En natur- og miljøbevisst konge har gått bort og etterkommeren er fullt kvalifisert til å følge opp. Foto: John Arne Paulsen
Visste du at kong Harald var med på å stifte WWF Norge i 1970?
John Arne Paulsen
For 62 år siden, da som kronprins, ble Harald V beskytter for Naturvernforbundet. Han var også med på å stifte den norske avdelingen av Verdens naturfond (WWF) for 56 år siden. Etter det har kong Harald gjennom sitt virke fortsatt å vise og utøve et stort engasjement for natur og miljø. Han viste en dyp forståelse av, respekt for og tilknytning til naturen.
Viktig stemme
– Vi må gjøre alt vi kan for å verne om jorda vår. Både for å beskytte menneskers hjem, og for å bevare den fantastiske naturen der alt levende henger sammen, sa han i sin nyttårstale 31. desember 2022.
Han var en viktig stemme som bidro til å løfte klima- og natursaken i landet vårt.
Verdens naturfond Norge forteller at Harald V som kronprins hadde rollen som president i 20 år. Han ble æresmedlem som konge og har siden 2021 vært organisasjonens høye beskytter. Han viste at han hadde et hjerte som banket for naturen.
Som far så sønn
Haakon VIII er vår nye konge. Som sin far er han svært opptatt av natur, friluftsliv, klima og det grønne skiftet. Han er også kjent for å være svært kunnskapsrik om natur og klima. Han er opptatt av miljø- og dyrevern og i den forbindelse lagt om til et mer vegetabilsk kosthold. Han har stilt opp som høy beskytter for store markeringer, blant annet for Friluftslivets år. Det lover godt. Her ligger det meste så absolutt til rette for bruk av klisjeen “som far så sønn”.
En stor mjøsorm i Vorma illustrert med Svanfoss-demningen i bakgrunnen. I mange observasjoner beskrives et vesen med en blanding av et heste- og krokodillehode. Vorma renner som kjent ut av Mjøsa. Foto: John Arne Paulsen/ChatGPT
Det finnes flere observasjoner av sjøormer i ferskvann, og noen av skapningene beskrives som langt fra ufarlige.
John Arne Paulsen
I begynnelsen av juni i år omtalte Naturfiskeren observasjoner av en mjøsorm som var på ørretjakt i Vormai vårløsningen. Nå er det jo ikke sikkert at det var helt sant. Det finnes vel ingen vitenskapelige bevis for at det lever sjøormer i ferskvann, men at de kan finnes, er mange enige om. Gjentatte ganger har store og lange vesener skremt vannet av folk langs og på elver og sjøer, både i Norge og flere steder i utlandet. Og mange timer er gått til forsøk på å finne dem når de viser seg i overflata. Det er også hevdet fra flere hold at slike vannlevende skapninger skal ha blitt jaktet ned av trofejegere og andre.
I Mjøsa skal det etter sigende ha vært en kjempe av en sjøorm som herjet på begynnelsen av 1500-tallet. En vaskekte mjøsorm så lang som en solid tømmerstokk. Denne var faktisk så stor at den kunne velte store sjøholker, og den ble sett på som en farlig trussel inntil den ble drept i 1522 av en jeger som brukte en armbrøst. Dette forteller mjoesormen.no. En av ryggvirvlene ble faktisk brukt som hoggestabbe. Dette skal ha vært en av de største mjøsormene som står omtalt i historiebøkene.
I boka ”Den mystiske sjøormen” av Rolf Langstrøm omtales en annen mjøsorm som vakte oppsikt for mange år siden. Denne hadde svingt seg oppover mot Ringsaker-kirka, men en modig og våken mann skjøt noen skudd mot den fra kirketårnet, slik at den ble skremt ut i sjøen igjen. Ingen meldte om observasjoner av den i de påfølgende ukene og månedene.
Er det noen grunn til å engste seg for å sette kajakken ut på Mjøsa eller andre dype og mytiske vann? Neppe. Foreløpig er det ikke rapportert om sjøormangrep på mennesker. Foto: John Arne Paulsen
Også i nyere tid er det meldt om observasjoner av mjøsorm. Senest i 1945, rett etter krigen, snek en mann seg ned til Mjøsas bredd for å bedrive gjeddejakt med hagle. Det var dårlig med mat på den tiden, og store, stygge gjedder var derfor en viktig matauk. Han sto der og myste mot vannflata da en stor og tydelig sulten mjøsorm kom rett mot ham. Gjeddejegeren rakk å sendte av gårde to ladninger med hagla. Sjøormen forsvant ned i vannmassene og dukket etter sigende aldri opp igjen.
To andre kjente sjøormer har klengenavnene Selma og Nessie, henholdvis Seljordsormen og Loch Ness-monsteret. I tillegg til en eller flere ormer i Mjøsa, hevdes det at det også er en sjøorm i Åfjordvannet. Der er dybden rundt 100 meter. Det blir bare “smågutten” sammenlignet med det dypeste punktet i Mjøsa som faktisk er så langt ned som 453 meter. Loch Ness er 230 meter dyp, mens maksdybden på Seljordsvannet er 145 meter. Mjøsa er med andre ord i en særstilling i denne forbindelse.
Disse dukket opp i lyngen ikke langt fra stien opp til Ormtjernkampen. Foto: John Arne Paulsen
I åsen opp til Ormtjernkampen dukket det opp et lite knippe blomster som er å finne på rødlista.
John Arne Paulsen
Naturfiskeren skriver om å fiske minneverdige opplevelser ute i naturen vår. Denne gang var reisemålet et sted jeg besøkte første gang som voksen ungdom, Ormtjernkampen i Gausdal. Målet var igjen å komme seg opp til toppen 1128 meter over havet. Jeg valgte en sti som viste seg å være ganske så krevende, men den gikk gjennom spennende gammelskog. Ormtjernkampen har hatt nasjonalparkstatus siden 1968 og all skog er vernet.
På en liten avstikker fra stien, der jeg skulle se nærmere på noen falne, mosegrodde trær, ble jeg oppmerksom på tre blomster tett sammen som så litt spesielle ut. De så ut som blåklokker med skjegg, og ved nærmere øyensyn viste det seg å være skjeggklokker. Denne blomsterarten er faktisk klassifisert som sterkt truet på den norske rødlista og skal så absolutt få stå urørt.
Skjeggklokker, blå blomster på rødlista. Et litt større utsnitt fra stedet nedenfor Ormtjernkampen. Foto: John Arne Paulsen
Skjeggklokker har svært begrenset utbredelse i Norge og vokser visst kun vilt i et begrenset område i Innlandet. Nærmeste voksested (vilt) utenom dette er mellomeuropeiske fjelltrakter, ifølge John Magne Grindeland, førsteamanuensis i naturfag, dr. scient. i evolusjonær økologi fra Universitetet i Oslo.
Skjeggklokkene er flerårige og pollineres av insekter. Humler liker dem godt. Forhåpentligvis har disse tre blomstene jeg fant blitt befruktet slik at de kan slippe sine frø til nye blomster. Jeg så ingen andre slike skjeggete klokker i nærheten. Jeg skal ikke skrive hvil i fred, men disse blomstene må i hvert fall få stå i fred, i ren Einar Skjæraasen-ånd.
Langs Mjøsa i Eidsvoll kan du gå til Nord-Europas eneste smaragdgruver. Her fant vi en av dem. Foto: John Arne Paulsen
Ved Mjøsas bredd kan man gå på skattejakt i de gamle smaragdgruvene og i steinhaugene med rester fra gruvedriften.
John Arne Paulsen
Naturfiskeren skriver om å fiske ymse opplevelser ute i naturen vår. Denne gang gikk turen til Mjøsas bredd. Med utgangspunkt på Byrud Gård på Minnesund kan du følge mer eller mindre kuperte stier videre til de gamle gruvegangene som ble gravd ut for rundt 150 år siden, på vestsiden av Norges største innsjø.
Det er liten tvil om hvor denne stien leder til. Foto: John Arne Paulsen
Steinmassene som er gravd ut ligger i hauger ned mot Mjøsas vestbredd, og har du med deg hammer, sikkerhetsbriller, bøtte, spade og gjerne en sil, så kan du være heldig å finne en og annen verdifull stein. Vi (jeg og kona Lena) fant ingen, men så var vi også mest opptatt av å bruke tiden til å se restene etter gruvedriften.
Lena står i inngangen til en av gruvegangene og ser inn mot mørket. Foto: John Arne PaulsenHer ser vi innover i en av gruvene med de mest fargerike veggene. Rustfargen på bergveggen er typisk i dette området. Foto: john Arne Paulsen
Gruvene er de eneste av sitt slag i Nord-Europa. Som bildene viser er det et fargerikt skue også flere steder inne i gruvegangene. Noen av dem går dypere inn i berget enn andre. Den lengste strekker seg 80 meter inn. Det fant sted kommersiell jakt på edelsteiner her fra 1899 og ti år framover, i regi av det britiske selskapet The Norwegian & General Exploration Company Ltd, ifølge smaragdgruvene.no.
På det meste var 30 ansatte i gang med utvinningen i gruvene. Driften av anlegget ble lagt ned i 1909 da det ikke lenger var tilstrekkelige mengder edelsteiner av høy nok smaragdkvalitet.
Stien går gjennom et spennende område med utsikt over Mjøsa. Foto: John Arne Paulsen
Nå kan alle – på eget ansvar – ta seg inn i gruvegangene og området utenfor. Et tips er å ta med seg en solid hjelm og hodelykt. Har du ikke tatt med eget utstyr til å forsøke å finne egne edelsteiner fra massene som ligger igjen ned mot Mjøsa, er det mulig å låne noe på Byrud Gård.
To stier utmerker seg. En som går opp i terrenget der gruvene er og en som kun går langs elvebredden fram til området der du kan prøve lykken selv i steinrestene. Det er en fordel med gode sko, gjerne tursko.
Mange besøker gruveområdet i håp om å finne edelsteiner. Massene ble sprengt ut ved hjelp av dynamitt og krutt og restene ligger ned mot Mjøsa. Foto: John Arne Paulsen
For dere som blir fristet til å ta turen, så er det verdt å nevne at det koster 120 kroner å oppleve dette. Billetten betales på Byrud Gård som også har et eget lite museum i et stabbur med utstilling.
Her siles grusmasser i Mjøsa i håp om å finne edelstener. Foto: Lena Aa. Paulsen
Smaragd regnes som en av de mest verdifulle og tradisjonelle edelsteinene i verden. Sammen med diamant, rubin og safir regnes den som en av de fire «store» og mest ettertraktede edelsteinene.
Her er et eksempel på smaragd. (De grønne steinene).Foto: Géry Parent, Wikipedia CommonsFjernt fra smaragd. Fin “mjøsstein”, men null verdt. Foto: John Arne PaulsenSteinstien som går langs Mjøsas bredd fram til gruverestene. Foto: John Arne Paulsen
Mikkjel Fønhus ble født 14. mars 1894 i Sør-Aurdal. Der døde han også, 28. oktober 1973. (Faksimile fra mikkjelfonhus.no)
Mikkjel Fønhus blir ofte omtalt som en av Norges første naturvernere. Hans våpen var en skarp penn.
John Arne Paulsen
Hva var det som ga ham et naturvernstempel? Jo, en kombinasjon av litteratur og aktiv kamp for å beskytte villmark, rovdyr og tradisjonelle naturområder.
Fønhus ble født i 1894. Da han hadde rundet 20 år startet arbeidet hans for natur og miljø for alvor. Han skrev bøker og artikler som advarte mot naturødeleggelse og ukritisk jakt. Og det gjorde han lenge før naturvern ble en bred folkebevegelse i Norge.
Fønhus er kjent som den fremste naturdikteren i norsk litteratur. Han brukte villmarka i hjemtraktene i Valdres som ramme og inspirasjon i romanene sine. Og han fikk en pangstart på sin litterære karriere med “Der vildmarken suser” (utgitt i 1919) og “Troll-Elgen” (1921).
ADLINK: Tilbud på Superdry Tarp tursekk fra booztlet.com. Nå kr. 719.- ( kr. 899.-)
Etter disse to romanene ble bøkene mer konkret rettet mot konfliktene mellom sivilisasjon og natur. Blant annet skrev han om menneskets naturødeleggelser og naturens svar. Hans penn var skarp i skildringen av feidene mellom naturvenner og “naturfiender”.
Fønhus var ikke naturverner i moderne organisatorisk forstand slik Naturvernforbundet arbeider i dag, men han var blant de første offentlige stemmene i Norge som argumenterte for å bevare naturen av etisk og kulturell verdi. Derfor omtales han ofte som en pionér innen norsk naturvern.
Noen punkter om Mikkjel Fønhus:
Han skildret naturen som noe med egenverdi, ikke bare en ressurs for mennesker.
Han forsvarte rovdyr som ulv og bjørn i en tid da de fleste mente de burde utryddes.
Gjennom sitt forfatterskap skapte han respekt og følelsesmessig tilknytning til norsk natur.
Han protesterte mot inngrep i skog og fjellområder og var kritisk til modernisering som truet villmarka.
Han påvirket senere naturvernere og friluftslivstradisjonen i Norge.
Hvitveisen titter fram, en typisk aprilblomst. Foto: John Arne Paulsen
«Jeg velger meg april» skrev Bjørnstjerne Bjørnson i 1869. Det var gode grunner til det.
John Arne Paulsen
«Jeg velger meg april» er første setning i Bjørnstjerne Bjørnsons dikt Valg. Diktet ble offentliggjort første gang i den danske kalenderen Souvenir for 1869.
Bjørnson fastslår at sommeren blir til i løpet av april. Det er bare å ta seg en tur ut nå. Det spirer og gror. Her jeg bor er plenene blitt grønne i løpet av de to siste døgnene. Vårblomstene er kommet, skogen er åpen, løvtrærne våkner, maurene har igangsatt sitt ufortrødne arbeid på bakken, sola varmer og vi har ristet vinteren av oss. Selvfølgelig er juni varmere og grønnere, men april gir en mer intens opplevelse av at livet vender tilbake.
Men valgte Bjørnson egentlig den måneden? Det er ikke så sikkert. Det hevdes at da Bjørnson ble bedt om å skrive et vers til denne kalenderen, var alle måneder opptatt bortsett fra april. Og da syntes han det var artig å starte diktet med «Jeg velger mig april». Uansett, det ble et dikt for evigheten:
Jeg velger meg april I den det gamle faller, i den det ny får feste; det volder litt rabalder, – dog fred er ei det beste, men at man noe vil.
Jeg velger meg april, fordi den stormer, feier, fordi den smiler, smelter, fordi den evner eier, fordi den krefter velter, – i den blir somren til!
I serien “Ut på tur – aldri lei” gikk turen denne gang til Akerselva i Oslo. En lakseførende, flott vannåre gjennom hovedstadens sentrumsområder. Foto: John Arne Paulsen
Akerselva strømmer forbi boligblokker, fabrikkbygg og betongvegger med tagging, men fotturen byr likevel på en fin naturopplevelse.
John Arne Paulsen
Her har vi nok en videoartikkel knyttet til Naturfiskerens artikkelserie kalt “Ut på tur – aldri lei”. En serie med turtips i alt fra fjellnatur til mer urbane omgivelser.
Turen denne gang er i sistnevnte kategori. Den går fra Kjelsås stasjon som ligger rett ved der Akerselva renner ut av Maridalsvannet, og videre nedover til Anne Holsens bru i bydelen Grünerløkka, en gangbru fra Vulkan-området til Grünerløkka ved Nedre Foss gård.
Opptakene ble gjort i går, lørdag 4. april 2026. Denne dagen rant elva ganske så stor gjennom det særegne landskapet. Selv om det ganske så sentralt i Oslo, med boligblokker, betongvegger og store murkolosser av historisk verdi, byr turen også på en fin naturopplevelse.
Fuglelivet er yrende langs Akerselva. Her slapper endene av på land. Foto: John Arne Paulsen
Heldigvis har man sett viktigheten av å bevare naturen i og langs dette sentrale elveløpet. Oslo kommune har primæransvaret for forvaltningen og vedlikeholdet av Akerselva og miljøet rundt, men foreningen Akerselvas Venner spiller også en svært aktiv rolle i å passe på elva. Akerselvas Venner er en frivillig forening som jobber for å bevare Akerselva som en grønn lunge og et levende kulturminne. De fungerer som en vaktbikkje overfor kommunen og private aktører for å forhindre forsøpling og ulovlige utslipp.
Akerselva renner gjennom tettbebyggelsen og er yndet av veldig mange Oslo-borgere. Foto: John Arne Paulsen
Akerselva har gjennom tiden blitt utsatt for alvorlig miljøforurensning, men i dag ser vi resultatet av godt kultiveringsarbeid gjennom flere år. Informasjonsplakater forteller at Akerselva inneholder både ørret, sjøørret, abbor, ål og til og med laks. Forholdene er tilrettelagt for fisken, blant annet gjennom fisketrapper opp noen av de største fallene. Det foregår en del sportsfiske i elva gjennom sesongen. Det er en etablert stamme av anadrom laks og sjøørret i elva. Den fremmede arten pukkellaks er også observert i denne urbane elva.
Denne fisketrappa ved Nedre Foss ble ferdigstilt i 2014. Foto: John Arne Paulsen
Oslomarkas fiskeadministrasjon (OFA) står for fiskekortsalget og har en viktig finger med i spillet når det gjelder bruken av elva. OFA er et forvaltningsorgan, stiftet for å forvalte grunneiernes fiskerett i Osloregionen. OFA består av foreninger av sportsfiskere i Oslo og omliggende distrikter som er åpne for alle og er tilsluttet Norges Jeger- og Fiskerforbund.
ADLINK: Det er mye vind og regn for tiden. Her er en jakke som holder deg både tørr og varm. Nå på tilbud, Superdry Mountain Windcheater utejakke hos booztlet.com på tilbud til 839 kroner.
Turen langs elva fra Kjelsås stasjon og ned til Grünerløkka er snaue åtte kilometer lang. Mange ynder å gå, sykle, scoote og løpe langs elva hele året. Vi vender garantert tilbake hit litt lenger ut på sommeren.
Noen av byggene og områdene som beretter om historien langs elva er Nydalen Compagnie, Vøiens Bomuldsspinderi, Bjølsen Valsemølle, Bentse Brug, Hønefosen, Myraløkka, Lilleborg Fabriker og Nedre Foss Gård, en av Oslo eldste møllegårder.
Denne elefantskulpturen ved Akerselva er en bronsestatue kalt «Memini Aqua» (latin for «jeg husker vann»), plassert ved Myraløkka nær Vøyenbrua på Sagene. Foto: John Arne Paulsen
Minstemålet på laks/sjøørret/ørret i den lakseførende delen av Akerselva er 35 cm. Foto: John Arne Paulsen
Ut på tur – aldri lei. Denne turen gikk vi på en flott vårdag. Nå er det bare å glede seg til sommeren. Foto: John Arne Paulsen
Ved restene av Brattlia skole er dette skiltet satt opp. Det informerer om at skolen var i drift fra 1924 til 1946. Foto: John Arne Paulsen
For hundre år siden ble mange av barna våre undervist i koier langt inn i svarteste skogen. Den norske skolen har vært i en konstant utvikling, men den ble satt tilbake av krigen.
Rett etter første verdenskrig, i 1920, ble det innført sjuårig felles folkeskole i Norge, men det var først 40 år senere at utdanningsnivået ble vesentlig forbedret. Andre verdenskrig satte skolen tilbake, men deretter har utviklingen vært konstant.
Hovedbildet til denne artikkelen viser Brattlia skole, eller i hvert fall grunnmuren og restene etter den. Dette var en skole som var i drift langt inn i skogen i Nes i Akershus fra 1924 til 1946. Ifølge Ole Erik Eiers bok “Gamle boplasser på Skogen” utgitt i 1994, hadde skolen 16-20 elever som kom fra boplassene Gruesetra, Steinshaugen, Bråtesetra, Rakeie, Brattlia, Takholtlia, Haukelia, Gransbråten og Skillingshaug.
Noen veiforbindelse til skolebygget var det ikke. Det er både artig å ganske så rart å tenke på at skolebarna gikk på stier gjennom dette skogsområdet for å la seg undervise i ei koie som ble varmet opp av en vedovn fra Bærums Verk, en av Norges eldste støperibedrifter. Her fikk barna opplæring noen dager i uka, og de måtte kare seg til og fra skolen uansett vær og føreforhold. Her var det ingen varme skolebusser eller privatbiler som kjørte elevene til skoledøra. Det var imidlertid til dels stor forskjell på by og land i denne perioden. Tidlig på 30-tallet var det gjerne rundt 20 timers undervisning i uka på bygda, mot det dobbelte i byene.
Dette er en rekonstruksjon av skolebygget i Brattlia slik det sto midt i skogen øst i Nes. Foto: Informasjonsplakat/Chat GPT
Norges eldste barneskole er Christi Krybbe skole i Bergen. Den ble grunnlagt i 1739, samme år som loven om allmueskolen i landdistriktene ble innført. Skolebyggene ble stadig flere. Brattlia skole var en av mange som ble etablert rundt om i de norske skoger utover på 1900-tallet.
Restene av ovnen som sto i undervisningsrommet i Brattlia skole. Bildet er tatt tidligere denne uka. Foto: John Arne Paulsen
Det norske skolevesenet var i en konstant utvikling, men ble avbrutt av andre verdenskrig og den tyske okkupasjonen av Norge i 1940-1945. Krigen var et tilbakeslag for skoleutviklingen, men da den var over, var fokuset rettet mot rask gjenoppbygging. Skolegang ble høyt prioritert i form av nye skolebygg og økt utdanningsnivå. Den sjuårige folkeskolen som ble innført i 1920 var obligatorisk, og i 1947 ble framhaldsskolen regulert ved lov som et praktisk alternativ etter folkeskolen.
Ovnen som varmet opp Brattlia skole var laget hos Bærums Verk og var av type nr. 165. Foto: John Arne Paulsen
I 1947 var den offisielle undervisningen i Brattlia skole en saga blott, og barna på de forskjellige skogseiendommene ble samlet i større og mer moderne skolebygg. Utdanningsbehovet var “eksplosjonsartet” og det ble reist nye skolebygg over hele landet for å håndtere etterkrigstidens behov.
Ikke minst ble utdanning sentralt for sosial utjevning. Et politisk mål var å redusere de sosiale forskjellene og å gjøre skolegangen mer lik for alle. Ikke det at undervisningen på de små skolene, som Brattlia, nødvendigvis var noe dårligere enn andre steder, men prosessen mot en lik skole for alle skjøt uansett fart fra 50-tallet og utover. Blant annet inngikk det å gi arbeiderklassens barn adgang til i skoler som tidligere var forbeholdt de mer velstående klasser som en viktig byggestein i den sosialdemokratiske visjonen. Dette var et av mange elementer i skolereformene som resulterte i et samlet skole-Norge.
Hvis noen har lyst til å ta fotturen inn til restene etter Brattlia skole, går det en blåmerket sti inn dit fra Rakeievegen i Nes.
Her skimtes tuftene av tidligere Brattlia skole. Bildet er tatt tidligere denne uka. Foto: John Arne Paulsen
Vi nærmer oss for alvor starten på sykkelsesongen og doningen klargjøres nå for nye eventyr, sånne som den jeg skal beskrive i denne saken. En tur som virkelig fikk fart på blodpumpa.
For å si det rett ut, så kjente jeg blodsmaken i kjeften allerede på vei opp til turmålet Nybakk sørøst i Nes. Det føltes som en av fjelletappene i Tour de France.
Vasket og nysmurt
Terrengsykkelen var vasket og nysmurt. Målet var en tur på to hjul på en halvannen mil lang skogsvei gjennom terrenget. Hvorfor betegner jeg det som en bonustur? Jo, det kommer fram i resten av artikkelteksten.
MÅLET FOR TUREN: Denne eiendommen som heter Nybakk inneholder mange bygninger. En sykkeltur inn dit ga bonuseffekt. Foto: John Arne Paulsen
Akkurat denne turen startet ved en betalingsbomstasjon med kameraer. En bonus ved å sykle her, er at man – med et smil om munnen – kan tråkke seg rett forbi kameraene uten at det koster et rødt øre. Det koster noen kalorier, men det er jo en bonus i seg selv.
LITEN AVSTIKKER: Et utsiktspunkt rett ved skogsveien. Vinteren 2009 falt en elg ned denne bergveggen og brakk ryggen da den traff isen. Enkelte antok at den hadde blitt jagd utfor kanten av ulv. Foto: John Arne Paulsen
Etter bomstasjonen fulgte en liten «svippstopp» ut på et av de høyeste punktene over sjøen Flolangen, med flott utsikt både nord- og sørover i ettermiddagssola. Denne skrenten ned mot sjøen er for øvrig kjent som en naturskapt 10-meter for stupende våghalser.
Et stykke videre langs sjøen fortsetter turen opp i terrenget. Der starter hardkjøret.
Blodsmak
For en sykkelrytter på hobbynivå er det uunngåelig å kjenne melkesyra relativt fort i disse motbakkene. Totalt viste GPS-klokka en stigning på 311 meter, og hardest var Brauterfallet rett før “målgang” på Nybakk. Da kan en tenke seg hvordan rytterne i Tour de France har det når de på en av de siste etappene klatrer over 600 høydemeter sammenhengende gjennom i underkant av åtte kilometer opp til Col de Noyer.
Bonusen med bakkeklatringen er at man virkelig får testet blodpumpa, og at det går styggfort nedover igjen. Det er gøy.
SKOGSTERRENG: Avslutningsdelen av etappen opp til Nybakk går gjennom denne skogstypen. Foto: John Arne Paulsen
Oppe på toppen kom en ny utfordring i form av en ganske bløt terrengstrekning på sti. Strekningen går gjennom et pent skogsområde, og det var en bonus å se en ørn svinge seg på himmelen før den forsvant bak trærne, før jeg fikk somlet meg til å få fram kameraet.
GAMMELT OG GRÅTT: Karakteristiske vinduer setter sitt preg på låvebygningen på Nybakk. Foto: John Arne Paulsen
Så åpenbarte målet for turen, Nybakk, seg.
På tunet er det flere bygninger, blant annet en låve som det oser nostalgi av. Under låven står en treplog fra gamle dager. Jeg går rundt på eiendommen og merker at jeg blir dratt bakover i tid i tankene. At det kommer et regnskyll akkurat da, er en bonus, siden jeg kan ta en pause, sitte under tak og tenke litt over hvordan man bodde og levde her før i tiden.
PLOG: Denne gamle plogen ligger under låvebygningen. Foto: John Arne Paulsen
Serie på Naturfiskeren:
Ut på tur – aldri lei
• En artikkelserie ispedd litt humor, med utgangspunkt i enten merkede stier på turkartet, bruk av kart og kompass, eller GPS, i mer eller mindre særegne naturområder rundt om i landet.
• Kom gjerne med tips om slike destinasjoner
• Denne turen gikk på terrengsykkel gjennom skogsterreng.
LÅVE OG FJØS: Låvebygningen på Nybakk ble reist i 1921. Foto: John Arne Paulsen
BOK VED STIEN: Rett utenfor tunet på Nybakk er det satt opp ei kasse med en bok man kan skrive navnet sitt i. Foto: John Arne Paulsen
Langs stien rett utenfor tunet på Nybakk er det satt opp en kasse med ei bok som man kan skrive noen ord i. Innholdet i den viser at det jevnlig kommer folk opp til stedet, hele året igjennom.
TILSYNELATENDE ENDELØST: På turer på skogsveiene dukker det innimellom opp tilsynelatende endeløse sletter. Foto: John Arne Paulsen
RØDLISTEART: Gaupa betegnes som en sterkt truet dyreart. Likevel ser myndighetene grunn til å felle 99 av dem i Norge denne vinteren. Foto: John Arne Paulsen
Vi er to uker ut i årets kvotejakt på gaupe, en dyreart som betegnes som sterkt truet. Kvota er satt til 99 dyr totalt.
John Arne Paulsen
Gaupa i Norge er klassifisert som “sterkt truet” på Norsk rødliste, men den jaktes likevel på, noe som skaper debatt fordi mange mener at bestanden ligger under det vedtatte målet for antallet familiegrupper i landet vårt.
Kvotejakta startet søndag 1. februar og allerede på den første dagen ble minst 16 gauper felt. Deretter er nye dyr felt jevnt og trutt. Kvota er som nevnt totalt på 99 gauper, og jakta varer fram til og med 31. mars.
Ble ikke hørt
Protester fra miljøorganisasjoner, biologer og deler av allmennheten mot årets kvotejakt på gaupe har i stor grad ikke ført fram. Klima- og miljødepartementet har valgt å opprettholde de høye kvotene. Protestene er blant annet basert på at de store rovdyrene i Norge er truet av utryddelse og at de har sin rettmessige plass i vår natur. Det vedtatte bestandsmålet for gaupe er nå på 65 årlige ungekull.
NOAH, Naturvernforbundet og Foreningen Våre Rovdyr var blant organisasjonene som påklaget vedtaket om at 99 gauper kan felles. Rett før planlagt jaktstart ble klagene avvist av Klima- og miljødepartementet, som da opprettholdt kvotevedtakene fra rovviltnemndene. Departementet gjorde dette hovedsakelig fordi de vurderer at uttaket av totalt 99 dyr er i tråd med Stortingets bestandsmål og rovviltforliket. Departementet mener at kvotene er satt slik at gaupebestanden i Norge vil holde seg over det nasjonale bestandsmålet også etter jakta.
World Wildlife Fund (WWF) har en kampanje gående der man kan signere på at vi skal ha levedyktige bestander av rovdyr i Norge. I skrivende stund har 55 926 personer signert.
Nesten utryddet
Gaupa har vært sterkt truet også tidligere i Norge. Rundt 1930 var dette rovdyret nesten utryddet i Norge. Naturvernforbundet skriver at man skulle fjerne gaupa fra naturen fordi den kunne ta husdyr på beite og fordi den spiste såkalt «matnyttig vilt», noe forbundet betegner som et nå gammeldags natursyn. Natur som ikke passet oss mennesker skulle fjernes. Utover på 1900-tallet var det til og med skuddpremie på gaupe, og den ble faktisk ikke avviklet før i 1980.
Nå reagerer Naturvernforbundet sterkt på at Klima- og miljødepartementet har opprettholdt vedtakene om gaupejakt. Forbundet betegner departementets grønne lys for kvotejakten på gaupe som en svært uheldig avgjørelse for en rødlistet art. Foreningen Våre Rovdyr betegner det å tillate felling av 99 gauper i år som forvaltningsmessig forkastelig. Men jakta fortsetter altså til ut mars, eller til kvotene er fylt.
Boozt.com selger nå boka The Bucket List på tilbud til 359 kroner. Boka inneholder 1000 eventyr – store og små. Lektyre som er flott å ha med seg på tur:
The Bucket List – edited by Kath Stathers, selges nå for 359 kroner hos boozt.com.
