Historie

Etter å ha gledet seg lenge, ankom endelig den fiskeinteresserte fyren sin favorittdestinasjon der storfisken ventet på ham. Foto: John Arne Paulsen

Fiskeren lurte flere rekordfeite ørreter. Så fikk han en skjebnesvanger telefon.

Tekst: John Arne Paulsen

En fiskefrelst fyr hadde lenge sittet i leiligheten sin på Grünerløkka og planlagt en fisketur til sitt favorittvann. Alt hadde vært pakket og klart i flere dager, og endelig kunne han sette seg i bilen og dra.

Etter hvert var han framme ved vannet. Han satte på seg solbriller og Stetson-hatt, og han gjorde store øyne da han så ørretvakene der ute. Stanga var rigget på rekordtid og han begynte å fiske.

Fem minutter etterpå håvet han inn en ørret langt større enn den personlige rekorden til nå. Han kastet ut igjen, og tror du ikke det bet på en enda større ørret!

Nesten for hver gang han kastet ut, fikk han en troféfisk større enn den andre.

Dilemma

Med ett ringte mobiltelefonen på innerlomma. Det var fra sykehuset. De kunne fortelle at hans kone hadde blitt innlagt på akuttmottaket.

– Hun kan dø, lød den alarmerende beskjeden han fikk.

Den fiskeglade fyren fra Grünerløkka ble naturlig nok bekymret, men nå var han faktisk veldig nær verdensrekorden i innlandsørret tatt på flue, og han ønsket å ta den, så han bestemte seg for bare et par kast til.

Det vaket kjempestor ørret og døgnfluene danset cha cha cha over vannflaten . Men han kjente fort den dårlige samvittigheten rase i kroppen, så han vendte tilbake til bilen sin.

Tre timer senere ankom han akutten, der han møtte en lege som så strengt på ham. Legen så på vadebuksa og fiskerjakka og sa i en morsk tone:

– Din kone har vært på dødens rand i flere timer nå. Du ga deg ikke med å fiske da du fikk beskjeden fra oss, gjorde du? Du burde skamme deg!

– Å, dæven!

Fiskeren fikk hulket fram at det var sant. Han hadde fortsatt å jakte ørreter.

– Vel, sa legen, før han forklarte situasjonen videre.

– Jeg håper det var godt fiske. Din kone vil overleve, men du kan se langt etter flere fisketurer. Hun vil kreve konstant pleie av deg fra nå av, 24 timer i døgnet, året rundt. Du må være der og gjøre alt for henne.

Fiskeren hulket:

– Å, dæven, jeg trodde ikke det var så ille, jeg føler meg forferdelig!

Legen gliste og dyttet kameratslig til fiskeren med albuen.

– Jeg bare tuller, kompis. Hun er død. Hvor mange ørreter klarte du å lure?

______________

LES GJERNE OGSÅ DISSE SAKENE:

______________

ADLINK:

Tilbud på Hestra Mason Dark Gray/Black fingerhansker hos Boozt.com. Nå 570 kroner (- 40 %)

Hestra Mason Dark grey/Black - Vis alt - DARK GREY/BLACK / black — Hestra Dark Grey/Black hansker hos Boozt.com, nå nedsatt fra 950 til 570 kroner.

______________

0 kommentarer

28.12.202528.12.2025

På tur i flyktningenes fotspor

Friluftsliv, Historie, Litteratur, Naturfiskeren, Naturfoto, Underholdning

Aktiviteten var til tider stor på og rundt Bjørknessjøen under 2. verdenskrig. Her er motstandsfolk i gang med å trekke garn og fiske opp mat til flyktningene. Ill.foto: John Arne Paulsen / ChatGPT

Tenk deg å ha vært en av flyktningene i Norge som måtte komme seg over svenskegrensen for å redde livet under 2. verdenskrig.

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Tekst: John Arne Paulsen

Det skaper noen følelser og tanker å gå på en av flyktningrutene fra 2. verdenskrig. Det er spesielt å tenke på at nordmenn hjalp nordmenn over til Sverige i disse krigsårene. Bygningen på bildet under her er Bjørknes skole ved Bjørknessjøen. Denne bygningen fungerte under 2. verdenskrig som en slags sentral knyttet til en av flyktningrutene over til Sverige, navngitt Aulie-ruta.

Gamle Bjørknes skole fungerte som en slags sentral for flyktningtrafikken under 2. verdenskrig. Foto: John Arne Paulsen

Ruta går langs østsiden av Bjørknessjøen og sørøstover gjennom Aurskog-Høland og Eidskog kommuner, før den ender opp i Mörkerud i Sverige. Her skal det ha passert rundt 12 000 flyktninger fra 1941 og fram til krigens slutt i 1945.

Den grønne linjen på dette kartutsnittet viser Aulie-ruta.

Aulie-ruta er nå godt merket, takket være Aulie-rutas venner. Foto: John Arne Paulsen

Mange grenseloser og andre motstandsfolk risikerte livet i sitt arbeid for fred. På nettsiden til Raumnes historielag kan vi lese at det til tider var stor flyktningetrafikk på Bjørknes. Den gamle skolebygningen betjente ikke bare Aulie-ruta, men også andre ruter. I tillegg kom såkalte “villflyktninger” dit på egenhånd og ba om hjelp. Flyktningene kom enten via Årnes, Seterstøa eller Disenå via Finnholt. Mange syklet og mange gikk på stier gjennom skogen. Fra Bjørknes ble de loset videre.

Deler av Aulie-ruta går på skogssti som her, men for det meste går den på veier som nå er kjørbare. Foto: John Arne Paulsen

Å tenke tilbake på denne mørke delen av vår historie skaper både tristhet og stolthet. Både grenselosene, kurerene og flyktningene risikerte å bli skutt av tyskerne og måtte hele tiden bevege seg med denne frykten i bakhodet.

En kan jo forestille meg hvordan det var å gå der under disse omstendighetene. Kanskje i tussmørket, i litt tåkete vær, der røtter og trær blir til tyske soldater som retter geværet mot en. Det er vanskelig – ja, helt umulig – å forestille seg hva slags følelser som satt i kroppen til både flyktningene selv og motstandsfolkene som hjalp dem over til trygt territorium.

Tenkepause på en fin rasteplass ved Bjørknessjøen. Foto: John Arne Paulsen

Motstandskjempen Gunnar “Kjakan” Sønsteby, også kjent som Nr. 24, fastslo at fred og frihet trumfer alt. Friheten måtte virkelig kjempes for, og motstandsfolkenes innsats kan ikke æres nok.
Å sitte på en odde ved Bjørknessjøens bredd og tenke over dette, gir meg en sterk følelse av takknemlighet. Det er ingen selvfølge at jeg kan sitte her i vår frie natur og se ut over bølgene i dette idylliske landskapet. Norge er et fritt land, og selvfølgelig håper jeg at det forblir sånn i all framtid.