøen begynte de to å tro at ørreten faktisk kunne la seg lure av tørrflua.
Vakre vak
Vel plassert i en av sjøens «gromme bukter» var det deilig å legge ut flua. Det var vak å se både her og der. Langt fra voldsomt, men likevel svært gledelig. Med ett skrek kompisen til. En ørret hadde gapt over hans Daddy Long Legs, ei tørrflue han hadde kjøpt på import fra England. Fisken gjorde utras og dro kajakken etter seg en stund, før en ørret på snaue halvkiloen ble landet trygt i håven. En helt grei fangst på tørt så tidlig i mai!
LES OGSÅ DISSE SAKENE:
_______________
ANNONSE:
Er du ute etter en ny sovepose til sommersesongen? Nå har booztlet.com 30 prosent avslag på denne Whistler Scafell-posen. Nå 489 kroner:
