Bildet viser fiskearten candiru, som finnes i vann i mer tropiske deler av verden enn i vårt kalde Norge. Den er bitteliten, et voksent eksemplar er kun 2,5 centimeter langt, men likevel skrekkinngytende nok hvis du ikke er føre var.
Om du skulle være så heldig å vinne i Lotto, slik at du kan ta deg en fiskesafari til mer ukjente deler av verden – som Amazonas – for å fiske med solfaktor 30 i behagelig vanntemperatur midt i et mer fargerikt fiskefellesskap, da bør du sjekke om fisken “candiru” finnes i vannmassene. Og du må for all del ikke stå og kaste speykast i tett vegetasjon med tisselassen løs under vann.
Grøss og gru, denne lille, blodsugende djevelen har en sterk forkjærlighet for urin, og svømmer like godt inn i alle kroppsåpninger. Anus, vagina, og penis. En liten candiro kan trenge dypt inn i urinrøret, der den naturlig nok ikke finner ut igjen. It’s stuck, for å si det sånn. Årsaken til at den liker urin er at nitrogenforbindelsen som fisk etterlater seg lukter veldig likt menneskelig urin, så her gjelder det å “forsegle” urinrøret og andre åpninger.
Om vi skulle ta turen til Amazonas for å lage reportasje til sommeren, tar vi med de gamle, tjukke gummivaderne som ligger innerst i skapet. Forresten, nyttårsforsettet er å prioritere norske farvann også i år. Så urin(n)vånerne der nede skal få fiske i fred for vår del…
Jeg kom over denne maurtua på min skogstur i dag. Det er 27. desember og ingen snø her på Østlandet. Tua ligger midt i stien og minner om en rundkjøring. Et sentralt spørsmål her er hvem som kom først, maur eller folk. Uansett så må jeg tilbake hit til sommeren for å sjekke om det er noe liv i tua.
TYPISK: Bakslengen gikk rett i buska. Foto: John Arne Paulsen
Det var ikke der jeg ville plassere flua, men det skjedde igjen.
John Arne Paulsen
Dette skjedde ikke i dag eller denne uka, men det er bare et minne fra en fisketur utpå vårparten i år.
Fangsten ble ei furugrein.
Mange kjenner seg sikkert igjen når de ser dette bildet. Trolig sitter det mange fluer med metallkrok opp i disse trærne som vokser seg stadig større bak en yndet fiskeplass ved et lite vann i skogen.
Heldigvis er det brukbart med plass til bakslengen. Man må kjenne sin begrensning, og her gikk det litt over styr.
Ofte er det slik at man gjerne vil litt lenger ut på vannet. Bare et par meter til… I stedet nøkker det til bak hodet og flua – som du kanskje har brukt mye tid på å binde – sitter høyt opp i et tre. Altfor høyt til å begynne på en klatreekspedisjon.
Plasket viste seg å være soveposen min som fløt rolig nedover elva. Da skal jeg si at jeg fikk fart på meg nedover elvebredden i et forsøk på å redde den i land før den sank til bunns.
Det viste seg å ikke bli noe problem, for det tettsittende trekket rundt posen holdt vannet brukbart ute. Rundt hundre meter nedstrøms kunne jeg fiske opp soveposen
Det er andre gang jeg opplever at utstyret ruller av gårde på denne måten.
SE YOUTUBE-VIDEO AV HENDELSEN:
Det gikk bra denne gang, men den første hendelsen var ikke fullt så lystig:
Halvveis oppover fra tjukke Østlandet til flotte Renaelva stoppet vi for å ta en pause inn på en sidelomme ved veien. Jeg hadde en matpakke liggende bak i bilen, en stasjonsvogn, og etter å ha hentet den lot jeg bakluka stå åpen. Det var varmt og godt, og helt greit å lufte litt. Det jeg ikke la merke til var at en fluestang som fortsatt lå i futteralet sitt bak i bilen, hadde rullet ut og ned på grusbakken. Det var en Vision-stang til rundt 7000 kroner.
Stanga lå igjen i tuben sin på bakken da vi reiste videre, og jeg så den aldri igjen. Den hadde antakelig rullet et stykke unna bilen også, slik at vi ikke la merke til den. Kanskje var det en annen fluefisker som fant den og kunne glede seg over den. Uansett, så var den historie for min del. En trist historie. På tilbaketuren stakk vi innom den samme sidelomma, men stanga var “gone by the wind”.
Men soveposen har jeg fortsatt i “ut på tur-arsenalet”. Litt ferskt fjellvann tok den ingen skade av.
Heldigvis hadde jeg en fiskestang nummer to med meg på turen, En skikkelig slugger av en Thomas & Thomas-stang, så fiske ble det uansett.
Nå tror jeg at jeg har lært av disse feilene. Altså;
1) Aldri legg en sovepose på bakken slik at den kan rulle ut i elva, og
2) Aldri legg en fluestang som er nedpakket i sitt futteral (som ofte er en stangtube) slik at den kan trille ut når bakdøra på er åpen.
Hva med en Norrøna Femund midjeveske i julepresang? Boozt.com har denne til rett under tusenlappen. Klikk på bildet for mer info:
Norrøna Femund midjebelte hos Boozt.com til 999 kroner. Klikk på bildet for mer info.Norrøna Femund midjebelte hos Boozt.com til 999 kroner. Klikk på bildet for mer info.
Det er artig å være norsk fotballpatriot for tiden, men det at VM neste år legges til den beste tiden av året for å nyte naturen, skaper trøbbel. Foto: Mæ sjøl
Min vane tro har jeg bestilt noen overnattinger til fjells også til sommeren. Men denne gang tenkte jeg ikke på at Norge skal til VM!
Tekst: John Arne Paulsen
La meg innrømme det med en gang, jeg er nok over gjennomsnittet interessert i fotball. Karrieren som fotballspiller er over for lenge siden, men fotball sett fra tribunen og fra godstolen hjemme i stua, bruker jeg mange timer på.
Det går som regel an å finne tid til både fotball og fjellturer.
I går kvalifiserte det norske herrelandslaget seg endelig for et mesterskap i fotball igjen. De lå svæææært godt an før bortemøtet mot Italia, som måtte vinne med minst ni mål for å gå forbi Norge og ta plassen som sikret VM-billett. Sånn gikk det jo ikke. Norge valset over Italia i 2. omgang og vant 4-1 på San Siro i Milano. Ingen andre land har klart å slå Italia i en VM-kvalifiseringskamp der noen gang tidligere. Jeg måtte klype meg i armen. Ja, jeg og kona kløp hverandre i armen for å være helt sikre på at dette ikke bare var en drøm. Det er sant! Norge skal til VM i USA, Mexico og Canada, som finner sted i perioden 11. juni til 19. juli neste år.
Tilbake til de nevnte overnattingsplanene til sommeren. Oh shit, jeg har klart å booke fjellkoier midt under VM. Og det i områder der det er svært begrenset mobildekning.
Det første jeg tenkte var at dette må gjøres om. Jeg må be pent på mine knær om å få igjen pengene.
Men etter noe betenkningstid tok tankerekken en overraskende vending. Det er ikke hver dag en overrasker seg selv slik.
Jeg falt ned på å la fotballen seile sin egen sjø (en kan jo saktens se det viktigste i opptak), og i stedet nyte den for meg absolutt beste perioden av året ute i friluft. Ut i den norske naturen. Det er ikke mye som slår den. Ikke det norske fotballandslaget en gang…
Her er fem grunner (med glimt i øyet) til at det er akseptabelt å dra til fjells og nyte naturen midt under fotball-VM til sommeren:
I fjellet vifter ingen dommere med gule eller røde kort. Du kan rope “DOMMER’N ER EI KU!” så høyt du vil, og alt du får i retur er et ekko som er like dårlig dømmende som deg selv.
Null risiko for hjertestans. På tur i fjellet banker hjertet fordi du går oppover – ikke fordi laget ditt slipper inn mål i det 93. minutt.
Ingen jungel av kameraer. Ute i naturen er det ikke en skog av kameraer som filmer og studerer ganglaget ditt eller kasteteknikken din med fluestanga.
Du slipper ekspertkommentatorer. I fjellet er det ingen som sier “Der skulle du ha satt den” hvert tredje minutt – bortsett fra kanskje en overlykkelig fugl som ikke vet bedre.
Snø, sol og frisk luft slår popcornfingre og sofasvette. Når du kommer hjem fra fjellet, lukter du furunål og frihet – ikke chips og skuffelse.
En suksessrik forretningsmann på ferie var nede ved kaia i en liten kystlandsby da en småbåt kom putrende. Det var en fisker i båten, og han hadde fanget flere store eksemplarer av gulfinnet tunfisk.
Forretningsmannen roste fiskeren for kvaliteten på fiskene, og spurte hvor lang tid det tok å fange dem.
Fiskeren fortalte stolt at han hver morgen pleide å gå ut i båten for å fiske en halvtimes tid, og fangsten var stort sett meget god.
– Jeg er den beste fiskeren i landsbyen, slo han fast.
Forretningsmannen stusset litt over den marginale tidsbruken og spurte hvorfor fiskeren ikke forlenget turene, siden han var landsbyens beste.
– Hvis du er så god, hvorfor ikke være ute lenger og fange mer fisk. Hva gjør du forresten resten av dagen? spurte han.
Fiskeren svarte at han sover lenge, fisker litt, selger fisken til venner og bekjente, leker med barna sine og tilbringer kvalitetstid med kona si.
– Og hver kveld rusler vi inn i landsbyen for å drikke vin og spille gitar med vennene våre. Jeg har et innholdsrikt og lykkelig liv, konkluderte han.
Forretningsmannen fnøs av det han hørte, og la ut om sin suksess i næringslivet, som en dyktig administrerende direktør med en svært god teft for å klekke ut gode forretningsideer.
– Jeg kan hjelpe deg med å bli mer suksessfull. Du burde bruke mer tid på fiske, og med inntektene kjøpe en større båt. Med inntektene fra den større båten kan du kjøpe flere båter. Etter hvert ville du hatt en flåte av fiskebåter med mange fiskere, sa han.
Han la til at fiskeren i stedet for å selge fangsten kun til vennene sine, kunne skalere opp for å selge fisk til tusener av mennesker.
– Du kunne flytte fra denne lille kystfiskelandsbyen og inn til storbyen, hvor du kunne sitte og føre tilsyn med ditt voksende imperium, sa forretningsmannen.
– Men hvor lang tid ville alt dette ta, da? spurte fiskeren.
– Jeg vil anslå 15 – 20 år, var svaret som kom.
– Men hva skal jeg gjøre etter det? undret fiskeren.
Forretningsmannen lo.
– Det er den beste delen. Når tiden er inne, ville du kunne gå på børsen, selge aksjene i selskapet ditt til offentligheten og bli veldig rik. Du ville tjene mange millioner! fastslo han.
– Millioner, ja, men hva så? repliserte fiskeren.
Forretningsmannen avsluttet med følgende punch line:
– Da kunne du pensjonere deg. Flytte til en liten kystfiskelandsby hvor du kan sove lenge, fiske litt, leke med barna dine, tilbringe tid med kona di, ruslet til landsbyen om kveldene hvor du kunne nippe til vin og spille gitar med vennene dine!
Jeg (og den nevnte kompisen) var ganske sikkert litt påseilet på den festen, men nå har jeg da også øyne med brune og grønne farger, så jeg skjønner hva han mente. Men i det rette lyset synes jeg selv at de kan være pene, altså.
Nå er jeg blåøyd nok til å tro at det han sa faktisk var ment som et kompliment. Og jeg har ikke noe problem med å se positivt på det hele. Mange skogsmyrområder kan være skikkelig pene å se på, med sine prektige farger gjennom hele sommerhalvåret. Ja, så lenge det ikke ligger snø og is på dem. Ofte er det en kombinasjon av gult og rødbrunt. Nydelig i mine øyne.
Blandingen av gult, rødbrunt og grønt er vakkert, rett og slett. Det guleste partiet her ville jeg ikke gått ut på. Foto: John Arne Paulsen
En gyllen regel er å være veldig forsiktig med å gå ut på myra hvis man ikke kjenner til hvor fast den er. Nå er det jo sånn at noen leker seg med å base og hoppe ut på og i myra for å lage morsomme videoer, men mer normale folk bør rett og slett ta det piano og være føre var. Som bildet under her viser, er det ofte søkk bløtt, og myra trenger ikke være mer enn tjue centimeter tykk. Da er det lett å tråkke igjennom og ende opp i det våte element.
Myr er en myk, ganske uframkommelig og ofte ustabil naturtype, og man bør utvise stor forsiktighet ved ferdsel. Det heter seg faktisk at myrer med mye vann, altså våte myrer som den på bildet, generelt er sikrere der fargen er grønn og rødgrønn. Se etter vegetasjon som gress og busker. Der er det som regel tryggere å sette ned foten.
Myra er ofte blaut som ei kråke. Man må være forsiktig om man skal bevege seg ut på den. Foto: John Arne Paulsen
Mine øyne må gjerne minne om myr rundt et skogsvann. Det tar jeg som et kompliment, ha ha. Foto: Sjølopptak
Og havfruen sørget for at han fikk det. Til sin store overraskelse begynte han å resitere Shakespeare på flekken.
“Skal jeg si du er lik en sommerdag? Du har mer ynde og mer harmoni. Hver maiknopp skakes bryskt av vindens jag, og sommerens lånte tid er fort forbi”.
– Vær så snill og doble IQ-en min, sa den andre fiskeren.
Havfruen gjorde som han ønsket, og med ett begynte han å løse matematiske problemer han tidligere ikke visste eksisterte en gang. Komplekse problemløsningsoppgaver ble med ett helt easy-peasy.
Den tredje fiskeren slo virkelig på stortromma.
– Jeg ønsker at du firedobler IQ-en min, sa han oppglødd.
– Er du sikker på det? Det vil forandre hele livet ditt, svarte havfruen med et lettere spent uttrykk i ansiktet.
Dette kortet ble kjøpt under militærtjeneste i Troms. Det illustrerer godt at myggen trives spesielt godt nord i landet vårt.
Kommentarer til forrige innlegg her om mygg viser at det er lite av den i mange områder. Men noen steder er situasjonen også i år som bildet på dette postkortet.
Tidligere denne uka ble innlegget Hvor blir det av myggen? lagt ut på denne bloggen. En artikkel som var basert på at den i store områder på Østlandet tilsynelatende har vært så godt som fraværende så langt i år. Her er en liten myggkartlegging – en form for oppdatering – basert på kommentarene til den bloggartikkelen.
Sint klegg
Ut fra kommentarene får en inntrykk av at, ja, myggen har et dårlig år i år totalt sett på Østlandet. I Østmarka, for eksempel, fastslår mange at det har vært lite av den,
– Jeg har hus ved Østmarka og vokste opp der. Vi har fremdeles myggnettingen vi måtte ha i vinduene. Nå kan jeg ligge med vinduene oppe uten å bli stukket, er det en som skriver.
Mye sint og hissig klegg er derimot en gjenganger i kommentarspaltene.
– Kleggen surrer rundt hodet og gir seg ikke med det første. En jeg dasket til ganske godt, ble bare mer sint og gikk til angrep igjen, er det en som kommenterer.
– Lite mygg, men desto mer klegg i år. I tillegg til knott ut på kvelden her i Østmarka, fastslår en annen.
– Det var syke mengder med klegg. Aldri opplevd maken i Østmarka, skriver en tredje.
Det rapporteres om lite mygg i Nordre Vestfold, Tjøme, Halden, Leines, Ramton, Steigen, Gausdal, Setesdal og fjelltraktene i Vest-Telemark, og til og med Nordland, spesielt sør i fylket. Også i Nordland rapporteres det om unormalt mye klegg. I Svenningdalen, for eksempel, beskrives det som voldsomme mengder.
I Setesdal Vesthei skal det også være lite mygg i år.
– Fikk totalt fire myggstikk på fire dager der forrige uke. Altså, LITE mygg! fastslår en friluftsmann.
Troms og Finnmark
Kommentarene gjenspeiler også steder rundt i landet der det er godt med mygg også denne sesongen:
Prinsdal, Femundsmarka, Drammen, Fredrikstad, Lifjell, Telemark, Sogn og Fjordane, Nordreisa og lenger nord.
– I Nordreisa har det vært mer mygg enn luft i lufta de siste par ukene, er det en dame som skriver.
Og for ikke å glemme Finnmark!
– All myggen er i Finnmark, er det en som fastslår.
– Prøv Finnmarksvidda om du vil bli blodfattig, skriver en annen.
– Kom til Kautokeino om dokker vil oppleve mygg, knott og sviknott. All inclusive, skriver en tredje.
– Vil du ha mygg så kan du bare komme og hente gratis i Finnmark, foreslår en fjerde.
– Skal tenke på det, svarte jeg.
– Ja, bare si ifra når du har tenkt dæ ferdig… Æ kan hjelpe dæ med å samle dem levende, repliserte han.
Også en dame fra utlandet har tatt seg bryet med å legge inn en kommentar til det nevnte blogginnlegget.
– Jeg bor like utenfor Calgary, Canada. Har nesten ikke sett mygg her de siste par årene. Merkelig, da det brukte å være masse av dem. Ikke det at jeg savner dem, men rart er det!
Tilbakemeldingene fra våre to nordligste fylker tegner et bilde av masse mygg i år også. Dette postkortet ble kjøpt under militærtjeneste i Troms for flere tiår siden.
I vakre Innlandet fylke renner det flere små elver gjennom lavfjellterrenget. Jeg besøkte en av dem. Ørretene der er som regel av moderat størrelse, og får du en på 300 gram skal du være fornøyd.
Men innimellom kommer det noen større ørreter opp fra sjøen som elva renner ut i. Det gjør fisketuren ekstra spennende, og jeg var primært ute etter å finne vak fra en av disse. Derfor beveget jeg meg i området fra utløpet og et stykke lenger oppstrøms.
Terrenget i landskapet mellom toppene på rundt tusen meters høyde, består av risheier, lyng, krekling, grunne myrer og mye vierkratt som er litt tungt å gå i. Kortvokste busker og trær, og glassklart vann uten mye vegetasjon, gjør det imidlertid enkelt å finne gode fiskeplasser langs elva.
Kraftig vind
Jeg hadde kun med meg en lett fluestang denne gang, en Zpey Switch #4, og jeg satset på å friste ørretene med små døgnfluer. Det blåste kraftig hele dagen. Faktisk opp til sterk kuling, og da var det naturlig å posisjonere seg med vinden i ryggen. Jeg ble overrasket over hvor langt det var mulig å nå ut i medvinden med den lette stanga.
Elva hadde enkelte partier der den var bred og fin. Fisken viste seg imidlertid å være rimelig var. Foto: John Arne Paulsen
Spesielt et sted langs elva var interessant. Da jeg tok noen kast der første gang jeg kom dit, la jeg merke til et par pene vak langt ute, på den andre siden av en stor stein. Da jeg kom tilbake dit helt mot slutten av fisketuren, iakttok jeg flere vak på omtrent samme sted som tidligere. Det fikk meg til å tenke at her kan det stå en pen ørret i en strømning som byr på mange insekter. Denne ørretens eget domene og matfat.
Fru Fortuna
Den kraftige vinden kom rett bakfra og jeg langet ut dobbelttrekkene så godt det lot seg gjøre. Snøret flakset over steinen, og til alt hell la det seg rundt den på den riktige siden. Flua landet rett ovenfor der jeg hadde sett vakene. Her hadde jeg virkelig fru Fortuna med meg.
Den flotte ørreten ble en god middag. Foto: John Arne Paulsen
Et par sekunder etterpå smalt det og jeg sto foran en fin fight. Jeg tenkte først at jeg hadde å gjøre med en kilosfisk, men det viste seg at den nok var noe mindre enn det. Uansett var det et praktfullt eksemplar av en ørret, og det medførte selvfølgelig nok et troféfisk-bilde, forhåpentligvis til glede for mange, og sikkert også til irritasjon for enkelte. Sånn er livet.
Jeg skrev innledningsvis at dette ikke var noe annet en et PM, et privat mesterskap mellom kun fiskeren og fisken. Men det føltes som en seier stor nok til jubel og armene over hodet. Det ble en pen ørret på turens siste kast. Det var på høy tid å komme seg tilbake til utgangspunktet gjennom vierkratt og over myr.
