Sola skinte gjennom den gule teltduken. Datoen viste 25. juli og nå skulle jotunheims-ørreten til pers!

Tekst/foto: John Arne Paulsen

Med mysende øyne og håret til alle kanter, trædde jeg meg ut av teltåpningen. Jeg var alene. Fuglene kvitret og disen lå utover fjellvannet. Tro det eller ei, men gradestokken viste tre minus. Teltet var dekket av et tykt rim- og islag, og frostrøyken fra pusten min lagde skygger i lyngen.

Helt i bunnen av sekken, langt under shortsen og singleten, lå fleece-genseren og ullbuksa. Midt på sommeren, med sola stikkende i øynene, måtte jeg varme hendene rund en kopp kaffe!

Annonsørinnhold

20 vinterjakker på salg: Tykk, varm og stilig

Et salig vak

En stund senere rigget jeg utstyret. Temperaturen steg rimelig raskt. Jeg registrerte flere vak i vannoverflaten, og mange av vakene var på en kastelengdes avstand. Jeg satte på meg de “raske” solbrillene og gikk bort til et sted der en ganske stor bekk rant inn i sjøen.

På huk speidet jeg utover. Der! Et saftig vak klokka ett. Et perfekt kast etterpå gikk den på min imitasjon av en coch-y-bondhu. Jeg jobbet med fisken en stund, og den dro ut snøret brukbart. Med forskremte øyne havnet ørreten i håven før jeg målte den til førti centimeter. Goooood matfisk!

Skjelv i beina

Jeg kastet ut igjen, men tørrflua ville ikke lenger flyte. Jeg trakk den inn som ei våtflue da det smalt på igjen. Denne virket mindre, og jeg tenkte at det ikke var nødvendig å bruke bremsen på snella. Jeg trakk i snøret og tauet fisken inn noen meter til da det røsket hardt i stanga og motstanden ble betraktelig tyngre. Etter mye stress fikk jeg sveivet inn slik at bremsen gjorde jobben.

Med ett føk snøret ut så bremsen gikk varm. Etter en stund med harehjerte og skjelv i beina, fikk jeg fisken i håven, og til min store forskrekkelse var det snakk om to! Den ene hadde slukt den andre på vei inn til meg. Et tre kilo tungt prakteksemplar av en ørret hadde slukt en stakkars 150 grams ørret som først trodde den skulle få nyte flua mi.

Da var det synd at jeg hadde gått tom for strøm på mobilen og ikke fikk tatt bilde av fiskene, for dette er det vel ingen som tror på?

ADLINK til Outnorth:

https://www.outnorth.com/no/

ADLINK til Gymgrossisten:

https://gymgrossisten-no.mtpc.se/4616545

ADLINK til Midrab:

https://www.milrab.no/

Reklame | Gymgrossisten.no

Denne sanne fiskehistorien er gjenfortalt til Naturfiskeren av en utflyttet storfisker fra Nes på Romerike. Historien stammer fra begynnelsen av 50-åra.

Tekst: John Arne Paulsen

Det var tidlig på morran, og disen hadde ikke helt lettet fra Glomma. Ut på Rotnes-jordet langs elvebredden på Årnes hadde en bonde allerede satt i gang med å harve. En gammal gamp av en hest dro harven, som besto av flere skråstilte skåler eller valser som hadde blitt styggelig blanke etter hvert.

Annonsørinnhold

Siste sjanse på januarsalget

I det bonden førte hele redskapen møysommelig nede langs elvebredden på vestsiden av Glomma, kom sola fram fra skyene, slik at den ga gjenskinn i harvskålene.

Det gikk ikke lange tida før en styggstor ørret – ja, den aller største noen noensinne hadde sett – ble var av harva nede i vannkanten. Beistet, som minst målte fire desimeter mellom øya, kastet seg instinktivt ut av vannet og opp på jordet, før den satte tenna i metallet og dro hele jordbruksredskapen ut i elva så føyken og vannspruten sto.

Bonden reagerte raskt og fikk kastet seg til side i siste lita. Hesten lagde et voldsomt leven der den rykkvis ble dratt mot elvebredden, før storørreten dro både hest og harv under vannflata.

Hesten flaut seinere opp igjen med beina i været flere hundre meter nedafor Årnesbrua. Harva så ikke bonden noe mer til før det var gått et par år, da noen unggutter på skjelldykkingstur fant rester av ei rusten harv midt i kommunevåpenet, elvemøtet mellom Vorma og Glomma.

Sjekk ut denne praktiske backpack’en. Klikk her eller på bildet:

Forholdene varierer veldig inne på fjellet. Denne gang klaffet både vannføring, fluevalg og fiskebitt. Se video nederst i artikkelen.

Tekst og foto: John Arne Paulsen

Elvefiske i fjellet, i dette tilfellet i det som kan betegnes som lavfjellet på rundt 900 meters høyde over havet, kan by på svært varierende resultater. Fisket avhenger av vannføring, temperatur og insektklekkinger.

Lett utstyr 

På denne turen var vannmengden i elva stor, noe som også førte til at flua kunne mendes over steiner som vanligvis ligger over vannflaten. Samtidig var vindretningen gunstig, slik at jeg kunne legge flua rolig og ryddig ut i strømmen. 

Jeg spottet først etter vak, noe jeg ikke er så godt til. Jeg så heller ingen og var svært spent da den lette fluestanga var rigget og jeg var klar til å gyve løs på kastingen.

Det viste seg at ørreten likte mine små døgnflueimitasjoner. Både de med olive brown og de med yellow dubbing. Jeg hadde sittet noen kvelder i forkant av turen og bundet opp tørrfluer i krokstørrelse 14 og 16.

Overraskende 

Jeg tror jeg overraskende nok fikk fem ørreter på de fem første kastene. Kun én av dem var stor nok til at det var tillatt å ta den med. Minstestørrelsen sånn sett i dette vassdraget er 25 centimeter. Den ene var sågar opp mot kiloen, langt større enn jeg tidligere har fått i denne elva. Den måtte selvfølgelig foreviges.

Når alt klaffer, og en får fem ørret på fem kast, så er det jo en kjempefin bekreftelse på at en gjør noe riktig. Men det kan også fort oppfattes som litt negativt, altså at det ikke er noen utfordringer involvert. Noe av det beste med fluefiske er jo å føle at man har klart å lure fisken ved bruk av gode fiskeferdigheter og en vellykket flueimitasjon.

Alene og lykkelig 

Når en går inn i fjellet med en klar destinasjon, sånn som på denne turen, er det klart man er redd noen andre har tatt favorittplassen. Jeg har opplevd det flere ganger tidligere, at noen andre har vært tidligere ute og gått de to-tre timene før meg på dagen. Men sånn var det ikke denne gang. Jeg var den eneste sportsfiskeren i området og kunne boltre meg fritt i dette flotte stryket.

Elva renner fra et stort fjellvann. Vannføringen varierer ut fra nedbørsmengder. Denne gang hadde det regnet heftig noen dager i forkant, slik at det rett og slett var perfekte forhold. Siden fisken var bitevillig, brydde jeg meg også mindre om de tusen småfluene som surret ustanselig rundt hodet. De fikk bare holde på.