Denne gulspurven har blåst seg opp for å danne luftlag mellom fjærene. Når det er så kaldt som nå, er det viktig at vi mater de små nøstene. Foto: John Arne Paulsen
I dag var det 45 minusgrader i Karasjok. I Sør-Norge har det vært ned mot 25 minus. Hvordan klarer de små fuglenøstene seg?
John Arne Paulsen
Småfugler flest tåler faktisk helt ned til 40 kuldegrader i kortere perioder, men er det kaldere begynner de for alvor å slite. Hvordan klarer de å holde de små kroppene sine varme i minus 30 – 40 grader? Jo, de “blåser” seg opp. De har en fjærdrakt som er varm innerst og vanntett ytterst. Fuglene danner luftlommer rundt kroppen, mellom fjærene, og beholder dermed varmen takket være kroppstemperaturen. Du har kanskje sett at de sitter på en grein og bruser med fjærene. Da dannes mange slike luftlommer.
Gulspurven på hovedbildet har blåst seg opp. Den er en standfugl og tåler norske vintrer godt. Det betyr at den overlever temperaturer ned mot 25 kuldegrader. Gulspurv finnes i store deler av vårt langstrakte land, men Karasjok og minus 45 gir dem uansett trøbbel.
Fuglene er også flinke til å søke ly. De finner beskyttelse i tette busker, huler, eller tett snø. De trenger imidlertid fett for å generere den nevnte, nødvendige varmen. Vi kan hjelpe til med fuglemat, servert på brett eller i fuglematere, med fettrike godsaker som talg, solsikkefrø og usaltede peanøtter. Forresten, ikke gi for mye loff, da det gir lite næring og kan gi fuglene mageproblemer.
Gulspurven er en av mange fargerike standfugler i Norge. Nå er det viktig at vi er med og hjelper den med å få i seg fett. Foto: John Arne Paulsen
Som nevnt ble det målt minus 45 grader i Karasjok i dag, og da sliter til og med reinsdyr. Selv om de er tilpasset nordiske vintrer, vil ekstrem kulde over lengre tid stresse dem. Hvis de i tillegg har trøbbel med å finne mat, kan det så absolutt påvirke dyras helse i alvorlig grad.
Vi er pingler
Hvis kuldeperioder på 25 minusgrader eller enda kaldere skulle vedvare, vil mindre pattedyr slite hvis de ikke finner mat eller ly. Og vi mennesker er noen skikkelige pingler. Et nakent menneske vil overleve svært kort tid i minus 40 grader. Ifølge en artikkel i Illustrert Vitenskap kan huden tåle rundt tre minutter i slike temperaturer før alvorlige frostskader oppstår. Kroppen vil raskt miste varme, og den blir alvorlig nedkjølt i løpet av få minutter, noe som selvfølgelig er livsfarlig. Ved temperaturer under –60 grader fryser bar hud øyeblikkelig, og døden inntreffer nesten umiddelbart.
Noen dyr i vår fauna er imidlertid ekstra hardføre når det gjelder kulde. Fjellreven for eksempel. Når den har fått på seg vinterpelsen, må gradestokken komme ned til minus 45 for at den i det hele tatt skal kjenne at det begynner å bli kaldt. Det samme gjelder villrein. Ulven er også en hardhaus. Den tåler perioder med lavere enn 30 minusgrader godt takket være sin tette underpels og sine lange dekkhår.
Ikke alt i dette bildet henger på greip, for å si det sånn. But there’s always hope in the hanging snore 🙂 (Dette illustrasjonsbildet er laget med ChatGPT)
Her er en bråta med vitser og skrøner, forhåpentligvis til glede i vinterkulda.
En dag var to karer, Kyrre og Børre, ute og fisket. Et begravelsesfølge går sakte over broen de fisker ved, og Kyrre tar av seg hatten og plasserer den over hjertet. Han gjør dette helt til begravelsesfølget har gått helt forbi.
Børre stusser:– Jøss, Kyrre, jeg visste ikke at du hadde det i deg!
Kyrre svarer:– Det er det minste jeg kunne gjøre. Jeg var tross alt gift med henne i 30 år.
_______________
Misforståelse på Mjøsa En mann er ute på Mjøsa og fisker i en robåt når det kommer en motorbåt rett forbi. Den forårsaker store bølger slik at årene til robåten faller i vannet og flyter vekk. Mannen har ingen mulighet til å manøvrere båten uten årer. Etter omtrent to timer ser han en annen robåt nærme seg med en mann og to kvinner. Mannen roper: – Hei, kompis, kan jeg få låne en av årene du har der? Den andre mannen svarer: – De er ikke horer. De er søstrene mine. Og borte vart’n.
________________
– God dag, jeg er grunneier her, og jeg må be om å få se fiskekortet ditt. – Hvorfor det? – Jo, fordi jeg eier dette vannet. – Da burde du passe bedre på vannet ditt, for det renner ut der borte.
________________
Fra arken
Gunnar: Hvorfor fisket ikke Noah så mye fra arken?
Frida: Nei, spø’kke meg. Hvorfor ikke? Gunnar: Han hadde bare to marker.
____________________
På restaurant
Restaurantgjest: Kelner, kelner, hva i huleste er galt med denne ørreten? Kelner: Long time no sea, mister…
_______________________
To finnmarkinger i kano.
Kano-trøbbel
To finnmarkinger i kano fikk ikke fisk.
– Ka no? spurte den ene.
– Ka fa’n, sa den andre.
De hadde jo glemt å ta med fiskeutstyr.
__________________________
Ille fælt…
To karer står og prater fiske. Den ene slår oppgitt ut med armene og himler voldsomt med øynene. “Jeg kommer aldri - ALDRI – til å ta med meg kona mi på fisketur noe mer!”. “Så ille, altså?” spør den andre. “Ja, hun gjorde alt feil! Hun snakket for mye, hun skremte fisken fordi hun ikke klarte å være rolig, hun veivet rundt seg for å slå mygg, hun hadde jo en helt meningsløst dårlig kasteteknikk, og det verste av alt var at hun fikk mer fisk enn meg!”
______________________
Tips
Server en mann en fisk og du fôrer ham for en dag. Men lær en mann å fiske, og du blir kvitt’n en hel helg.
_____________________
Gåte
Hva får du hvis fire kamerater reiser på fisketur og kun en av dem ender opp uten fisk?
“Tre menn og en baby”.
_____________________
Spørsmål:
– Kan noen fortelle meg når den butikken som selger fluefiskestenger?
_____________________
Flottings!
En mann går inn på et gatekjøkken med en ørret under armen. Han spør dama bak disken: - Selger dere fiskekaker? – Ja, svarer gatekjøkkendama. – Flottings, sier mannen, og nikker ned mot ørreten. – For det er hans bursdag i dag.
___________________
Verdensrekord
– I sommer satte jeg verdensrekord med en enorm ørret på fluestang. Fisken var så stor at da jeg tok bilde av den, begynte det å ryke fra kameraet på grunn av overbelastet minnekort.
_______________
Forskjell på utstyret
En mann spradet ut i elva med eksklusive Orvis vadebukser og det beste og dyreste fiskeutstyret en kan tenke seg. Han sto der lenge, med fullt fokus på fisket, men han fikk ikke en fisk.
En guttepjokk i fillete klær satt litt lenger ned ved elva og fisket. Han hadde kun en lang grein med noe halvråttent snøre og en liten, bøyd spiker som krok til marken.
Han fikk heller ikke noe fisk.
_________________
Melding hjem
Fluefiskeren sendte en sms hjem til kona:
– Guiden er død, kokken syk, elendig fiske. Alt vel?
_________________
Hva kaller du en litterær fisk?
Salmon Rushdie.
_________________
Hva sitter på bunnen av havet og skjelver?
Et nervevrak.
_________________
Eksklusiv laks To sportsfiskere er ute på tur. Den ene haler inn en stor laks og slipper den straks ut igjen. Den andre sperrer øynene opp.
– Hvorfor i all verden lot du den gå? nærmest roper han.
Den andre svarer:
– Er du klar over hvor mye en laks koster? Det har jeg næggu ikke råd til!
________________
Hvordan får du en fisk til ikke å lukte?
Du kutter av den nesa.
________________
Hvordan kysser du en gjedde?
Veldig forsiktig.
________________
Hvor finner du en krabbe uten bein?
Akkurat der du la den.
________________
Hva spiser sjømonstere?
Fish & Ships.
________________
Hvilken side av harren har flest fiskeskjell?
Utsiden.
________________
– Ikke svøm i denne elva! En svær gjedde beit av meg foten.
– Hvilken?
– Veit ikke. Alle gjedder ser like ut for meg.
________________
(Dette illustrasjonsbildet er laget med ChatGPT)
________________
– Vet du hva den mest fiskeinteresserte rolleinnhaveren i Star Wars heter? – Jabba the Hutt, kanskje? – Nei, Sluk Skywaker.
________________
En svensk hobbyfisker dro ut for å isfiske en kald vinterdag. Han var i ferd med å bore hull i isen da en stemme sa:- Det er ingen fisk under der!
Svensken kvakk til, men fortsatte boringen. Da hørte han stemmen på ny: – Det er ingen fisk under isen! Svensken ropte ut: – Er det deg, Gud? Stemmen svarte irritert: – Nei, det er vaktmesteren i denne ishallen.
________________
– Har jeg fortalt deg om den store ørreten jeg fikk i fjor? – Ikke på en stund, hvor stor er den blitt nå?
________________
Hørt på bredden: – Har du kort? – Nei, og ikke har jeg tid til å spille med deg heller.
________________
Hvor vasker fiskene seg? I et havnebasseng.
________________
Hva skjedde med ørreten som svelget en hel haug med nøkler? Den fikk kjevelås.
________________
Har du hørt om fluefiskeren som endte opp i helvete etter sin død? I djevelens rike rant den perfekte ørretelva. En fantastisk elv gjennom idyllisk sommerlandskap. Ved elvebredden sto en mann og delte ut fluestenger med alt tilbehør. – Har dere virkelig dette i helvete, spurte den nylig avdøde, med våte øyne? – Ja, her er det bare å forsyne seg og begynne å fiske. Det gjorde fluefiskeren, og straks etterpå lå flua på vannet. Der hogg det til på første kast. En ganske grei ørret på 200 gram. – Ja, det var sannelig en bra begynnelse tenkte mannen. Han fikk fisk på andre kast også. Den var også på 200 gram. Og sånn fortsatte det. 200-grammer’n satt på hvert bidige kast. Etter en stund ble han litt frustrert og gikk bort til noen menn som sto langs elva. – Fisken biter villig, men alle er på 200 gram. – Det var da som bare helvete 😉
_________________
En gruppe norske isfiskere kom til et vann. Der holdt også en gruppe svensker til. De to gruppene ble enige om å ha en isfiskekonkurranse. De tok plass på hver sin side av vannet, og satte i gang. Men svenskene fikk jo selvfølgelig ikke noe fisk. Ikke i løpet av hele dagen. Til slutt fikk de nok, og sendte en spion over til nordmennene, for å se om “norrbaggarna” hadde fått noe. Etter en stund kom svensken andpusten tilbake. – Dom har borat hål i isen!
_________________
Hei, har du hørt om fiskeren som var lei sei?
________________
Den kloke faren Far og sønn dro ut på fisketur en sommerdag. mens de var ute i båten, ble gutten med ett nysgjerrig på omgivelsene. Han spurte faren sin: “Fatter, hvordan har det seg at denne båten kan flyte?” Faren svarte: “Veit ikke helt jeg, sønnen min”. Litt senere kikket gutten opp på faren sin og spurte: “Fatter, hvordan klarer fisker å puste under vann?” Igjen svarte faren: ” Veit ikke helt jeg, sønnen min”. Litt senere spurte guttungen: “Fatter, hvorfor er himmelen blå?” Igjen svarte faren: ” Veit ikke helt jeg, sønn”. Til slutt spurte gutten faren sin: “Fatter, plager det deg at jeg stiller deg alle disse spørsmålene?” Faren svarte: “Selvfølgelig ikke. Hvis du ikke spør, så lærer du jo heller ingenting”…
27 ulver kan felles utenfor ulvesonen denne vinteren. Nå er den første felt.
John Arne Paulsen
Den første ulven i vinterens lisensjakt ble onsdag morgen felt, i Veldre i Ringsaker i Innlandet. En hannulv som veide rundt 40 kilo.
Ifølge Ringsaker Blad ble den samme ulven observert på viltkamera dagen før, og jegere ble varslet og satt på sporet.
27 ulver er på kvota utenfor ulvesonen. Miljødirektoratet fastslår at antallet ulver som kan felles inne i sonen er null.
Som kjent har Stortinget fastsatt en ulvesone hvor det er mål om at revirene produserer et visst antall ungekull, i forvaltningen kalt ynglinger. Utenfor ulvesonen er det ikke mål om at ulvene etablerer seg.
En fiskefrelst fyr hadde lenge sittet i leiligheten sin på Grünerløkka og planlagt en fisketur til sitt favorittvann. Alt hadde vært pakket og klart i flere dager, og endelig kunne han sette seg i bilen og dra.
Etter hvert var han framme ved vannet. Han satte på seg solbriller og Stetson-hatt, og han gjorde store øyne da han så ørretvakene der ute. Stanga var rigget på rekordtid og han begynte å fiske.
Fem minutter etterpå håvet han inn en ørret langt større enn den personlige rekorden til nå. Han kastet ut igjen, og tror du ikke det bet på en enda større ørret!
Nesten for hver gang han kastet ut, fikk han en troféfisk større enn den andre.
Dilemma
Med ett ringte mobiltelefonen på innerlomma. Det var fra sykehuset. De kunne fortelle at hans kone hadde blitt innlagt på akuttmottaket.
– Hun kan dø, lød den alarmerende beskjeden han fikk.
Den fiskeglade fyren fra Grünerløkka ble naturlig nok bekymret, men nå var han faktisk veldig nær verdensrekorden i innlandsørret tatt på flue, og han ønsket å ta den, så han bestemte seg for bare et par kast til.
Det vaket kjempestor ørret og døgnfluene danset cha cha cha over vannflaten . Men han kjente fort den dårlige samvittigheten rase i kroppen, så han vendte tilbake til bilen sin.
Tre timer senere ankom han akutten, der han møtte en lege som så strengt på ham. Legen så på vadebuksa og fiskerjakka og sa i en morsk tone:
– Din kone har vært på dødens rand i flere timer nå. Du ga deg ikke med å fiske da du fikk beskjeden fra oss, gjorde du? Du burde skamme deg!
– Å, dæven!
Fiskeren fikk hulket fram at det var sant. Han hadde fortsatt å jakte ørreter.
– Vel, sa legen, før han forklarte situasjonen videre.
– Jeg håper det var godt fiske. Din kone vil overleve, men du kan se langt etter flere fisketurer. Hun vil kreve konstant pleie av deg fra nå av, 24 timer i døgnet, året rundt. Du må være der og gjøre alt for henne.
Fiskeren hulket:
– Å, dæven, jeg trodde ikke det var så ille, jeg føler meg forferdelig!
Legen gliste og dyttet kameratslig til fiskeren med albuen.
– Jeg bare tuller, kompis. Hun er død. Hvor mange ørreter klarte du å lure?
Bildet viser fiskearten candiru, som finnes i vann i mer tropiske deler av verden enn i vårt kalde Norge. Den er bitteliten, et voksent eksemplar er kun 2,5 centimeter langt, men likevel skrekkinngytende nok hvis du ikke er føre var.
Om du skulle være så heldig å vinne i Lotto, slik at du kan ta deg en fiskesafari til mer ukjente deler av verden – som Amazonas – for å fiske med solfaktor 30 i behagelig vanntemperatur midt i et mer fargerikt fiskefellesskap, da bør du sjekke om fisken “candiru” finnes i vannmassene. Og du må for all del ikke stå og kaste speykast i tett vegetasjon med tisselassen løs under vann.
Grøss og gru, denne lille, blodsugende djevelen har en sterk forkjærlighet for urin, og svømmer like godt inn i alle kroppsåpninger. Anus, vagina, og penis. En liten candiro kan trenge dypt inn i urinrøret, der den naturlig nok ikke finner ut igjen. It’s stuck, for å si det sånn. Årsaken til at den liker urin er at nitrogenforbindelsen som fisk etterlater seg lukter veldig likt menneskelig urin, så her gjelder det å “forsegle” urinrøret og andre åpninger.
Om vi skulle ta turen til Amazonas for å lage reportasje til sommeren, tar vi med de gamle, tjukke gummivaderne som ligger innerst i skapet. Forresten, nyttårsforsettet er å prioritere norske farvann også i år. Så urin(n)vånerne der nede skal få fiske i fred for vår del…
Aktiviteten var til tider stor på og rundt Bjørknessjøen under 2. verdenskrig. Her er motstandsfolk i gang med å trekke garn og fiske opp mat til flyktningene. Ill.foto: John Arne Paulsen / ChatGPT
Tenk deg å ha vært en av flyktningene i Norge som måtte komme seg over svenskegrensen for å redde livet under 2. verdenskrig.
Det skaper noen følelser og tanker å gå på en av flyktningrutene fra 2. verdenskrig. Det er spesielt å tenke på at nordmenn hjalp nordmenn over til Sverige i disse krigsårene. Bygningen på bildet under her er Bjørknes skole ved Bjørknessjøen. Denne bygningen fungerte under 2. verdenskrig som en slags sentral knyttet til en av flyktningrutene over til Sverige, navngitt Aulie-ruta.
Gamle Bjørknes skole fungerte som en slags sentral for flyktningtrafikken under 2. verdenskrig. Foto: John Arne Paulsen
Ruta går langs østsiden av Bjørknessjøen og sørøstover gjennom Aurskog-Høland og Eidskog kommuner, før den ender opp i Mörkerud i Sverige. Her skal det ha passert rundt 12 000 flyktninger fra 1941 og fram til krigens slutt i 1945.
Den grønne linjen på dette kartutsnittet viser Aulie-ruta.
Aulie-ruta er nå godt merket, takket være Aulie-rutas venner. Foto: John Arne Paulsen
Mange grenseloser og andre motstandsfolk risikerte livet i sitt arbeid for fred. På nettsiden til Raumnes historielag kan vi lese at det til tider var stor flyktningetrafikk på Bjørknes. Den gamle skolebygningen betjente ikke bare Aulie-ruta, men også andre ruter. I tillegg kom såkalte “villflyktninger” dit på egenhånd og ba om hjelp. Flyktningene kom enten via Årnes, Seterstøa eller Disenå via Finnholt. Mange syklet og mange gikk på stier gjennom skogen. Fra Bjørknes ble de loset videre.
Deler av Aulie-ruta går på skogssti som her, men for det meste går den på veier som nå er kjørbare. Foto: John Arne Paulsen
Å tenke tilbake på denne mørke delen av vår historie skaper både tristhet og stolthet. Både grenselosene, kurerene og flyktningene risikerte å bli skutt av tyskerne og måtte hele tiden bevege seg med denne frykten i bakhodet.
En kan jo forestille meg hvordan det var å gå der under disse omstendighetene. Kanskje i tussmørket, i litt tåkete vær, der røtter og trær blir til tyske soldater som retter geværet mot en. Det er vanskelig – ja, helt umulig – å forestille seg hva slags følelser som satt i kroppen til både flyktningene selv og motstandsfolkene som hjalp dem over til trygt territorium.
Tenkepause på en fin rasteplass ved Bjørknessjøen. Foto: John Arne Paulsen
Motstandskjempen Gunnar “Kjakan” Sønsteby, også kjent som Nr. 24, fastslo at fred og frihet trumfer alt. Friheten måtte virkelig kjempes for, og motstandsfolkenes innsats kan ikke æres nok. Å sitte på en odde ved Bjørknessjøens bredd og tenke over dette, gir meg en sterk følelse av takknemlighet. Det er ingen selvfølge at jeg kan sitte her i vår frie natur og se ut over bølgene i dette idylliske landskapet. Norge er et fritt land, og selvfølgelig håper jeg at det forblir sånn i all framtid.
Slik kan det ha sett ut da barkede menn fra den norske, militære motstandsbevegelsen tok båten fatt på Bjørknessjøen. Ill. foto: John Arne Paulsen / ChatGPT
Et bilde fra Bjørknessjøen i dag. Aulie-ruta går tett inntil sjøen på østsiden. Foto: John Arne Paulsen
Her nærmer det seg solnedgang over Bjørknessjøen. Isen har ennå ikke lagt seg i midten av desember. Foto: John Arne Paulsen
Jeg kom over denne maurtua på min skogstur i dag. Det er 27. desember og ingen snø her på Østlandet. Tua ligger midt i stien og minner om en rundkjøring. Et sentralt spørsmål her er hvem som kom først, maur eller folk. Uansett så må jeg tilbake hit til sommeren for å sjekke om det er noe liv i tua.
400 GRAM: En ganske pen størrelse på denne ørreten til Kampåa å være. Det er heller ingenting å utsette på mønsteret og fargene.
Kampåa i Nes på Romerike skal visst være Akershus fylkes mest fiskerike ørretelv. Erfaringsmessig ligger fisken på 200-300 gram, men åa byr uansett på artig fluefiske med lett utstyr.
Tekst og alle foto: John Arne Paulsen
Her må det fiskes lett. Jeg anbefaler en treer- eller firerstang til fluefiske i Kampåa i Fenstad. Åa er smal og byr stort sett ikke på utfordringer i form av lange kast. I perioder er også vannføringen lav. Her er det snarere presentasjonen og plasseringen av flua som gjelder. Åa kroker seg gjennom landskapet der den renner ut fra Utsjøen på grensen mellom Eidsvoll og Nes på Romerike og videre ned gjennom Fenstad. Ørreten er ikke så stor, men åa byr likevel på spennende og variert fiske. Her er det stryk, kulper, fossefall og rolige partier. Og er du heldig, kan du få oppleve gode døgnflueklekkinger i åa.
For å fiske i Kampå må alle over 16 år betale fiskekort. Fiskekortet gjelder fra Hjellum i sør til nedenfor Hofossen i nord. Det koster i skrivende stund 80 kroner døgnet. Årskortet koster 250 kroner for folk innenbygds og 300 kroner for folk utenbygds.
STEINER: Her renner Kampåa gjennom et åpent landskap. En rekke steiner vitner om kultiveringsarbeid.
Fiskekortet kan kjøpes på Inatur. Der står for øvrig følgende:
“Kampåa er kanskje Akershus mest fiskerike ørretelv, med fine muligheter for både abbor- og ørretfiske. Det tas sjelden ørret over 500 g i elva, men svært gode klekkinger av døgnfluer (Vespertina og Marginata) gjør den til en spennende elv for fluefiske”.
VARIERT: På lange strekninger er det tett vegetasjon langs åa.
25 centimeter
Minstemålet på ørret er satt til 25 centimeter, noe som i realiteten betyr at de aller fleste av ørretene man fanger her, må settes ut igjen. Med andre ord er det viktig å behandle fisken skånsomt og forsiktig i henhold til reglene for fang og slipp.
For noen år tilbake var det større fisk i gjennomsnitt i åa, noe som førte til økt fisketrykk og en svekkelse av bestanden. I tillegg rapporteres det dessverre om at næringskonkurrenten ørekyt i stadig større grad tar over “herredømmet” i åa.
Men en og annen feiting (relativt sett) er det nok mulig å lure. Jeg har aldri klart å finne dem, men rapporter fra dette årets sesong tegnet et bilde av at det gjemmer seg noen større ørreter her og der i åa, særlig i nedre del.
Vorma Øst Utmarkslag opplyser at Kampåa er fredet fra 1. september til 31. oktober.
UTENFOR: Opp mot Utsjøen er det rolige partier, men det er utenfor fiskekortområdet som tilbys via Inatur. Gjennomsnittsstørrelsen på ørreten er uansett liten der også.
Andreas Buhol (1927-2015) vokste opp på Buhol, på en hole mellom Butjern og Nettmangen i Nes på Romerike. Skogen preget hans liv og hans forfatterskap var sterkt preget av det. Hans bok “Fantasi og virkelighet”, utgitt i 1995, inneholder mange skildringer av historisk verdi. Med tillatelse fra familien gjengis her en av disse. Andreas’ sønn Øistein opplyser forresten at boka nå ikke lenger er å oppdrive i fysisk form, men den er digitalisert av Nasjonalbiblioteket.
Vandring på stien
(Av Andreas Buhol (1927 – 2015)
Skogen med trær, myrer, sjøer, høgder, og arbeidet med skog i fra de var planter til det ble materialer, er en lang historie eler prosess. Ja, vi kan vel sammenligne det med et menneskeliv og vel så det. Og arbeidet i skog ble mitt lodd i livet. Det var ikke så mange andre mulighetene inne på Skogen i min barndom og ungdom. Ofte kom nok tankene i denne tiden om å få en utdannelse og et arbeide så en slapp femogtjue-tretti kuldegrader og meterdjup snø. Men i min ungdomstid kom også krig og okkupasjon som satte en total stopper for drømmen.
Og i dag, når jeg tenker tilbake, så var det kanskje også i skogen jeg hørte hjemme. Jeg var en proveniens for dette miljø.
Mitt første møte med skogen, ja, jeg var vel fem år den gang. Det var førjulsvinter med barfrost, sjøen og tjern lå kjøresikker fra midten av november den tiden. Og som far ofte sa: “Når isen tråtter ett godt øksehogg, så kan du sleppe hesten ut på isen”.
Vinter. Foto: John Arne Paulsen
Og skog, tømmer, hester og mennesker som drev med dette, skulle så bli min arbeidsplass gjennom druge femti år. I fra jeg var smågutt og til langt ut i sekstiåra skjedde det ikke så store forandringer, det ble bygd en del bilveger og motorsaga ble et allemannseie. I syttiåra (1969 – da den store stormen kom) ble det så traktorene og de store maskinene overtok det tyngste. Likeens forsvant barkespaden, forsvant gjorde også tømmermerking og fløting. Og i og med dette ble det også færre mennesker sysselsatt i skogen, ja et produkt av at alt ble gjort lettere, lettere med mindre muskelbruk av mennesker og hester.
Men mitt første møte med skogen da, møtet og hvordan dette artet seg. Far hadde den høsten leid med seg en eidskoging, en Einar Dele, eller rettere sagt Einar Løvneset, som han vel i virkeligheten het. denne dagen hadde mor for lite kaku (brød) å sende med kara til skogs, men hun skulle setta på bakelsmaskinen og steike. Jeg fikk så jobben med å gå etter med et bakelsknyte. Var kanskje litt betenkt på det, men far sa:
“Du begynner å bli såpass stor nå så du finner sikkert fram, du følger spora over Butjernet og går i land på Dortetangen. Og der ser du Tom-Sleavegen like fram til hvileplassen mellom Tømmerstokkmyra og Sandvangmyra”.
TÅKE: Den lune og lunefulle skogsnaturen. Foto: John Arne Paulsen
Ja, jeg var såpass stor, for det hadde far sagt og da så, så jeg skulle vise både far, mor og Einar at jeg skulle klare både turen og bakelsbæringa. (Bakelsmaskin og bakels var den tiden vanlige brukte ord for vaffeljern og vafler).
Bakelssteiking ja, mor hadde spilt opp for gjær, og ingen varebil kom før til lørdag og dit var det hele to dager. Ja bakelssteiking var mye brukt matforråd både hos oss og alle andre steder på Skogen.
Så kom da ovnsringa opp og bakelsmaskin ble plassert nedi ringhølet. Det kom også fram mjølk, mjøl og nart stod røra ferdig til å øse oppi. Men også fleskesvolen måtte på plass, fleskesvolen til å smøre maskinen med. Og snart spredte lukta seg over kjøkkenet. Bakelsrua vokste i takt med minuttene. Ja, dette med denna spesielle lukta av nystekt sitter enda fastspikret i tankene. men helst skulle bakelsene være varme da du kom fram til kara, derfor tok mor både håndklær og putevar og tullet rundt. Og ytterst ei klessnor med knut og lykkje.
Så var det min tur da, jeg tok knyte under armen og la i veg. Og vegen gikk lett, gikk over blåblank stålis, sleppte ikke øynene av sporene etter brøddsømen et eneste steg. Like lett var det ikke da jeg kom i land ved Dortetangen, men med øynene godt festet til skogbunnen gikk dette også. Såg rift etter hetsebeina, og av og til et og annet spor etter far eller Einar. I røsslyngen og på greiner hang det også et og annet strå fra høysekken, og da var det ikke tvil, jeg var på rett veg. Men det føltes uhyre langt, langt avsted. Rundt meg stod gran og furuskogen grov og tett. Men så jeg stoppet, sto og lyttet, jo jeg hørte smell i klaka tømmerstokker. Jeg hørte øksehogg, og der skimtet jeg far, Einar og Svarta.
Om ikke lenge brandt stokkilden. Svarta fikk høysekken og kornnissen. (Kornnissen var en liten sekk med havre i som ble festet med et band over hodet på hesten). Og snart kom flere karer og hester fra naboteigene. Ja, det var vanlig at skogskarene samles og hvilte på samme sted den tid.
BÅL: Bålet var viktig for skogsarbeiderne gjennom vinteren.
Stokkvarme ja, her skulle det kokes kaffe og steikes flesk, og slik før jul så var det ikke så sjelden det kom klubb i steikepanna også. Ellers bestod skogsmaten som oftest av him-smør i eine enden av smørøsja, og hvitost i andre enden. Av og til var hvitosten byttet ut med myssmø (himkokt prim). Og så sirupsboksen da, arbeidshonningen som den var dvpt i skogsmiljøet. Forresten, det var to typer, en lys type som ble brukt da det var litt bedre råd. Så denne mørke bryggesirupen da, denne mørke som ble brukt da det var mye unger og kronene var få.
Men snart kokte kaffen, bakelsknyte kom i fanget til far, han løste opp lykkjen og knuten, og snart lå det varme brune bakels framme. Og jeg satt der på stokkene sammen med kara, bakelsen og kaffen smakte ekstra godt slik i skogen og foran bålet. Jeg hadde forresten bøter på buksene, både på knea og bukseenden, der lignet jeg kara i tømmerskogen. Det som manglet var skjeggstubb eller barter, og når jeg tenkte nøye etter så hadde jeg hverken kvaefingre, snuseske eller puttisser. (Puttisser er bånd av sekkestrie, 10-15 fm bredt og et par meter lange, disse ble surret rundt bukselegger og støvler slik en ikke skulle få snø eller kvist i støvlene).
Skogsmat ja, ikke så store variasjonene akkurat, pålegg som hestepølse, geitost og ansjos kom bare på bordet til jul og påske, men da smakte det også. Tenk for en sjelden smak. Husker godt juleansjosene med nissene rundt boksen, men ansjosene minket for hvert måltid og snart var boksen tom. Da var det å ta brødbiten og duppe nedi sausen, dyppe forsiktig, det siste var å slikke laurbærbladene. Men her i skogen måtte en nøye seg med hvitost, flesk og myssmør. Og kara rundt stokkilden da? Praten gikk, de holdt seg i himtraktene når det gjaldt tema, hvordan det hadde gått med høyavlinga, hvor mye det var i potetkjelleren og hvor mange sauer som stod i bingen. Det eineste som var langt unna var Lyktemannen, far hadde hørt på krystallapparatet her en kveld, hørt denna Lyktemannen og Petra Henrichsen ved flygelet, men inn til hovedstaden var det visst langt, stygglangt. Mye lenger enn både til Sandvangsmyra og kanskje til Årnes.
Men så ser Einar på meg og sier: “Nå skal jeg lære deg noe, lære deg å slå “kølsmell”. Kølsmell, ja, hva var det? Jo da. Einar tar kaffeskola og karar ei nævastor granglo ut av varmen. Så finner han to halvmeterlange pinner og bærer gloa borttil en nyhogd granstubbe. Han går etter øksa. Så står han p knærne og blåser på gloa til den blir rødglødende igjen. Neste etappe er ei stor spyttklyse midt på gloa (helst skulle den være blandet med snus). Så fatar han øksa, løfter den høgt til værs og søljer til, og hva, jo en kraftig smell fulgte, jeg sto der med store øyne, store spørrende øyne. Jeg var en erfaring rikere. Jeg skulle lære meg å lage varme, til og med slåkølsmell. Ja skogslivet bød på mange uante opplevelser.
Men snart var hvilen over. Kara tok fatt med tømmerstokkene, jeg ruslet på himleia.
Boktittel: “Fantasi og virkelighet” Forfatter: Buhol, Andreas Utgitt i: 1995 Illustrasjoner: Per Øyri
Dette skjedde ikke i dag eller denne uka, men det er bare et minne fra en fisketur utpå vårparten i år.
Fangsten ble ei furugrein.
Mange kjenner seg sikkert igjen når de ser dette bildet. Trolig sitter det mange fluer med metallkrok opp i disse trærne som vokser seg stadig større bak en yndet fiskeplass ved et lite vann i skogen.
Heldigvis er det brukbart med plass til bakslengen. Man må kjenne sin begrensning, og her gikk det litt over styr.
Ofte er det slik at man gjerne vil litt lenger ut på vannet. Bare et par meter til… I stedet nøkker det til bak hodet og flua – som du kanskje har brukt mye tid på å binde – sitter høyt opp i et tre. Altfor høyt til å begynne på en klatreekspedisjon.
