Da Konrad Migerbekken og hans trofaste turkamerat Johan Fladen la i vei opp mot Mjølahaugan, jaktet de på en urgammel hemmelighet.
John Arne Paulsen
Johan er en mann som elsker system, og på denne turen var han utstyrt med en turvest med hele trettifire lommer. Konrad hadde våknet i et optimistisk humør, og bar stolt på en todelt, tolv fots fiskestang som stakk rett opp fra sekken hans som en lynavleder. Målet for turen var “Tussepytten”, et bittelite vann et stykke opp i fjellet. Johan var hellig overbevist om at dette steinete vannet huset en “urgammel” hemmelighet; en monsterfisk av episke dimensjoner.
Trøbbelet startet imidlertid allerede i den tette granskauen. Konrad glemte helt sin egen takhøyde, og fiskestanga hans hektet seg fast i en solid grein. Før han rakk å stoppe, spente stanga seg som en pil og bue, glapp taket, og på en eller annen måte ble en selvlysende, oransje sluk slynget rett i bakhodet på Johan som gikk foran. Heldigvis var det ingen fart i prosjektilet, så krokene fikk ikke tak, men Johan skvatt så fælt at alle de trettifire lommene hans ranglet som et helt korps av bjeller.
Da de omsider nådde Tussepytten, viste det seg å være en steinet dam på størrelse med en skolebuss. Men det rant en liten bekk inn og ut av den.
– Her er den, Konrad! Jeg føler det på gikta! jublet Johan mens han myste gjennom sportssolbrillene mot det vesle vannet. Han gikk hardt ut og valgte å prøve med en 40 grams sluk, og han kastet den ut med et solid magadrag. Det tok nøyaktig åtte sekunder før snøret raste ut av snella med et hyl. Stanga bøyde seg i en perfekt bue.
– Det er den! Monsteret! skrek Konrad så ørevarmerne på skinnlua flagret.
Noe ekstremt tungt og rasende kjempet i den andre enden. Johan sveivet og kjørte bremsen som en gal, mens Konrad sto klar med en altfor liten håv, hoppende av spenning på en glatt stein.
Monsterfisken nærmet seg land, og de kunne se en enorm, skyggeaktig ryggfinne bryte den gjørmete vannflaten. Det så ut som en krysning mellom ei gjedde og en forhistorisk ubåt. Nøyaktig to meter fra land skjedde katastrofen. Fisken gjorde et siste, desperat plask. Sluken glapp ut av fiskekjeften, fløy som en rakett gjennom lufta, og boret seg solid fast på siden i Johans turvest. Han mistet balansen av sjokket, og med et enormt plask endte han opp med ryggsvømming i fjellvannet.
Monsterfisken slo et siste slag med halen og forsvant ned et sted for å gjemme seg, mens Konrad sto igjen med håven og stirret vantro på den tomme vannflata. Johan karet seg opp på land igjen.
Så ble det stille på fjellet, bortsett fra lyden av Johan som tømte vann ut av fjellstøvlene sine. De to så på hverandre med platte og litt oppgitte ansiktsuttrykk. Hva hadde de nettopp vært med på? Konrad så på kameraten sin, så på den feite sluken som hang fast i den klissvåte vesten hans, og smilte litt forsiktig.
– Vel, sa han.
– Den veide i hvert fall minst ti kilo!
De måtte gjøre vendereis med en gang, for Johan var klissvåt fra topp til tå og hadde ikke skiftetøy med seg. Sola stakk innimellom så vidt gjennom skylaget, men den varmet ikke veldig mye i nordavinden. Turen tilbake ned fra Tussepytten ble akkurat så fargerik som man kunne forvente etter noe sånt. Det ble ikke sagt så mye, men begge rekapitulerte hendelsesforløpet gjentatte ganger i tankene sine.
Krokene i den store sluken satt dønn fast i Johans slitesterke turvest og dunket mot brystet for hvert skritt. På vei nedover og inn i tregrensa ble det bjelleklang. Det skranglet rytmisk i mange av de trettifire lommene i Johans fortsatt våte vest. Det hørtes ut som et vandrende perkusjonsorkester.
Ikke langt fra hytta de hadde leid, møtte de et turfølge som gjorde litt nysgjerrige øyne. En av dem – iført en fargerik “grilldress” – stoppet opp og smilte.
– Er det god fangst i dag?
Konrad, som aldri lot en sjanse til å skryte gå fra seg, stoppet momentant opp.
–Fangst? Du skulle bare visst, fastslo han entusiastisk og trakk hendene ut langt fra hverandre.
– Vi hadde et vaskeekte monster på! Ti kilo, minst! Men den glapp desverre to meter fra land.
– Ja, og det ser ut som du fanga trøstepremien i stedet, humret turgåeren og pekte på Johan, som holdt på med å ommøblere slukboksene i lommene sine. Johan sendte turgåeren et blikk som kunne fått sprit til å fryse.
– Hvis ikke du og grilldressen din trasker videre nå med en gang, kommer jeg til å bruke det jeg har i den trettifjerde lomma i vesten min, og den er kun beregnet for nødssituasjoner, sa han.
Grilldressen fikk fart på seg og forsvant inn mellom bjørketrærne. Konrad måtte spørre.
– Hva har du egentlig i den trettifjerde lomma di?
– Å, der har jeg bare en kjærlighet på pinne, i tilfelle lavt blodsukker, svarte Johan med et skjevt smil.
Dermed var humøret og turgleden på stell igjen.
Les også disse sakene:
Da tre fiskere møtte en havfrue
Dine øyne er som myra på skauen, sa’n
ADLINK:
Det er viktig å gjøre seg synlig hvis man er ute og går tur i skog og mark der det kan pågå jakt. Her er en lue som kan være kjekk å ha på seg. En Swedteam Ridge Beanie hos Booztlet.com til 299 kroner. Klikk på bildet for mer info:
