Denne sommerfuglen heter Hvit c. Hvorfor har den fått det navnet? Jo, på undersiden av bakvingen har den en hvit c-formet figur. Denne har gitt opphav til artens norske og vitenskapelige navn, i følge Artsdatabanken. Ellers er den sterkt farget av oransje, brunt og grønt, og synes svært godt der den pynter opp naturen om våren. Her er beskrivelsen til Artsdatabanken:
“Vingeoversiden er oransjebrun med mørkebrune tegninger. Vingekanten er sterkt fliket. Undersiden er i brune sjatteringer og minner om bark. Midt på bakvingeundesiden er det en hvit c-formet figur som har gitt opphav til artens norske og vitenskaplige navn. Arten er lett gjenkjennelig på den kraftig flikete vingekanten”.
Dette bildet viser den hvite c-en på undersiden av vingen.
Hvit c er vanlig i lavlandet i Sør-Norge. Den er å finne så langt nordover som til Trøndelag. Sjelden lenger nord. Den har flyvetid normalt fra april til litt ut i juni. I fjor kom våren så tidlig at den kunne observeres på denne tiden av året. Eksemplaret på bildet ble fotografert i går.
Hvit c er utbredt i Europa, Nord-Afrika, Midtøsten og mot øst til Japan.
Nå går vi en flott tid i møte. Det begynner å yre av ymse liv i skog og mark. Det er bare å komme seg ut på tur.
Arrester meg hvis jeg tar feil, men jeg kan ikke skjønne annet enn at dette er en hoggormunge. Den hadde de rette fargene, den var tynn og ikke lenger enn rundt 20 centimeter. Jeg holdt på å sykle på den på en skogsbilvei i Nes på Romerike i går, men klarte å vri sykkelhjulene unna den i siste liten. Sykkelmønsteret hadde den allerede…
Jeg hadde dessverre ikke med meg noe jeg kunne legge ved siden av ormen for å illustrere størrelsen, og ikke vet jeg om jeg hadde våget å gjøre det heller. Da jeg nærmet meg den med kameraet, gjorde den seg helt klart klar til angrep. Den fikk åle seg videre inn mot voksenlivet.
OVER VEIEN: Hoggormen holdt konstant øye med meg på sin ferd over skogsbilveien. Foto: John Arne Paulsen
Ifølge Store norske leksikon kommer hoggormene ut av vinterkvarteret i februar-mars og parer seg kort tid etter. Så står det å lese at hunnen får 5 – 12 unger i perioden august-september. Disse er 14-20 centimeter lange. Det er akkurat så stor som jeg fikk inntrykk av at “min” hoggorm var i går. Antakelig var det en unge fra fjorårets kull.
Hoggormungene blir for øvrig overlatt til seg selv så fort de blir født. De er noen hardhauser og går umiddelbart i gang med å jakte mat.
GULE REPTILØYNE: En hoggormunge i solskinn 10. mai. Foto: John Arne Paulsen
VÅRYR: Harren kan gjerne være et pent mål for sportsfiskere i elva utpå vårparten. Foto: John Arne Paulsen
Også i år kjører mange i gang elvefiskesesongen parallelt med seriestart for fotballen. Mange elver er isfrie og åpne nå.
Tekst: John Arne Paulsen
Ja, egentlig er det vel nettopp en ting man trygt kan gjøre i denne tiden med nyheter så tyngende som blysøkker. Stå og kaste snøret ut i vannet, langt unna stormannsgale rikinger.
Og kombinert med seriestart i fotball, går det an å finne høydepunkter i hverdagen. Snøen skygger banen på fotballbanene og baner vei for sprekinger i shorts. Isen forsvinner i elva og på skogsvannene, og sesongen er rett rundt hjørnet.
DEN SISTE SNØEN: No livnar det i lundar. Foto: John Arne Paulsen
Lørdagsgodis
Eliteserien åpner lørdag denne uka med Strømsgodset mot Rosenborg. Nede i Strømsgodsets rike, Drammens-området, har det vel vært åpne elver en stund kanskje (?), men i Trøndelag sitter nok mange fiskere i Rosenborg-drakt nå og venter på sesongstart også med fiskestanga.
Toppserien har allerede startet. Bodø-Glimt og Røa møttes i seriepremieren sist helg, og førstnevnte fikk den største fisken og vant 1-0.
Yr.no melder om plussgrader både i Oslo, Trondheim og Tromsø i dagene som kommer, og akkurat det varmer våre våryre hjerter også. Isen smelter i de store elvene, og nymfene i flueboksen er nå som sukkertøy for øynene. Lørdagsgodis, rett og slett. Jeg akter å gjøre et forsøk på å lure harren i elva i morgen, med nymfefiske der nymfene flyter kontrollert nedover strømmen.
NULL IS: En isfri Glomma i solnedgangen er et flott skue. Foto: John Arne Paulsen
Rusten teknikk
Når det nå straks er duket for sesongpremiere, føler jeg at det ligger an til storseier. Jeg satser på å skyte ut agnet fra “femmeteren” og legge det i scoringsposisjon, for så å “skru” det ned i dypet der fisken står og venter.
Like sikkert som at Jonathan Frost Fischer spiller for Fredrikstad FK, går vi til angrep for til slutt å kunne heve trofeet. Her er det ingen knussel (bare litt kjerv på snøret – sikkert – innimellom). Og det fineste av alt; vi har ingenting å tape. Det er en seier bare å komme seg ut og få testet stanga for første gang i år.
På tide å få skikk på rusten teknikk. Jeg aner at vi er mange som er klare for sesongpremiere!
MERKELIG SKUE: Hannen holder hunnen i fast grep. Den uheldige padda har fått fiskekroken i foten. Foto: John Arne Paulsen
Stor var overraskelsen da et paddepar ble kroket midt under akten.
Tekst: John Arne Paulsen
En hannpadde som var i gang med “formeringsøvelser” var uheldig og fikk en fiskekrok i foten. Da den ble sveivet inn, ville den heller ikke slippe taket på hunnen som den var i ferd med å forføre. Den holdt fast og begge fikk seg en skikkelig luftetur.
Massiv kvekking
På datoen når vi markerer Norges frigjøringsdag 1945, 8. mai, tok jeg turen ut i østlandsnaturen til et vann som jeg visste hadde en ørretbestand.
Naturen var preget av en seig vinter og like sein vår. Etter å ha stått og speidet langs land og ut på vannet, hadde jeg vel egentlig liten tro på fiskelykke. Det var ikke noe liv på vannfilmen, og jeg så ikke insekter i lufta. Riktignok hørte jeg massiv kvekking fra våryre padder rundt og i vannet.
SIRKUSNUMMER: Padda som fikk fiskekroken i foten ville ikke slippe taket i den andre padda. Foto: John Arne Paulsen
Niholdt fast
Fangst ble det på turen, men ikke i form av fisk. Flua, en myggklekker, som jeg hadde håpet skulle friste en fisk, hektet seg i stedet fast i den ene svømmefoten til hannpadda.
Da jeg halte hanpadda i land, niholdt han hunnpadda fast, slik at hun også ble med på luftferden. Klekker’n hadde huket kvekker’n, som hang hjelpeløs i lufta. Etter at jeg hadde løsnet kroken fra svømmefoten så skånsomt som mulig, hoppet hunnen med hannen på ryggen ut i vannet og dykket ned i dypet.
