En fluefisker satt ved en sjø og ble oppmerksom på ei flue som summet og surret rundt et lite stykke over vannflata. En fisk fikk også øye på denne flua og kom med en ønsketenkning:
– Hvis den flua bare kunne fly én centimeter lavere, ville jeg kunne hoppe opp med et praktfullt vak og ta den flua.
I skogen i nærheten hadde en bjørn sett hva som foregikk. Den tenkte:
– Hvis bare den flua kunne sveve en fattig centimeter lavere, ville den fisken kunne ta den flua, og jeg kunne ta fisken.
Bjørnejeger
I den samme skogen satt en bjørnejeger på en stubbe, rett ved vannet. Han var i ferd med å spise ei brødskive med brunost. Han visste sånn cirka hvor bjørnen var, og satt og ventet på at den skulle komme fram fra skjulestedet sitt. Han hadde også sett hva som foregikk, og hans konklusjon var:
– Om den flua kunne dukke kun én centimeter, ville den fisken kunne hoppe opp og ta den flua. Da ville sannsynligheten øke for at bjørnen ville komme fram og angripe fisken, og da kunne jeg knerte bjørnen.
To små mus
Bak et tre satt to små mus og stirret. De hadde sett hva som foregikk, og den ene peip til den andre:
– Vet du at om den flua kunne sveve bare én centimeter lavere, kunne den bjørnen ta fisken, og jeger’n kunne felle bjørnen. Dermed kunne vi snike oss til den brødskiva med brunost.
Lavt og elegant gjennom gresset kom en katt, og den hadde også sett hva som foregikk. Den la en plan:
– Om den flua kunne fly bare én centimeter lavere, kunne den fisken ta den flua, bjørnen kunne ta fisken, jegeren kunne ta bjørnen, musa kunne ta den brødskiva, og jeg kunne leke med den musa.
Beina ut av ledd
Plutselig – som om noe overnaturlig selv var med på leken – svevde flua nettopp én centimeter lavere. Innledet av et stort plask skjedde alt sammen samtidig. Akkurat som planlagt, bortsett fra at da katta til slutt løp for å ta musa, var musa så raskt til beins at den fikk et lite forsprang. I det musa skulle hoppe opp på en grein over vannet, fikk den begge bakbeina ut av ledd og endte i sjøen med et plask.
Moralen i denne historien er: Én centimeter er nok til å gjøre musa våt.
Men hva med fluefiskeren? Jo, han pakket sammen. Vel hjemme skrev han ned denne historien. Tro den om du vil…
En god håv, for eksempel, er blant de viktigste redskapene til alle som fisker i vann med bag limit eller andre fangstbegrensninger. En håv i bakhånd er gunstig å ha med uansett på fisketur. Rett og slett fordi den gjør det enklere å lande fisken. Og om målet er å sette den ut igjen, er en håv så absolutt medvirkende til redusert risiko for å skade fisken.
Bag limit
Det er forskjellige typer fiske, akkurat som det er forskjellige typer jakt. Begrepet bag limit er et uttrykk som brukes i begge “disipliner”. Bag limit er det samme som dagskvoter, altså det antall fisk eller vilt av en art som kan tas med for hver dag. For eksempel kan det på enkelte steder være bestemmelser om at man kun kan ta opp tre ørreter på en dag.
Eller det kan være slik at grunneieren eller den som forvalter et vann eller vassdrag har bestemt at alle ørreter over 25 centimeter må slippes ut igjen. Da er det viktig å vite hvordan man skal behandle fisken.
Mattilsynet
Mattilsynet har et sett med fornuftige regler knyttet til dette. Aller først velger det statlige tilsynsorganet å bemerke at fang og slipp i prinsipp er etisk betenkelig fordi fiskeren påfører fisken smerte og stress utelukkende for opplevelsens skyld. Så har det satt opp et regelverk – eller et sett med retningslinjer – ved praktisering av fang og slipp.
Her er tre sentrale regler:
Slipp fisken ut så raskt og skånsomt som mulig, etter at den er landet og disse tre reglene er fulgt:
Ta på fisken med våte hender.
Håndter fisken minst mulig.
Hold hele fisken mest mulig i vann, og hold den mest mulig vannrett, med god støtte under kroppen.
Uansett hvordan man fisker, er det viktig å ha redskap og verktøy som passer fornuftig til metoden som velges.
Her er flere gode retningslinjer for fornuftig håndtering av fisken:
Ikke hold fisken etter gjellelokkene.
Ikke hold fisken mer i lufta enn noen få sekunder.
Ikke løft fisken opp etter halen. Hold den heller ikke oppe etter halen.
Bruk helst mothakeløse kroker ved praktisering av fang og slipp.
Fjern kroken fra fisken så raskt og skånsomt som mulig.
Bruk fingrene eller en godt egnet redskap. En krokløsner kan kjøpes de fleste steder der de har utstyr til sportsfiske.
Ikke skyv fisken brått ut i vannet igjen etter at kroken er fjernet.
Ikke skyv og trekk fisken hardt fram og tilbake i vannet ved å holde i halepartiet. Hold den løst, rolig og kontrollert under vann til den setter av sted for egen maskin.
Og for ordens skyld ved praktisering av fang og slipp; ikke bruk klepp (eller ljå), men prioriter bruk av håv, og da helst en håv med knuteløst nett.
Vintermånedene er en fin tid til å fylle opp flueboksen, og da gjerne med mindre døgnflueimitasjoner som den som er avbildet her.
Flua på bildet skal etterligne en slik liten myrdøgnflue. Den er bundet på en krok størrelse 14. Halen er av english grouse, kroppen av chocolate brown dubbing, hackle av grizzly neck og vingen av CDC dun grå.
Kunsten er å binde flua så balansert at den lander med vingen rett opp. Gjør den det, vil den garantert friste ørreten.
De fleste har vel kjent på frustrasjonen når andre drar opp fisk etter fisk, og du ikke får en eneste en. Foto: John Arne Paulsen
En gang reiste en fyr fra Lillestrøm og en annen fyr fra Vålerenga uavhengig av hverandre ut på fisketur til Renaelva. Det kunne ikke gå bra.
De to ende opp på hver sin side av elva der de først sto og skulte på hverandre, før begge etter hvert tok til å kaste med fluefiskestanga. Karen fra Lillestrøm hadde sågar på seg en stor LSK-drakt der han sto. I det fortommen hans la seg pent ut over vannet, bet det på en ganske fin ørret, og han sveivet den inn i håven med stødige bevegelser.
Fant trøst i fotballen
Mannen fra Vålerenga gjorde store øyne bak solbrillene, men han sa ingenting. Han likte ikke det som nettopp hadde skjedd, men han holdt tankene sine for seg selv. Han godtet seg over at Vålerenga sist fotballsesong hadde rykket opp til eliteserien, mens Lillestrøm rykket ned til OBOS-ligaen. Som kjent er det svært ofte et hatforhold mellom disse klubbenes supportere.
De to fortsatte fisket en stund til inn i kveldstimene. Mannen fra Oslo øst fikk fortsatt ingenting. Samtidig fikk den nevnte trøsten knyttet til fotballens verden stadig mindre betydning.
For på den andre siden av elva fortsatte han fra Lillestrøm å lande fisk. Pene både ørreter og harr.
Stemmen dirret mer enn stanga
Da mørket for alvor var i ferd med å senke seg over landskapet, klarte ikke Vålerenga-fyren å holde seg lenger. Med stemme som dirret mye mer enn fiskestanga, ropte han over til lillestrømlingen:
– Hallo du, kompis, jeg skulle virkelig gjerne vært på din side av elva!
Det var flere meter dypt midt i elveleiet, så det var ikke mulig for fiskerne å vade over.
Lillestrømlingen ropte tilbake:
– Hei, jeg skal fortelle deg noe, kamerat. Jeg lyser med lommelykta mi tvers over elva, og så kan du gå på den lille stripa med lys.
Vålerenga-karen svarte høyt:
– Det skal du regne med, liksom. Jeg antar at du tror jeg er en idiot! Når jeg kommer halvveis over, skrur du vel bare den fordømte lommelykta av!
Fem eller seks ulvespor kom fra skogen og ut på isen på dette skogsvannet. Foto: John Arne Paulsen
Å gå på ski på sjøen når isen er dekket med kun noen centimeter med snø, er det så absolutt verdt å teste ut. Her ble rovdyrspor fulgt på flatt underlag.
Jeg kom over det jeg mener er spor fra fem eller seks ulver på sjøisen i dag. De kom ut på isen fra vestsiden av sjøen og forsvant inn i skogen på østsiden. Det er jo ikke unikt med ulvespor i dette området, som ligger midt i ulvesonen, men det er uansett artig å tenke på at en ulveflokk har krysset isen i løpet av det siste døgnet. I går var de ikke der.
Se video av ulvesporene her:
Akkurat nå er forholdene for staking på langrennsski fantastiske rundt om på Østlandet. Rene, hvite flater med et ganske tynt snølag oppå en is som er rundt halvmeteren tykk. På denne turen hadde jeg lagt noe festesmøring på skienes smøresone for å kunne variere med litt diverse langrennsteknikk når kroppen forteller at den ønsker det. Ting må ikke bli for statisk, og det er deilig å kjenne følelsen av å suse av gårde (alt er relativt), i hvert fall så lenge kreftene holder.
Jeg kjente ganske fort at det knaket i stive ledd, og etter hvert sa de også ifra at dette var slitsomme greier. Kroppen er i bruk! Som jeg sier i videoen til denne artikkelen, så er det deilig med en avveksling fra mye statisk virksomhet, i form av fysisk naturfiske på isen.
I ulveland Jeg så ingen spor av mennesker, men reven hadde rasket over isen. Det hadde haren også. Et stykke ut på turen kom jeg over noen store spor som kan ha vært ulv. Potemerker så brede som en CD-plate. Se videoen i denne artikkelen. Sjøen jeg gikk på ligger i ulveland, altså inne i ulvesonen, så det er så absolutt ikke umulig. Uansett, med støyen som skapes av ski og staver på en sånn tur, er alle dyr oppmerksomme på deg lenge før du kommer veldig nær dem.
Godt humør i flott vintervær på isen. Her holdes ispigger med fløyte. Foto: John Arne Paulsen
TIPS:
• Husk å ha med en termoflaske med vann. Selv om det er kuldegrader, trenger kroppen væske.
• Det gjør ingenting å ta seg en pause eller fem underveis, særlig ikke så lenge omgivelsene er så flotte som her og man kommer seg tilbake til utgangspunktet før det blir bekmørkt. Som regel er det rasteplasser rundt sjøen, og hvis man er heldig kan man faktisk kjenne varmen fra vintersola på himmelen.
• Selvfølgelig er det viktig å sjekke istykkelsen når man skal tilbringe tid ute på den. Jeg gjennomførte en serie prøveboringer som alle viste at isen var mellom 40 og 50 centimeter tykk, og det var massiv stålis.
• Det er i tillegg veldig fornuftig å ha ispiggere med håndtak lett tilgjengelig om uhellet skulle være ute.
• Hold turen et stykke unna steder der bekker renner inn og ut av sjøen. Ved inn- og utløp kan isen naturlig nok være mindre trygg.
Været kunne rett og slett ikke vært flottere. Tre minusgrader og fem centimeter med snø på en halvmeter tykk is.
Sete, lår og legger Underveis over isen merket jeg at her var det muskler som ikke hadde vært i bruk på en stund. Staking og diagonalteknikk aktiverer muskler helt fra hoftepartiet, opp hele ryggraden til nakken, og ut i armer og hender.
– Ser man på staking isolert er dette en fin måte å trene både store og små muskelgrupper. Det blir aktivisert både mage, skuldre, triceps og rygg, samt setet, lår og legger. Selv korte turer på bare 20–30 minutter gir gode helseeffekter, sier fysioterapeut Stian Holanger i en artikkel i Raumnes om temaet. Han jobber for øvrig på Nesklinikken.
– Fysisk aktivitet er fantastisk for kropp og sinn. Da er det godt at det er så mange forskjellige aktiviteter man kan velge mellom. I langrenn får man gode helseeffekter, konstaterer han, før han legger til at det gjelder både klassisk, skøyting og staking.
Godt for hjertet Han legger til at det handler om å tilpasse aktiviteten så den passer til den enkeltes livsstil, behov og ønsker.
– Utover at staking er helt supert for muskulaturen, stimuleres også hjertet og lunger. Man får særlig gode effekter når pulsen stiger, men viktigst av alt er at man kommer seg opp fra sofaen og gjør noe aktivt. Den beste treningen er jo tross alt «den man gjør». Mange er klar over at fysisk aktivitet stimulerer muskler, hjertet og lunger, sier Holanger.
I tillegg bemerker han at det er vist at fysisk aktivitet har gode effekter på hjernen.
– Det bidrar til bedre konsentrasjon og hukommelse, stressmestring, og det kan også styrke selvbildet. Alt dette kommer godt med i en hektisk hverdag, sier fysioterapeuten.
Kort oppsummert fastslår han at man blir både sterkere, får bedre hjerte- og lungekapasitet, samt at man får bedre mental helse gjennom fysisk aktivitet.
– Så om ikke dette er gode nok grunner for å bevege seg, så vet ikke jeg, legger han til.
Staketeknikk Tine.no har laget et lynkurs i skiteknikk. Det viktigste i staking er ifølge kurset å bruke kroppsvekten til å skape trykk på stavene. Videre handler det om å stå i balanse med føttene ved siden av hverandre og med trykk på tåballen. Armene skal pendle avspent, albuene skal godt fram og hendene opp. Stavene settes så vertikalt ned i snøen. Stram magen og stå imot kreftene fra stavtaket, og bruk hele overkroppsmuskulaturen aktivt. Stavtaket avsluttes ved hofta eller litt bak. Her er både skuldre, armstrekkere, rygg, og hofte i aksjon.
I gang med stakingen, fokusert på å ikke bøye beina for mye. Foto: John Arne Paulsen
Lilla Swix På denne turen hadde jeg ispiggene rundt halsen. Det var rundt to minusgrader og solskinn. Jeg valgte å smøre skiene med lilla Swix, og det fungerte veldig bra. Det var ingen mange spor laget av mennesker. Jeg fikk anledning til å gå opp mine egne skispor, og å følge dem tilbake. Jeg fulgte land bortover, og turen ble totalt 15 kilometer lang. All respekt til toppidrettsutøverne som gjennom fører 15 kilometer klassisk på 35-40 minutter. Jeg lå et langt stykke over det i tid, for å si det sånn. Men så fikk jeg også garantert med meg mer av naturen underveis.
Snøen på isen gir ypperlige muligheter til å sjekke forskjellige dyrespor. Disse fikk meg til å tenke ulv. Foto: John Arne Paulsen
ADLINK: Picture Organic Clothing har en skiskobag som du kan bruke til å transportere skiskoene dine og annet utstyr. Boozt.com tilbyr den nå til 454 kroner.
Riktignok har jeg mang en gang fått meg en støkk på turer der jeg går i tussmørket og ser røtter, busker og annet som ser ut som konturene av troll.
Men at de finnes i virkeligheten? Nei, det har jeg bare ristet på hodet av.
Dødningeskalle i beltet
Så, en sommerkveld, på en tur til et øde skogstjern på Finnskogen, så jeg et digert beist av et troll som sto ute på myra. Hva i hel…..!
Trollet hadde en dødningeskalle i beltet. Jeg holdt meg musestille bak en busk og forbannet meg over at jeg ikke hadde sett trollet før jeg kom så nær det. Avstanden var vel rundt hundre meter. Hadde det sett meg? Jeg kjente motvinden i ansiktet (noe som er helt vanlig for en fluefisker) og ble delvis lettet av det. Da kunne ikke beistet lukte kristenmanns blod, i hvert fall.
Skalv bak busken
Forresten, jeg har jo meldt meg ut av folkekirka, så der har vi nok en fordel. Og etter en stund snudde det muskuløse beistet og ble borte i skogen. Tilbake var bare store, dype søkk der skapningen hadde gått bortover myra.
Jeg satt på huk en stund til og skalv bak busken. Da melkesyra tok tak i leggene for alvor, reiste jeg meg sakte opp. Og med en stjernehimmel over meg forårsaket av blodtrykksfall, trasket jeg forsiktig tilbake til bilen.
Dette er en advarsel, folkens. Det er troll på Finnskogen!
En voksen døgnflue på vannflaten. Foto: John Arne Paulsen
Døgnflua er en delikatesse for ørreten. Når den klekker, kan det for en fluefisker oppleves som nirvana og julaften samtidig. Men hvordan lever dette insektet, og hvorfor har det fått sitt spesielle navn?
Ifølge Store norske leksikon, som jeg gjerne refererer til, er døgnfluer en orden av insekter. De regnes som de mest primitive av de nålevende, vingete insektene. Navnet kommer av den korte levetiden for det voksne insektet, fra et par timer til maksimalt tre uker.
Også døgnfluer på nymfestadiet utgjør en viktig del av næringen for fisker i ferskvann. Som videoen viser, er døgnfluer på voksenstadiet ikke bare viktige for fisk, men også for fugler.
Nymfene utvikles i løpet av ett til tre år. Det finnes både svømmende, krypende og gravende former som lever dels av alger, dels av råtnende plantedeler og av smådyr.
Døgnfluene er spesielle ved at de har to vingete stadier. Når den vingete døgnfluen kryper opp av vannet, er den ikke straks kjønnsmoden og innstilt på livet i luften, men den må gjennom et nytt hudskifte før den kan flakse i vei. Så er det tid for paring. Hannen, stakkars, dør som regel noen timer etter paringen, mens hunnen lever kun et fåtall dager etter å ha lagt eggene sine i vannet.
Her er filmen:
Filmen er lagt ut på YouTube av TØRT Fly Fishing, som i et tosifret antall år nå har produsert mange flotte videoer. Se flere på deres YouTube-kanal.
Dette er en imitasjon av en døgnflue. Krokstørrelse 14, med grizzly-fjær som hale og hackle og sjokoladebrun kropp. Foto: John Arne Paulsen
__________________
ADLINK: Hva med et solid Polo Ralph Lauren belte til 1099 kroner hos Boozt.com?
Sola skinte gjennom den gule teltduken. Det var en tidlig morgen i juli. Med mysende øyne og håret til alle kanter, trædde jeg meg ut av teltåpningen. Jeg var alene på plassen. Fuglene kvitret og disen lå utover fjellvannet et sted i Jotunheimen. Tro det eller ei, men gradestokken viste tre minus. Teltet var dekket med et tykt rim- og islag og frostrøyken fra pusten min lagde skygger i lyngen.
Helt i bunnen av sekken, langt under shortsen og singleten, lå superundertøyet, fleece-genseren og langbuksa.
– Sånn er det å være til fjells, ganske enkelt, tenkte jeg.
Vak klokka ett
Med sola stikkende i øynene, måtte jeg varme hendene rund en kopp kaffe.
En stund senere rigget jeg utstyret. Det vaket både her og der ute på vannflaten, og mange av dem var på en kastelengdes avstand. Jeg satte på meg polaroid-solbrillene og gikk bort til et sted der en liten bekk rant inn i sjøen. På huk satt jeg en stund og speidet utover. Der! Et saftig vak klokka ett. Et ganske velplassert kast etterpå gikk en ørret på min versjon av en flytende elghårspuppe. Jeg jobbet med fisken en stund. Den raste ut brukbart et par ganger, men til slutt lot den seg overliste. Med forskremte øyne havnet den i håven før jeg målte den til førti centimeter. God matfisk!
– Men i granskauen!
Jeg kastet ut igjen, men tørrflua ville ikke lenger flyte. Jeg trakk den inn som ei våtflue da det smalt på igjen. Denne virket mindre, og jeg tenkte at det ikke var nødvendig å bruke bremsen på snella. Jeg tok tak i det løse snøret med venstrehånda og tauet fisken inn noen meter til, da det plutselig røsket hardt i stanga og motstanden ble betraktelig tyngre.
– Men i granskauen, hva er dette, tenkte jeg.
Bitemerker
Pulsen steg, og etter mye stress fikk jeg sveivet inn slik at bremsen gjorde jobben den er konstruert for. Snøret føk ut så bremsen gikk varm. Etter en stund fikk jeg sveivet fisken inn mot land, og som jeg hadde fått en anelse om, var det snakk om to! En stor en hadde gapt over en mindre på tur inn mot meg. Hele halepartiet til en 200 grams ørret var inne i gapet til en tre kilos skinnende ørret som hadde hengt seg på. Rett før fiskene skulle lures inn i håven, slapp den største av dem taket og forsvant ut i sjøen igjen.
Da satt jeg igjen med en moderat ørret med bitemerker fra gattfinnen og bakover. Det var synd at jeg ikke hadde med kamera på denne turen, for denne historien er det vel ingen som tror på?
Denne fiskehistorien stammer fra en bok Finn Halse ga ut for over 50 år siden med tittelen “Gamle nesbuer forteller”. Historien er fortalt av Edvard Jonsrud og gjenfortalt i Ole Erik Eiers bok “Gamle boplasser på Skogen”.
Historien, som her er lett supplert av undertegnede, er om karene i Myrvika øst på Skogen. Da befinner vi oss i Nes på Romerike i Akershus.
Karene i Myrvika bestemte seg for å fange ei gjedde som ingen hadde sett maken til før. De bøyde en stor jernstaur og satte kursen mot tjernet Flæman der gjedda vissnok skulle holde til. På veien dit fikk de øye på en “risbitbukk”, det vil si en to år gammel geitebukk, ute på et jorde. Den slo de rett og slett i hjel, og inne ved tjernet hektet de den på jernstauren som agn.
Så bar det ut i vannet med hele stasen. Karene sto på land og holdt i det tjukke tauet. Brått hektet det seg på ei gjedde så urimelig stor at det ikke var råd å hale den opp. De måtte til nærmeste gård for å låne to hester, og hestene klarte etter hvert å trekke kjempegjedda opp og videre over myra inn til stua hjemme i Myrvika.
Gjedda var seiglivet. Den basket og kastet seg noe aldeles forferdelig, men plutselig krøllet den seg sammen og lå som en halvsirkel rundt stua. Så slo den så hardt med halen at døra gikk i filler, og en av guttene som satt ved peisen (Joel var det kanskje) føyk opp gjennom pipa av lufttrykket. Og han Ole Kristian ble så redd at han fløy femten fot inn i fjellet.
Thomas & Thomas Helix 4, firedelt fluestang for ferskvannsfiske. Foto: John Arne Paulsen
Er du ute etter en fluestang som gir stødige kast og presentasjoner selv i ganske kraftig vind? Dette kan være stanga for deg.
Tekst: John Arne Paulsen, Naturfiskeren
I produktbeskrivelsen står det å lese at Helix-serien til den amerikanske fluestangprodusenten Thomas & Thomas er basert på medium rask aksjon. Enhåndsmodellen Helix 4 er beregnet for den gjengse fluefisker, som for eksempel meg. Jeg har brukt stanga på noen turer i ymse forhold, og det har skapt noen inntrykk som jeg videreformidler her.
Helix 4-stanga viser seg å passe fint for ørretfiske både i tjern og elv.
Har du god plass til bakslengen, kan denne stanga by på lange kast. Den er 9,5 fot lang og er i snøreklasse #5.
Stanga fungerer godt også i sterk vind, og er laget for nøyaktige og rolige presentasjoner. Den har en distinkt toppaksjon og kan virke litt stiv, noe som ikke trenger å være en ulempe når det blåser mye rundt øra.
Det er mulig å oppnå høy snørehastighet og samtidig bevare følelsen av god kontroll i kastet.
Stanga er firedelt. Den framstår på mange måter som delikat. Foto: John Arne Paulsen
Stanga ser rett og slett delikat ut, med klassiske T&T-inskripsjoner og solide snøreringer.
Den har et emne av Bubinga-løvtre og et lyst, veldreid kork-element.
Den er utstyrt med “fighting butt” i tilfelle storfisken skulle bite på.
Stanga er firedelt og selges med en romslig tube.
Jeg har prøvd stanga ut på flere fisketurer sist sommer. Den er godt balansert.
Se et videopptak fra en av turene her:
Den er riktig nok ikke av de letteste. Vekta er sånn cirka midt på treet. Jeg har sittet lenge på huk ved tjernet og ventet på at ørreten skulle la seg friste, uten å føle at stanga blir plagsomt tung.
Med et velsmurt snøre, går det så det griner. Etter flere år med fluefiske legger jeg stor vekt på snørebehandlingen, for å unngå at det blir trått og dermed tungt å jobbe med.
Stangtesten resulterte i brukbar ørretfangst. Foto: John Arne Paulsen
Ingen fluefisker liker vel motvind, og de beste presentasjonene oppnådde jeg naturlig nok i lett medvind. Stanga kan også fungere godt ved fluefiske fra kajakk, men jeg velger nok en lettere stang på min neste kajakktur.
Selskapet Thomas & Thomas ble grunnlagt i 1969 av stangbyggerne Tom Dorsey and Tom Maxwell. Det er blitt noen år siden Helix først ble lansert på markedet, til den nette sum av rundt 3000 kroner. Den er ikke lenger så lett å finne i norske butikkhyller, men produsenten har en rekke nye modeller å tilby. Man må et stykke opp i pris for en tilsvarende stang fra samme produsent nå.
ADLINK: Boozt.com selger nå J. Lindeberg Hollis Tech Coat til kr. 2249.-
