Høsten innebærer en natur preget av fargerike løvtrær, bladfelling og en generell overgang til en kaldere, mørkere tid på året. Den tiden fra lange, lyse sommerkvelder til bekmørke kvelder, føles kort. Altfor kort.
RUSTEN NATUR: Er du heldig, kan du komme over slike farger i østlandsnaturen nå. Foto: John Arne Paulsen
Men når høsten først er her, går det så absolutt an å nyte den. En tur ut i skog og mark, gjerne når himmelen er blå, kan gi skjønne naturopplevelser når høstfargene presenterer seg i all sin prakt.
BLANDINGSSKOG: Nettopp i skogen er det et stort potensial for binding av klimagasser. I Norge mest i sommerhalvåret, men også gjennom vinteren. Foto: John Arne Paulsen
Akkurat nå bikker temperaturen så vidt ned på minussiden i perioder av døgnet i skogsområdene jeg går mest i. Løvbladene faller til bakken, og snart står vi igjen med den mer nakne vinterskogen. Den har sin sjarm den også.
HENGER TUNGT: Flotte høstfarger langs Glomma. Foto: John Arne Paulsen
Denne hjortelusflua kastet vingene og ble med meg hjem på en tur tidligere denne uka. Her er den fotografert på kjøkkenbenken før den ble most av en spiseskje. Foto: John Arne Paulsen
Spørsmålet stiller jeg etter å ha snakket med en skogsvant mann i viltnemnda. Han blir aldri bitt av hjortelusflua, men kona hans blir bitt hele tiden.
Jeg har selv fått mange bitt bak i nakkepartiet. Det er tydeligvis der hjortelusflua helst vil oppholde seg. Det kan selvfølgelig skyldes at jeg – når jeg kjenner at den kryper rundt i nakkehåret – forsøker å klemme den i hjel med fingeren, og at den da biter fordi den skjønner at den er i ferd med å bli most. Jeg aner ikke, og etter å ha forsøkt meg på litt research om temaet, er jeg akkurat like usikker.
Jeg skriver at den biter, men noen mener det er mer korrekt å si at den stikker. Det er delte meninger. Ifølge Folkehelseinstituttet har hjortelusflua spesialiserte munndeler som punkterer hel hud for å suge blod. Da høres bitt mest riktig ut.
Min teori
Heldigvis er ikke hjortelusfluene lenger like harde i skallet som de var på 80- og 90-tallet, da de spredte seg inn i Norge fra Sverige. I løpet av relativt kort tid ble de veldig merkbare i skogsområder i Akershus der jeg går de fleste av mine skogsturer. Da var de noen små panservogner, større og omtrent umulige å knuse mellom fingrene. Hjortelusfluene her i dag er lettere å skvise, men bittene fra dem forårsaker de samme kløende blemmene som tidligere. Kløen kan være merkbar i flere måneder etterpå, og kulen i huden kan være der i flere år.
Mange av oss betrakter hjortelusflua som svært plagsom, spesielt i svermingstida på høsten. Den tidligere nevnte, skogsvante mannen i viltnemnda fortalte at han på flere turer i høst har fått fluene på seg og at de har vært på kroppen hans lenge uten at de har bitt. Kona hans, derimot, skal ha fått bitt så fort de har kommet inn på huden hennes. Forskere hevder at det ikke er noen forskjell på menneskehud for hjortelusfluas del. Derfor er min teori at bitt eller ikke bitt avgjøres av hvordan vi reagerer når vi får dritten på oss.
Elg i refleksvest
Hjortelusfluer foretrekker hjortedyr som elg og rådyr som vertsdyr, ikke mennesker. Likevel lander de på oss, kaster vingene, kravler rundt i håret og nakken og er kjappe til beins. Hvis du blir bitt, kan det ifølge en artikkel i Aftenposten skyldes at flua har feilvurdert deg og tror du er en elg.
Konklusjonen må bli: Den er ikke bare en pest og plage, den er dum også, ha ha.
Det er trist, men likeså et faktum, at hjortelusfluas tilstedeværelse fører til at mange av oss lar være å ta turen til skogs for å nyte natur som denne gjennom høstmånedene. Foto: John Arne Paulsen
Folkehelseinstituttet konkluderer med at hjortelusflua ikke liker blodet vårt, og at kreket ikke biter oss fordi den er ute etter blodet vårt. En av hjortelusfluene jeg hadde med meg hjem fra en skogstur i går, etterlot seg en blodflekk da jeg fikk klemt den i hjel. Og jeg fikk enda en kløende kul bak i nakken.
Hjortelusfluene svermer i perioden august – oktober, eller til det kommer noen døgn med kuldegrader. Det hevdes at du kan beskytte deg ved å kle deg i hvite eller lyse klær og unngå mørke farger. Jeg derimot har erfart at hjortelusfluene setter seg på meg uansett farge på klærne. Elgjakta er godt i gang, og på turen i går brukte jeg refleksvest. Det holdt i hvert fall ikke hjortelusfluene unna. De trodde jeg var en elg med refleksvest…
Har du erfaringer du gjerne vil dele om denne flua, skriv gjerne noen ord i kommentarfeltet under her.
Elgoksen på bildene til denne artikkelen ble fotografert i Nes på Romerike i går. Midt på dagen beveget den seg over et stort jorde, og uten å nøle løp den over en fylkesvei rett foran en bil.
Elgjakta er blåst i gang og man skulle kanskje tro dette ville føre til flere trafikkulykker. Elgen blir urolig og flytter gjerne på seg i denne perioden, men i følge Norsk institutt for naturforskning (NINA) skyldes ikke dette jakta og aktivitetene den fører med seg. Dette understøttes for øvrig av en undersøkelse gjennomført av Sveriges lantbruksuniversitet (SLU), der svenske forskere fastslår at elgen ikke endrer oppførselen på grunn av jakta.
9 350 dyr
NINA trekker altså samme konklusjon.
– Det er en gjengs oppfatning om at jakta fører til bevegelse i bestanden. Når vi ser på dataene, finner også vi at det ikke stemmer. Det er ikke flere elg som blir påkjørt her i Norge under jakta, sier seniorforsker hos NINA, Erling Johan Solberg, til Forskning.no.
Antallet påkjørte og drepte elger og annet hjortevilt årlig er uansett ganske så høyt. Statistisk Sentralbyrå opplyser at i alt 9 350 hjortevilt ble registrert påkjørt og drept av bil og tog i jaktåret 2024/2025. Noe over 7 000 av disse var rådyr. Antallet påkjørte og drepte elger i perioden var 1375.
Oktober er verstingmåneden når det gjelder viltpåkjørsler i Norge. Denne elgoksen nølte ikke med å hoppe opp i veibanen foran en bil. Foto: John Arne Paulsen
Størst risiko
Elgen trekker gjerne om høsten, spesielt under brunsten som normalt varer til ut i oktober.
Jakt eller ikke; oktober er en måned med økt risiko for påkjørsler, siden elgen er mer aktiv og synlig.
NRK fastslår at inneværende måned er årets verste. Vi er inne i høysesongen. Mot slutten av måneden skrur vi klokka tilbake en time, til vintertid, eller normaltid. Mange hevder at det kan slå positivt ut når det gjelder antallet viltpåkjørsler, men ifølge Forskning.no skjer det motsatte. De viser til forskerkollegaer i USA som konkluderer med at når mennesker forskyver sitt bevegelses- og aktivitetsmønster én time, fører det til en 16 prosents økning i kollisjoner med dyrene, med dødelig utfall for både mennesker og dyr og store materielle skader.
Har du saklige synspunkter til innholdet i denne artikkelen, må du gjerne legge inn en kommentar under her.
Jeg (og den nevnte kompisen) var ganske sikkert litt påseilet på den festen, men nå har jeg da også øyne med brune og grønne farger, så jeg skjønner hva han mente. Men i det rette lyset synes jeg selv at de kan være pene, altså.
Nå er jeg blåøyd nok til å tro at det han sa faktisk var ment som et kompliment. Og jeg har ikke noe problem med å se positivt på det hele. Mange skogsmyrområder kan være skikkelig pene å se på, med sine prektige farger gjennom hele sommerhalvåret. Ja, så lenge det ikke ligger snø og is på dem. Ofte er det en kombinasjon av gult og rødbrunt. Nydelig i mine øyne.
Blandingen av gult, rødbrunt og grønt er vakkert, rett og slett. Det guleste partiet her ville jeg ikke gått ut på. Foto: John Arne Paulsen
En gyllen regel er å være veldig forsiktig med å gå ut på myra hvis man ikke kjenner til hvor fast den er. Nå er det jo sånn at noen leker seg med å base og hoppe ut på og i myra for å lage morsomme videoer, men mer normale folk bør rett og slett ta det piano og være føre var. Som bildet under her viser, er det ofte søkk bløtt, og myra trenger ikke være mer enn tjue centimeter tykk. Da er det lett å tråkke igjennom og ende opp i det våte element.
Myr er en myk, ganske uframkommelig og ofte ustabil naturtype, og man bør utvise stor forsiktighet ved ferdsel. Det heter seg faktisk at myrer med mye vann, altså våte myrer som den på bildet, generelt er sikrere der fargen er grønn og rødgrønn. Se etter vegetasjon som gress og busker. Der er det som regel tryggere å sette ned foten.
Myra er ofte blaut som ei kråke. Man må være forsiktig om man skal bevege seg ut på den. Foto: John Arne Paulsen
Mine øyne må gjerne minne om myr rundt et skogsvann. Det tar jeg som et kompliment, ha ha. Foto: Sjølopptak
Stolsekken er relativt god å ha på ryggen. Den er også helt grei å sitte på ved vannet. Her er sekken med på en tur der temperaturen innbød til bruk av shorts. Foto: John Arne Paulsen
En stolsekk som den på bildet kan være et godt hjelpemiddel for oss som ferdes mye i skog og mark, for eksempel på elgjakt og under fiske der en sitter rolig og følger tørrflua ute på vannflaten.
For en tid tilbake gikk jeg til innkjøp av en stolsekk som jeg tenkte kunne være en praktisk støttespiller og by på et alternativ til å sitte på huk ved fiskevannet. Det er jo slik at det gjelder å gjøre seg minst mulig synlig for det man jakter på, enten det er elg eller fisk. Jeg har stort sett brukt den på fisketurer der jeg sitter rolig og følger tørrflua der ute på vannflaten. Valget falt på en Fauna Älgen Evo stolsekk som jeg kjøpte i en sportsbutikk der jeg bor. Sekken har vært med på mange turer nå, og konklusjonen er at dette viste seg å være en god investering.
Når man fisker over lengre tid, er det fint å kunne sette seg ned på sekken ved vannet eller elvebredden. Det er viktig å gjøre seg minst mulig synlig for fisken, og det å sitte på huk over lengre tid er slitsomt for muskulatur og ledd. Da kommer stolen inn som en reddende engel. Enkelte steder, der det er litt skråning ned til vannflaten, har jeg også opplevd at det går greit å fluekaste fra sittende posisjon.
Sekken rommer kun 35 liter, men den har mange praktiske lommer både på siden og inni. Foto: John Arne Paulsen
bildene er tatt på en tur midt i den tørre, varme sommerperioden, med null nedbør og opp mot 30 grader i skyggen. Da biter fisken dårlig, så det var ikke den store fangstrapporten å vise til etterpå. Men en og annen ørret på rundt 300 gram havnet i håven.
Sekken rommer kun 35 liter og egner seg ikke til overnattingsturer eller turer som krever mye reserveklær, men jeg erfarte at det er fullt mulig å frakte med seg en firedelt fluefiskestang i en av de dype sidelommene. Sekken er også utstyrt med utvendige festepunkter for en fiskestang.
Jeg fikk plass til en cola, en vannflaske, superundertøy, fiskevest med diverse utstyr, matpakke, fluesnelle, tre fluebokser og noe annet småtteri. Sekken er veldig grei til turer der du ikke trenger å ta med så mye. Den sitter helt ok på ryggen, og kan festes over magen og brystet.
Fast fisk ble det også på denne testturen som fant sted rundt tusen meter over havet i Innlandet fylke. Foto: John Arne Paulsen
Fakta om Fauna Älgen Evo stolsekk:
• Lydløst stoff
• Nytt og ergonomisk utformet bæresystem
• Avtagbart hoftebelte
• Justerbar brystrem
• Lettvektsramme i aluminium
• Store sidelommer
• Utvendige festepunkter for viltnett og fiskestang
• Utvendig og innvendig lomme lokklomme for småsaker
STORE MENGDER: Dette er søppel som er plukket opp i og langs Glomma. I bakgrunnen er Funnefoss Industriarbeidermuseum som ligger helt ned mot elva. Foto: John Arne Paulsen
Denne gruppa i sosiale medier må bare hylles. Her kommer mange naturvennlige hverdagshelter fram i lyset.
Tekst: John Arne Paulsen
Facebookgruppa heter “2 minutters strandrydding – se hva jeg fant” og omhandler folk ute i naturen som rydder etter andre. Oppskriften er å ta og registrere bilder av søppel i naturen, dels for å vise og kartlegge den omfattende forsøplingen, og dels som motivasjon for oss som ser det som viktig og nødvendig å rydde opp etter andre.
Vanskelig å fatte
Det er lett å tenke at “hvorfor skal jeg rydde opp etter andre som lar søpla si ligge igjen i naturen?”. Det er en side ved dette fenomenet som er vanskelig å fatte: Her drar folk ut i skog og mark for å nyte nettopp naturen, frisk luft og alt annet den har å by på. Kanskje har de også overnattet på en fin leirplass. Så er det noen som lar tomgods, plast og annet søppel ligge igjen som visittkort der ute i naturen, slik at de neste som kommer dit må rydde opp etter dem. En annen side ved dette er at dyr kan bli skadelidende.
Det er også lett å tenke at “dette må jeg rydde opp, slik at jeg gjør en god gjerning til glede for både meg selv og andre som kommer hit etter meg“. Heldigvis er vi mange som gjør det, enten vi jogger, sykler, går tur, camper eller bruker naturområdene våre på andre måter. Folk i den nevnte facebookgruppa har med seg en pose og tar søpla med seg hjem til sin egen søppeldunk. RESPEKT!
Thunbergs valgseier
Sånt som dette er så absolutt med på å gi håp. Nå kom klima, natur og miljø også positivt ut av stortingsvalget tidligere denne uka. Vi utgjør en solid bølge (overraskende for mange) som ser behovet for en grønnere linje. “Generasjon Thunberg” lever fortsatt, og den huser folk i alle aldre. Jeg har merket meg all hetsen mot klima- og miljøaktivist Greta Thunberg i kommentarfeltene. Alle trollene der ute skal vite at det hun har skapt som foregangsperson fortsetter å høste mange medspillere.
Den nevnte strandryddegruppa er for øvrig underlagt Naturvernforbundet. Medlemmene tar del i det som antakelig er Norges mest aktive gruppe når det gjelder rydding langs vann og vassdrag.
Alle kan delta
Det er bare å ta en titt på alle bildene som kommer inn. Det er en god blanding av privatpersoner og store og små organisasjoner som rapporterer om sine ryddeoppdrag i naturen.
Alle disse hverdagsheltene finner mye rart som ikke hører hjemme i og langs vassdragene. Det er ønskelig at alle bilder beskrives med funnsted. Gruppa bygger opp et kartotek over hva som kastes i naturen, vassdrag og havet i Norge, slik at de kan hjelpe hverandre å spore opp og stoppe kilder. Alle kan delta.
TANKELØST: Det er et trist syn når en kommer til en plass som ser slik ut. Heldigvis er vi mange ryddere, blant annet i facebookgruppa “2 minutters strandrydding – se hva jeg fant”. Foto: John Arne Paulsen
Denne videoen viser binding av en flue tatt rett ut fra fantasien. Intet kjent bindemønster ut fra det jeg vet, men jeg vil karakterisere den som en vårflue.
Fluebindingen fant sted en morgen i sommer utenfor en hytte jeg for anledningen hadde leid via Inatur. De har mange fine hytter til leie rundt omkring i Norges land. Jeg hadde tatt med min slitte bindestikke og diverse utstyr og slo to fluer i ett smekk, for å si det sånn. Både binding og deilig morgensol.
Jeg prøvde flua i etterkant, og en ørret lot seg lure i et lite tjern. Flua la seg riktig vei på vannoverflaten, det vil si med vingene opp. Jeg stripet den rolig bortover, og da kom ørreten opp og tok. Jeg har lest et sted at vårflueimitasjoner skal fiskes stripende, og det gjelder både i elva og som i dette tilfellet, i stille vann.
«Det er rart med stillheten i skogen, den er aldri et fravær av lyd, aldri tom og skremmende, slik den kan bli det i lukkede rom”, fastslår Hans Børli i diktet som er nevnt i ingressen.
Den betyr mye for mange, stillheten der ute i naturen. Der enhver lyd er en fryd for øre og sinn. I kajakken kommer man dessuten veldig nær livet både under og over vannflaten.
Lyden av regn
Denne artikkelen baseres på en tur ut til et skogsvann sist uke. Vinden blåste forsiktig denne dagen, og regntunge skyer var på vei da kajakken ble satt på vannet. Målet var å lure en abbor eller ørret på flue. Det som slo meg da jeg satte kursen for det området av sjøen der vannflaten var fri for bølger, var følelsen av ro og stillhet. Til tross for vind i tretoppene, regndråper som traff vannoverflaten, og noen ender som ga lyd fra seg. Totalen var uansett en stillhetsfølelse.
Å padle i regnvær er deilig så lenge man har på seg regnsikre klær. Foto: John Arne Paulsen
Naturinntrykkene der jeg satt i kajakken var store denne dagen. Det kom til tider mye nedbør. Fiskejakka – som jeg hadde utenpå en flytevest – hadde jeg impregnert med hell før turen, for regndråpene bare prellet av. Tørr og fin beveget jeg meg langs land i sjøen med kajakken, helt til jeg fikk “sittesår” et godt stykke ut på kvelden.
En pen ørret
Ørretfiskingen var det mindre å skrive hjem om. Jeg lurte én ganske pen ørret på en imitasjon av en vårflue i hovedsak bundet med elghår. Jeg fikk også to små abbor på samme fluetype.
Fin matørret som ble lurt med en flueimitasjon som skulle forestille en vårflue. Foto: John Arne Paulsen
Plaskene fra den spreke ørreten var vel de høyeste lydene på denne turen. Padleåra ga selvfølgelig også lyd fra seg, i tillegg til lyden fra fluestanga i kastet. Og så er det de stille pausene der man i spenning ventet på at fisk skulle komme opp og ta tørrflua. Alt i alt en stille og fredelig aktivitet. Jeg må spørre meg selv; skal jeg aldri bli lei dette? Svaret er i hvert fall foreløpig et klart nei.
Børlis skildring
Dikteren og eidskogingen Hans Børlis skildring av den levende stillhet er som følger:
«Det er rart med stillheten i skogen, den er aldri et fravær av lyd,
aldri tom og skremmende, slik den kan bli det i lukkede rom.
Du hører trærnes mjuke riksing i vinden, en korsnebb fløyter sin vemodige tone,
og hakkespetten trommer lydt på en tørrhara,
– men summen av det hele er likevel stillhet, en stor ro som kjærtegner trommehinnene
og lar deg høre livet brenne i deg som suset av flammen på et lys».
Vi er mange som har et brennende håp om at også framtidige generasjoner skal ha muligheten til å tilbringe verdifull tid i naturpregede områder. I dag fyller jeg 64 år. Jeg husker skogsområder fra der jeg vokste opp som liten, der jeg og kompiser lekte superhelter og villmenn og holdt på med fantasifulle aktiviteter. Stort sett hver dag bar det til skogs for å leke, og dette formet vel alle oss til å elske naturen. De skogsarealene der vi holdt på med dette i barndommen, er borte nå. Det er viktig å verne om de naturområdene vi har igjen.
Abbor er også en meget velsmakende fisk. Foto: John Arne Paulsen
Folket stimet til og sto opp foran Stortinget lørdag ettermiddag, for klimahandling nå. Foto: John Arne Paulsen
Det var rett og slett rørende å delta på lørdagens stå opp-demonstrasjon foran Stortinget. Kampropene runget fra en engasjert folkemengde.
Tekst: John Arne Paulsen
Det handler om kommende generasjoners mulighet til å leve i en sunn natur, et klima i balanse og et livskraftig miljø.
Plakater og bannere viste hva stadig flere er opptatt av. Det er vedtatt at Norge skal nå det satte klimamålet om fem år. Vi er langt, langt unna. Det er stortingsvalg nå, og det satte selvfølgelig sitt preg på markeringen. Her var det en forsamling som ser nødvendigheten av å stemme på de partiene som kjemper for disse sakene. De øvrige fikk sitt pass påskrevet.
Biologisk mangfold dør med skogen, fastslås det på banneret til høyre. Foto: John Arne Paulsen
Her var mennesker i alle aldre, fra besteforeldre til tenåringer, som sammen sendte bølger av høylytte paroler fra Eidsvolls plass utenfor stortingsbygningen og inn i valglokalene rundt omkring.
Ingen skog – ingen framtid. Vår planet, vår kamp. Foto: John Arne Paulsen
«Stå opp» het arrangementet. Initiert av Naturvernforbundet, Natur & Ungdom og rundt 60 andre organisasjoner. Vi som bruker naturen ser og merker forandringene og forstår at det haster.
– Vi er redd. Stortinget gjør ikke sin jobb. De tar ikke krisen vi er i nå seriøst, fastslo artisten Ria the Revolution Rider fra scenen. En av flere artister som bidro i Oslo-demonstrasjonen. Tilsvarende markeringer fant sted i mange andre norske byer lørdag.
Hun kom med en klar melding til politikerne i partier som ikke prioriterer grønn politikk. Foto: John Arne Paulsen
Det er et håp om at det nytter hvis alle bidrar. Norges klimamål for 2030 er en reduksjon av klimagassutslippene med minst 55 prosent sammenlignet med 1990-nivået. Dette målet er fastsatt gjennom Parisavtalen og er nedfelt i norsk klimalov.
Resten av Europa er svært opptatt av hva slags miljøpolitikk Norge skal føre framover. Foto: John Arne Paulsen
Det ga ekko gjennom Oslo sentrum da hele forsamlingen ropte:
– Hva skal vi slåss for?
– Klimahandling.
– Når må vi gjøre det?
– Nå!
Besteforeldrenes klimaaksjon (de i rød lue) kjemper for at kommende generasjoner skal ha en levelig planet. De stilte med mange representanter lørdag. Foto: John Arne Paulsen
MIN BLACK BUZZER: En enkel variant. Dette eksemplaret er bundet i krokstørrelse 14. Foto: John Arne Paulsen
Fjærmyggpuppen Black Buzzer er relativt enkel å binde. Påfuglkroppen gjør den ekstra fristende for ørreten.
Tekst: John Arne Paulsen
Når du åpner en ørretmage, er det sjelden tvil om at fisken har slukt et stort antall fjærmyggpupper. Disse puppene er på menyen gjennom stort sett hele sesongen, i hvert fall hvis vi tar utgangspunkt i et år der været er tilnærmet normalt.
I de senere årene har det nærmest vært en eksplosjon i antallet fjærmyggimitasjoner publisert i bøker og fiskeblader, og det ligger en mengde videoer på YouTube av folk som binder varianter av denne flua. Se videoen som jeg har lagt inn lenger ned i denne saken. Den viser hvordan man binder en Black Buzzer med oransje striper på thorax.
Hovedbildet i denne saken viser versjonen jeg binder disse fluene ut fra. Jeg ser på diverse YouTube-videoer at de fleste som binder slike buzzere, lakkerer kroppene. Det har jeg valgt å ikke gjøre. Jeg føler at den flyter bedre i vannfilmen med impregnering rett på påfuglfjærfibrene.
Har du dårlig med plass til fluebindingen, eller trenger du et permanent sted som ikke opptar mye plass? Her er et praktisk skap fra SION hos jotex.no. Det er rett og slett et lite “kontor” i form av et skap med innebygd bordflate:
SION-skap med innebygd skrivebord. Selges nå hos jotex.no for nedsatt pris fra 16990 til 14449 kroner.
