Humor

Konrad Migerbekken har alltid hatt det med å ta dårlige beslutninger med imponerende selvtillit.

John Arne Paulsen

En tirsdag morgen, etter å ha drukket kaffe sterk nok til å vekke en grevling fra de døde, bestemte Konrad Migerbekken seg for å ta en rolig tur til fots inn i en skog han aldri hadde besøkt tidligere. Det han ikke visste, var at dette ikke var en vanlig skog. Dette var en eventyrskog. Den typen skog hvor trærne hvisker, stiene flytter på seg, og kart plutselig føles som grove forslag snarere enn fakta.

Fuglene kvitret. Sola skinte og det var en flott dag. Konrad har alltid hatt en forkjærlighet for sopp, enten de er spiselige eller ikke. Han nikket anerkjennende til en sopp som i hans øyne så spesielt selvsikker ut. Ja, han mener faktisk at han kan vurdere slikt. Ut over dette merket han ingenting unormalt, men etter en times tid begynte ting å bli – hva skal man si – mistenkelige.

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Stien han fulgte, delte seg i tre. Så fire. Så sju. En av stiene så ut til å gå i sirkel, men også litt oppover samtidig. Konrad mumlet:

– Ja ja, dette går fint. Jeg har retningssans.

Det hadde han visst ikke likevel.

Snart begynte trærne å hviske. Ikke høyt, men akkurat nok til at det var umulig å ignorere.

– Denne veien, hvisket et bjørketre.

– Nei, den andre, sa ei gran.

– Han kommer aldri ut, fniste en busk som tydeligvis hadde en litt fandenivoldsk humor.

Konrad gikk raskere. Så saktere. Så i en retning han var ganske sikker på var “ut”. Etter tre timer kom han tilbake til den samme selvsikre soppen.

– Du igjen? peste Konrad.

Soppen svarte ikke, men den så enda mer selvsikker ut nå, mente han.

Tiden gikk. Skyggene ble lengre. Konrad begynte å bli smått desperat. Han ropte:

– Hallo? Er det noen her?!

En ravn svarte:

– Det er mange her.

– Konrad kvakk først til, før han fikk summet seg.

– Kan du vise meg veien ut? spurte han håpefullt.

Ravnen tenkte seg om.

– Nei.

På dette tidspunktet vurderte Konrad å sette seg ned og bli en del av skogen permanent. Kanskje bli litt mosegrodd og bedre kjent med soppen. Gi opp hele greia.

Men akkurat da – da håpet var på sitt svakeste – skjedde det noe rart. Lyset endret seg. Vinden stilnet. Trærne sluttet å hviske. Og rett foran ham åpnet det seg en sti – klar, rett og helt åpenbart riktig.

– Åh, takk, hvisket Konrad, til ingen og alle.

Han gikk. Stoppet ikke. Så seg ikke tilbake. Etter noen minutter – eller kanskje en evighet – trådte han ut av skogen og inn i vanlig verden igjen.

Da kastet han seg lettet ned på bakken og pustet tungt.

– Dette er definitivt SISTE gang jeg går inn i den skogen, sa han høyt.

Neste morgen sto han opp, drakk om mulig enda sterkere kaffe, tok på seg skoene og sa:

– Bare en liten tur.

For selv om han nesten hadde mistet håpet der inne dagen før, var det noe med skogen. Noe forlokkende. Noe levende. Noe vakkert. Noe som skapte et uimotståelig hig.

Og et sted, dypt inne i eventyrskogen, sto en sopp og ventet – enda litt mer selvsikker enn før.

LES OGSÅ DISSE SAKENE:

ADLINK:

Booztlet.com har 40 prosent avslag på denne populære vindjakka fra NadyaPW. Nå kr. 1020.- Klikk på bildet for mer info:

Part Two fra NadyaPW OTW hos booztlet.com til 1020 kroner.

Regntett jakke, nå til salgs med 40 prosent rabatt på Booztlet.com.

0 kommentarer

27.03.202613.04.2026

Norges mest bortskjemte fluefisker

Fluebinding, Friluftsliv, Humor, Naturfiskeren, Sportsfiske, Underholdning, Ut på tur

Hun drar kredittkortet så det dannes statisk elektrisitet. Tegning: Per Øyri

Gubben i huset er fluefisker på sin hals. Gjennom vinteren sitter han og binder fluer. I en krok i stua har han laget sitt eget reir. Livet går sin gang, og han enser ingenting annet enn backing, dubbing og ribbing. Og nå har han straks bursdag.

John Arne Paulsen

Kona ser hvordan han fryder seg med arbeidet der borte i kroken. Nå har han straks lagt et nytt år bak seg. Det begynner å bli mange. Hun merket seg jo hvor glad han ble sist gang da han åpnet hennes bursdagspresang med fluebindeutstyr. Hun elsker ham fordi han lever seg så hundre prosent inn i en sunn og god hobby.
Kredittkortet gikk varmt i sportsbutikken denne gang også. Det koster å være kar, og det har kona forståelse for.

Når en har gått så dypt inn i verdenen som fluefisker, er det lett å akseptere at en god del av lønningsposen må gå til innkjøp av nødvendig – og stadig bedre – utstyr.

Når sesongen nærmer seg står gubben ute på den gulspettede plenen i hagen og “varmer opp” snøret. Et par turgåere stopper opp og betrakter det hele. De ser på hverandre og smiler skjevt. De rister litt på hodet, før de spankulerer videre. Gubben kunne ikke brydd seg mindre om akkurat det. Kastearmen må få trening, og teknikken må sitte.

Kona står inne og ser hvordan han frydes der ute på plenen som straks er i ferd med å bli grønn. Han slenger snøret kontrollert fram og tilbake og legger fortommen pent ned mellom ripsbuskene.

Hun setter over kaffen og finner fram noen kaker til en pause i kastingen. Kaffepraten dreier seg om turene han har planlagt i løpet av sommeren. I slutten av juni hvert år svir han av ei ferieuke sammen med noen likesinnede kompiser. Turen denne gang legges til nord i landet. Tur-retur med fly og opphold i ei stor villmarkshytte med alle nødvendige fasiliteter. Det koster flesk, men det er verdt det.

Kona vet at hun kan glede seg til når han kommer hjem. Slike turer er god smøring for ekteskapet. Han kommer blid og fornøyd tilbake, og hun kan ikke tenke seg noe bedre. Og ikke minst blir han en god – altså en mindre rastløs – turkamerat på årets sydentur. En må gi for å få, som det heter.

Tilbake i Norge blir hun gjerne med ham på en telttur på tampen av ferien. Hun er blitt litt av en gourmetkokk etter at de sammen har sittet i sofaen og fulgt alle matprogrammene på diverse kanaler. Etter endt fiskeøkt kommer han til dekket bord. Hun metter hans ernæringsmessige behov, og til gjengjeld metter han hennes behov innimellom seinere på kvelden.

ADLINK: Nå har Booztlet.com tilbud på lette og gode tursko; Adidas Terrex Free Hiker 2 GTX. Nå nedsatt fra 2499 til 1874 kroner.

I slutten av august vinker hun ham adjø igjen. Denne gang har han kajakken på biltaket, og reisemålet er Rena. Det er utrolig hvor mye “stæsj” det blir behov for på slike turer. Hele bagasjerommet og det meste av baksetet er fylt opp med utstyr. Det aller meste har han fått av kona, som for øvrig har sørget for å rydde plass i skap til alt sammen hjemme. Det eneste han trenger å tenke på er å unngå å glemme noe. Og øverst i haugen har hun smurt verdens deiligste matpakke. Den holder til hele turen.

Han sitter i kajakken og kjører en ørret i det han mottar en sms-melding på mobiltelefonen. Der står følgende: “Hei, elskede! Jeg vant 7 millioner i Lotto i dag! Gevinsten deler vi, selvfølgelig. Gleder meg til du kommer hjem. Da blir det indrefilet og rødvin”.

PS: Denne historien er skrevet med maskulin penn. Selvfølgelig vet jeg at det er mange dyktige og dedikerte kvinnelige fluefiskere og sportsfiskeentusiaster også, men skrøna denne gang ble uansett skrevet ut fra et litt gammeldags kjønnsrollemønster. Håper dere er overbærende med det.