Konrad og Johan har akkurat ankommet Tussepytten, som var en god del mindre enn de hadde trodd. Kan det være storfisk her, da?

Da Konrad Migerbekken og hans trofaste turkamerat Johan Fladen la i vei opp mot Mjølahaugan, jaktet de på en urgammel hemmelighet.

John Arne Paulsen

Johan er en mann som elsker system, og på denne turen var han utstyrt med en turvest med hele trettifire lommer. Konrad hadde våknet i et optimistisk humør, og bar stolt på en todelt, tolv fots fiskestang som stakk rett opp fra sekken hans som en lynavleder. Målet for turen var “Tussepytten”, et bittelite vann et stykke opp i fjellet. Johan var hellig overbevist om at dette steinete vannet huset en “urgammel” hemmelighet; en monsterfisk av episke dimensjoner.

Trøbbelet startet imidlertid allerede i den tette granskauen. Konrad glemte helt sin egen takhøyde, og fiskestanga hans hektet seg fast i en solid grein. Før han rakk å stoppe, spente stanga seg som en pil og bue, glapp taket, og på en eller annen måte ble en selvlysende, oransje sluk slynget rett i bakhodet på Johan som gikk foran. Heldigvis var det ingen fart i prosjektilet, så krokene fikk ikke tak, men Johan skvatt så fælt at alle de trettifire lommene hans ranglet som et helt korps av bjeller.

Da de omsider nådde Tussepytten, viste det seg å være en steinet dam på størrelse med en skolebuss. Men det rant en liten bekk inn og ut av den.
– Her er den, Konrad! Jeg føler det på gikta! jublet Johan mens han myste gjennom sportssolbrillene mot det vesle vannet. Han gikk hardt ut og valgte å prøve med en 40 grams sluk, og han kastet den ut med et solid magadrag. Det tok nøyaktig åtte sekunder før snøret raste ut av snella med et hyl. Stanga bøyde seg i en perfekt bue.

– Det er den! Monsteret! skrek Konrad så ørevarmerne på skinnlua flagret.

Noe ekstremt tungt og rasende kjempet i den andre enden. Johan sveivet og kjørte bremsen som en gal, mens Konrad sto klar med en altfor liten håv, hoppende av spenning på en glatt stein.

Monsterfisken nærmet seg land, og de kunne se en enorm, skyggeaktig ryggfinne bryte den gjørmete vannflaten. Det så ut som en krysning mellom ei gjedde og en forhistorisk ubåt. Nøyaktig to meter fra land skjedde katastrofen. Fisken gjorde et siste, desperat plask. Sluken glapp ut av fiskekjeften, fløy som en rakett gjennom lufta, og boret seg solid fast på siden i Johans turvest. Han mistet balansen av sjokket, og med et enormt plask endte han opp med ryggsvømming i fjellvannet.
Monsterfisken slo et siste slag med halen og forsvant ned et sted for å gjemme seg, mens Konrad sto igjen med håven og stirret vantro på den tomme vannflata. Johan karet seg opp på land igjen.

Så ble det stille på fjellet, bortsett fra lyden av Johan som tømte vann ut av fjellstøvlene sine. De to så på hverandre med platte og litt oppgitte ansiktsuttrykk. Hva hadde de nettopp vært med på? Konrad så på kameraten sin, så på den feite sluken som hang fast i den klissvåte vesten hans, og smilte litt forsiktig.

– Vel, sa han.

– Den veide i hvert fall minst ti kilo!

De måtte gjøre vendereis med en gang, for Johan var klissvåt fra topp til tå og hadde ikke skiftetøy med seg. Sola stakk innimellom så vidt gjennom skylaget, men den varmet ikke veldig mye i nordavinden. Turen tilbake ned fra Tussepytten ble akkurat så fargerik som man kunne forvente etter noe sånt. Det ble ikke sagt så mye, men begge rekapitulerte hendelsesforløpet gjentatte ganger i tankene sine.

Krokene i den store sluken satt dønn fast i Johans slitesterke turvest og dunket mot brystet for hvert skritt. På vei nedover og inn i tregrensa ble det bjelleklang. Det skranglet rytmisk i mange av de trettifire lommene i Johans fortsatt våte vest. Det hørtes ut som et vandrende perkusjonsorkester.

Ikke langt fra hytta de hadde leid, møtte de et turfølge som gjorde litt nysgjerrige øyne. En av dem – iført en fargerik “grilldress” – stoppet opp og smilte.

– Er det god fangst i dag?

Konrad, som aldri lot en sjanse til å skryte gå fra seg, stoppet momentant opp.

–Fangst? Du skulle bare visst, fastslo han entusiastisk og trakk hendene ut langt fra hverandre.

– Vi hadde et vaskeekte monster på! Ti kilo, minst! Men den glapp desverre to meter fra land.

– Ja, og det ser ut som du fanga trøstepremien i stedet, humret turgåeren og pekte på Johan, som holdt på med å ommøblere slukboksene i lommene sine. Johan sendte turgåeren et blikk som kunne fått sprit til å fryse.

– Hvis ikke du og grilldressen din trasker videre nå med en gang, kommer jeg til å bruke det jeg har i den trettifjerde lomma i vesten min, og den er kun beregnet for nødssituasjoner, sa han.

Grilldressen fikk fart på seg og forsvant inn mellom bjørketrærne. Konrad måtte spørre.

– Hva har du egentlig i den trettifjerde lomma di?

– Å, der har jeg bare en kjærlighet på pinne, i tilfelle lavt blodsukker, svarte Johan med et skjevt smil.

Dermed var humøret og turgleden på stell igjen.


Les også disse sakene:

En snakkende padde

Da tre fiskere møtte en havfrue

Dine øyne er som myra på skauen, sa’n


ADLINK:

Det er viktig å gjøre seg synlig hvis man er ute og går tur i skog og mark der det kan pågå jakt. Her er en lue som kan være kjekk å ha på seg. En Swedteam Ridge Beanie hos Booztlet.com til 299 kroner. Klikk på bildet for mer info:

Her er en lue som kan være kjekk å ha ute på tur nå i disse jakttider. En Swedteam Ridge Beanie hos Booztlet.com til 299 kroner

 

 

 

Bett-tidene har Villmarksliv kalt oversikten i den ferskeste utgaven av bladet. Men er dette å betrakte som bare oppspinn?

I den nyeste utgaven av Villmarksliv spås de beste fisketimene i løpet av september.

John Arne Paulsen

I en tabell som presenteres i det nevnte tidsskriftet, kan man for eksempel lese at det er supert ørretbett fra klokka 07:12 til klokka 11:08 den 14. september. Den 16. september er det best bett fra klokka 11:54 til klokka 15:56. Dagen etter er det imidlertid supert ørretbett fra klokka 14:52 til klokka 19:00, ifølge tabellen.

Og sånn varierer tidene fra dag til dag gjennom hele måneden.

Villmarksliv-redaksjonen opplyser at Trondheim er brukt som utgangspunkt for beregningen av tidsperiodene for fiskebett, og at man må legge til eller trekke fra minutter ut fra hvor langt unna Trondheim man befinner seg i lengdegrad.

Det hele framstår på mange måter som en spøk. Her baseres ingenting på vær og vind, kun noen «nøkkeltider» som ikke blir nærmere forklart eller begrunnet i artikkelen. For å si det slik; uttrykket «ugler i mosen» betyr noe sånt som at noe ikke er som det skal være, at det er noe lureri, skjulte triks eller lignende. Det bør passe bra i denne sammenheng.


Les også gjerne disse artiklene:


ADLINK:

Booztlet.com har tilbud på dette mulitiverktøyet som er veldig praktisk å ha med seg ut på tur. Nå nedsatt til 277 kroner. Klikk på bildet for mer info:

Multitool fra Gentlemen’s Hardware selges hos Booztlet.com til 277 kroner.
En stor mjøsorm i Vorma illustrert med Svanfoss-demningen i bakgrunnen. I mange observasjoner beskrives et vesen med en blanding av et heste- og krokodillehode. Vorma renner som kjent ut av Mjøsa. Foto: John Arne Paulsen/ChatGPT

Det finnes flere observasjoner av sjøormer i ferskvann, og noen av skapningene beskrives som langt fra ufarlige.

John Arne Paulsen

I begynnelsen av juni i år omtalte Naturfiskeren observasjoner av en mjøsorm som var på ørretjakt i Vormai vårløsningen. Nå er det jo ikke sikkert at det var helt sant. Det finnes vel ingen vitenskapelige bevis for at det lever sjøormer i ferskvann, men at de kan finnes, er mange enige om. Gjentatte ganger har store og lange vesener skremt vannet av folk langs og på elver og sjøer, både i Norge og flere steder i utlandet. Og mange timer er gått til forsøk på å finne dem når de viser seg i overflata. Det er også hevdet fra flere hold at slike vannlevende skapninger skal ha blitt jaktet ned av trofejegere og andre.

I Mjøsa skal det etter sigende ha vært en kjempe av en sjøorm som herjet på begynnelsen av 1500-tallet. En vaskekte mjøsorm så lang som en solid tømmerstokk. Denne var faktisk så stor at den kunne velte store sjøholker, og den ble sett på som en farlig trussel inntil den ble drept i 1522 av en jeger som brukte en armbrøst. Dette forteller mjoesormen.no. En av ryggvirvlene ble faktisk brukt som hoggestabbe. Dette skal ha vært en av de største mjøsormene som står omtalt i historiebøkene.

I boka ”Den mystiske sjøormen” av Rolf Langstrøm omtales en annen mjøsorm som vakte oppsikt for mange år siden. Denne hadde svingt seg oppover mot Ringsaker-kirka, men en modig og våken mann skjøt noen skudd mot den fra kirketårnet, slik at den ble skremt ut i sjøen igjen. Ingen meldte om observasjoner av den i de påfølgende ukene og månedene.

Er det noen grunn til å engste seg for å sette kajakken ut på Mjøsa eller andre dype og mytiske vann? Neppe. Foreløpig er det ikke rapportert om sjøormangrep på mennesker. Foto: John Arne Paulsen

Også i nyere tid er det meldt om observasjoner av mjøsorm. Senest i 1945, rett etter krigen, snek en mann seg ned til Mjøsas bredd for å bedrive gjeddejakt med hagle. Det var dårlig med mat på den tiden, og store, stygge gjedder var derfor en viktig matauk. Han sto der og myste mot vannflata da en stor og tydelig sulten mjøsorm kom rett mot ham. Gjeddejegeren rakk å sendte av gårde to ladninger med hagla. Sjøormen forsvant ned i vannmassene og dukket etter sigende aldri opp igjen.

To andre kjente sjøormer har klengenavnene Selma og Nessie, henholdvis Seljordsormen og Loch Ness-monsteret. I tillegg til en eller flere ormer i Mjøsa, hevdes det at det også er en sjøorm i Åfjordvannet. Der er dybden rundt 100 meter. Det blir bare “smågutten” sammenlignet med det dypeste punktet i Mjøsa som faktisk er så langt ned som 453 meter. Loch Ness er 230 meter dyp, mens maksdybden på Seljordsvannet er 145 meter. Mjøsa er med andre ord i en særstilling i denne forbindelse.


LES GJERNE OGSÅ DISSE SAKENE:


ADLINK:

Trenger du en vindtett jakke til høsten? Booztlet.com har tilbud på Superdry Mountain Windcheater, nå 779 kroner:

Varm Superdry Mountain Windcheater vindjakke fra Booztlet.com på tilbud til 779 kroner.

 

Yr meldte en regnfri dag. Slik ble det ikke… Foto: John Arne Paulsen

SE VIDEO FRA DEN VÅTE TUREN:

 

 

 


 

 

Les også:

Min hemmelige drøm er å få en egen vannsponsor

Pen østlandsørret på rundt halvkiloen, lurt på en fisketur til et skogsvann.  Foto: John Arne Paulsen

Ingen padling, ingen plask – før ørreten bet på.

John Arne Paulsen

Det finnes en egen ro i å la kajakken følge vinden. Jeg padler meg i posisjon i den enden av vannet som har fralandsvind. Så er det bare å kaste ut tørrflua. Jeg padler ikke. Jeg bestemmer ikke. Jeg bare flyter. Lar vinden være kaptein, navigatør og den litt vimsete turkameraten som stadig skifter mening. Kajakken glir lydløst over vannet, mens jeg sitter der med fluestanga og later som jeg har full kontroll. Det har jeg naturligvis ikke.

Hvorfor gjør jeg dette? Jo, for jeg har erfart at ørreten er veldig var og lettskremt så langt ut på sommeren. Ett padletak kan være nok til å skremme fisken.

Det blåser mye for tiden, og vinden kommer ofte fra «alle» kanter. Jeg lar vinden ta tak i kajakken og føre meg dit den vil. Noen ganger på tvers av vannet, andre ganger i en retning jeg aldri ville valgt selv. Og akkurat det liker jeg. Jeg trenger ikke vite hvor jeg ender opp. Jeg trenger bare å være der.

Min sit on top-kajakk med nødvendig utstyr. Foto: John Arne Paulsen

Flua mi ligger fint i vannfilmen. Helt stille. Lett som en tanke. Jeg følger den med blikket mens kajakken driver sakte av gårde. Et kjærlig blikk, for jeg har jo bundet den selv. Noe av sjarmen med fluefiske er at først bruker jeg en liten evighet på å lage noe som skal lure en ørret. Så bruker jeg enda lengre tid på å overbevise meg selv om at det faktisk kan fungere.

Snella synger

Vinden flytter meg noen meter. Flua danser forsiktig i krusningene. Jeg kjenner lukten av vann og skog, hører en fugl et sted bak meg og merker hvor godt det er å ikke ha noe annet jeg skal rekke. Så eksploderer vannet under flua. Stanga bøyer seg. Snella synger. Hjertet hopper et ekstra slag. En sprek ørret har latt seg lure.

Den skyter av gårde, og plutselig har den fredelige kajakkturen blitt en ganske kaotisk øvelse i balanse, bremsing og improvisasjon. Jeg prøver å holde kontroll på både fisk og kajakk, innenfor verdighetens grenser.

I’m a drifter

Så kommer ørreten nærmere. Sølvblank, sprek og vakker. Jeg ser den under vannflaten og kjenner den gode, barnslige følelsen av at det faktisk gikk. Så manøvreres den inn i håven.

«I’m a drifter», sang David Coverdale i Deep Purple. Vi er i samme båt. I hvert fall på norsk. På drift – helt til en ørret plutselig bestemte seg for å gjøre dagen min fullkommen.

Berlingo med takpynt. Foto: John Arne Paulsen

Les også disse sakene:


ADLINK: New Balance har nå 40 prosent avslag på populære og moderne loafers (lisseløse joggesko). Sjekk dem ut hos newbalance.no

Veien var så humpete at det gikk på gebisset løs. Foto: John Arne Paulsen

En trimtur på «vaskebrettene» på skogsveien endte med at syklistens nylimte porselenstenner rett og slett løsnet i kjeften.

John Arne Paulsen

I likhet med meg er en kompis glad i å ta noen turer med terrengsykkel på skogsbilveier rundt om på Østlandet. For en stund tilbake skulle han ta seg en skogstur, og det gikk ikke lange tiden før han fikk føle på kroppen hvordan grusveiene kan bli etter noen hete uker med tørrvær. Lange strekninger innover i skogen er preget av såkalt vaskebrett, altså humper tett i tett i vegbanen. Og sånn har det vært en stund nå der syklisten foretrekker å legge sine turer.

Syklisten ønsker å være anonym, men har ingenting imot at historien hans kommer fram i lyset. Sammen med kona syklet han på to hjul i svingen innover på den humpete skogsveien. Noen måneder i forveien hadde han fått montert inn flotte tenner i porselen. I tilpasset hvitfarge var to fortenner limt på plass.

– Jeg har byttet ut to av mine vanlige tenner fordi de var nedslitt, og jeg har vært veldig fornøyd med de nye. Som mål for denne turen hadde vi siktet oss inn på et skogsvann for å kose oss der inne i godværet, men vi kom aldri så langt. Et sted omtrent halvveis ristet det så mye i sykkelen at porselensfortennene mine simpelt hen løsnet. Da snudde vi, forteller syklisten.

Det endte med et nytt tannlegebesøk der han fikk limt på tennene igjen, til noe langt fra en billig penge. Han betegner det som heller tannløst å la veien være i så dårlig forfatning, og ber om at den blir skrapet eller jevnet ut på annen måte, slik at det blir mulig å sykle på den uten at man risikerer tannløshet, eksploderende brusburker i sekken eller akutte infertilitetsproblemer.

HUMPIDUMP: Et kroneksempel på en vaskebrettvei. Foto: John Arne Paulsen

Flere enn min uheldige venn har klaget forholdene inn for kommunalteknisk avdeling. Kommunen svarer på spørsmålet om hvorfor det ikke gjøres noe med vaskebrettveien. Svaret er flerdelt og på generell basis:

– Når det er så tørt som nå, så er det ingenting som fungerer. Vi skraper veier, men vi ser at det egentlig er bortkastet tid, energi og penger. Så fort trafikantene begynner å kjøre etter skraping, blåses grusmassen ut i skogen igjen, og vi er like langt. Det er ingen binding i noe. Det hadde blitt så mye bedre om vi hadde fått noen kraftige regnskyll rett før og rett etter skraping.

Et annet aspekt i denne sammenheng er skogbrannfaren som gjelder for store deler av Østlandet. Det å skrape veien forårsaker fort gnister som kan utgjøre starten på en skogbrann. Visste du forresten at hele 90 prosent av alle skogbranner i Norge er menneskeskapte.

FAKTA:

“Vaskebrett”

VASKEBRETT er en populær betegnelse på grusveier som etter en tids bruk får en heller bølget overflate. Slike veier blir vanligvis rettet ut med en veihøvel eller veiskrape. Fenomenet skaper ubehagelige og utfordrende forhold for bilister og andre trafikanter.

Kilde: Wikipedia


Les også gjerne disse sakene:


 

VANNMANNEN: Jeg håper kommentarfeltet under artikkelen blir fullt av henvendelser fra produsenter av drikkevann – med og uten kullsyre.

Det sies at man skal drikke nok vann på tur. Derfor poserer jeg her med en vannflaske. Men hvis vi skal være helt ærlige, så er det også et lite forsøk på å leve ut en hemmelig drøm; å få min egen sponsor.

John Arne Paulsen

Jeg har nemlig lagt merke til at blant andre skiskytterne og langrennseliten har perfeksjonert en helt egen idrettsgren. Den foregår ikke i skiløypa, men i intervjusonen. Akkurat idet TV-kameraet zoomer inn, kommer det – elegant, presist og tilsynelatende helt tilfeldig – en flaske med sponsormerke opp i bildet. Ikke for å slukke tørsten, selvfølgelig. Den flasken er omtrent like tørst som en plastblomst. Den er der fordi logoen også trener intervaller.

Selv har jeg ennå ikke oppnådd dette nivået. Min flaske inneholder helt vanlig vann, og det eneste merket som synes, er fingeravtrykkene mine. Ingen har tilbudt meg noe for å holde den akkurat 17 grader mot kamera. Ingen markedsavdeling har ringt og sagt: «Kan du ta en ekstra slurk når du ser inn i kameraet?».

Drømmen er avslørt, og jeg er klar.

Bloggen Naturfiskeren får stadig flere følgere, og tusen takk til alle for det. Til potensielle sponsorer kan jeg love følgende: Jeg kan holde flaska mens jeg beundrer utsikten. Jeg kan holde den ved et bål. Jeg kan holde den på ei myr, på en fjelltopp og ved siden av en sekk som er altfor tung. Jeg kan til og med se tankefull ut mens jeg later som om jeg vurderer værmeldingen, selv om jeg egentlig bare lurer på om jeg husket matpakka.

Jeg kan ikke garantere pallplass, verdenscuptriumfer eller olympiske medaljer. Derimot kan jeg garantere at flaska får være med på mange fine naturopplevelser, og at den neppe blir tatt i dopingkontroll.

Så inntil den store sponsoravtalen dukker opp, får dere nøye dere med dette poseringsbildet fra en kajakktur i godværet sist uke. Flaska er ekte. Vannet er ekte. Sponsoren mangler foreløpig. Men håpet – det er godt hydrert.


LES GJERNE OGSÅ DISSE SAKENE:


 

Illustrasjonsfoto: John Arne Paulsen

Egentlig er dette en klassiker til glede for nye lesere:

Hvor mange sportsfiskere trengs det for å skifte en lyspære? Fire: én til å skifte pæra, og tre til å skryte av hvor stor den gamle var – og av den de *kunne* ha skiftet, men som «slapp unna».

 

Les også:

Flere vitser

En mjøsorm fotografert i Svanfossen i Vorma. Den hadde små problemer med å manøvrere i den strie strømmen. Foto: John Arne Paulsen / chatgpt.com

Det har kommet rapporter fra to forskjellige hold om at en mjøsorm har trukket seg nedover i Vorma, antakelig for å jakte på storørretene rundt Svanfossen.

John Arne Paulsen

For bare noen dager siden var en lokal kjentmann i Vorma ute og dorget i båt nedenfor Svanfossen da han ble oppmerksom på noe som skapte skikkelige bølger i vannet. Han stivnet til da det viste seg at det lange udyret hadde kurs rett mot ripa, og han ble nesten slått over bord da den kraftige sjøormkroppen dasket mot skroget.

Noen dager senere så en fisker fra land et vesen som buktet seg fram i vannmassene i Vorma. Vesenet hadde et krokodillelignende hode, en lang hals og en kropp med flere pukler. Fiskeren anslo lengden til å være minst 15 meter.

– Den gikk til angrep på noe inn mot sivkanten og skapte større bølger enn Skibladner. Vannspruten sto høyt til værs før sjøormen atter buktet seg ned i vannmassene og svømte oppstrøm mot Mjøsa, forteller fiskeren som vil være anonym.

Etter noen timers ventetid med fotoapparatet på stativ rett ovenfor Svanfoss-demningen, var det bare å fyre løs da sjøormen dukket opp som troll ut av eske. Den kjempet seg mot strømmen før den nærmest buktet seg rundt et av betongelementene i demningen. Så fortsatte den oppover igjen i retning Mjøsa. Bildet viser at den kan ha vært lengre enn 15 meter, eller kanskje det finnes flere der ute?

 

Mjøsormen kjempet seg opp Svanfossen i Vorma før den satte kursen mot Mjøsa igjen. Foto: John Arne Paulsen / chatgpt.com

 

LES OGSÅ DISSE SAKENE: