Hvorfor plasserer folk ut turbøker midt i skauen, spør du kanskje. Jeg tror jeg har svaret.
John Arne Paulsen
Rundt omkring på fine plasser langs stien er det plassert ut bøker som folk som er ute på tur kan skrive en hilsen i. Det være seg kun en signatur, eller litt mer i form av en spontan værmelding eller et lite dikt, for eksempel.
Bøkene er som oftest plassert i en kasse, og det er gjerne et idrettslag eller en turforening som står bak.
Jeg tror jeg har svaret på hvorfor disse bøkene ligger der ute i kasser rundt om i skogen. I hvert fall for min egen del fungerer de som inspiratorer som “pisker” meg opp av sofaen og ut på fottur. Jeg er et enkelt menneske, og da skal det ikke mer til.
I mitt nærmiljø er det mange slike bøker. Jeg kan velge ut en som innebærer en fem kilometer lang tur rett og slett langs en sjø. En annen bok er på toppen av en stor kolle der turen er nesten rett opp og rett ned igjen. En tredje finner man på et berg ved et tjern fire kilometer fra et stort boligfelt. En fjerde er på toppen av en ås der det er mulig å gå en fin runde i kupert terreng gjennom skogen.
ADLINK: Netthandleren Boozt.com har tilbud på Merrell Moab Speed 2 tursko. Nå 35 % avslag, ned til 1495 kroner.
Innholdet i bøkene forteller en historie. Bøkene er vitnesbyrd om at vi er veldig mange turglade nordmenn som gjerne går de samme turene med jevne mellomrom, på de samme stiene, enten alene, alene med bikkja eller sammen med kjæresten eller andre kompiser.
I en av bøkene, som er plassert i en kasse på grensen mellom Nes og Sør-Odal, leste jeg disse lyriske verkene:
“Hvis sjølmeldinga kunne leveres i kasser som denne, til skogs og til fjells,
med 10 % fratrekk på skatten,
så blei det kanhende et renn helt til kvelds
og noen med lykt utpå natten?”
Eller det litt kortere:
“Sjøl om jegera jakter på æljen,
går det an å gå fottur i hæljen.”
Eller:
“Med min kjære Odalsbygd i en snehvit drakt, blir jeg så stolt at jeg står i giv-akt.
Odal, kjære Odal, du ligger der. Deg, jeg har deg kjær.
En stolt nesbu står også her og ser “hjem”, der han også ser de syv blåner komme frem”.
Det kan være svært underholdende å lese bøker der turgåerne har lekt seg med ord. Innimellom er det ikke måte på fantasi. Og i en av bøkene var det til og med en hest som hadde skrevet navnet sitt. “Dolly”, sto det med store bokstaver.
Litt lenger inn på denne stien kommer man til en husmannsplass. Hovedbygningen der er det nesten ingen rester igjen av nå, men den lå akkurat på grensen mellom de to nevnte kommunene. Og det heter seg at dobbeltsenga også lå akkurat på kommunedelet. Gubben lå i Odal og kjerringa i Nes, og innimellom lå begge i Nes!
