Fåresoppen klarte ikke å styre sinnet sitt. Den måtte slenge en melding etter alle som passerte den på stien. Foto: John Arne Paulsen
Det sto en sint sopp rett ved stien. Nesten hver gang turgåere kom forbi, åpnet den kjeften og slengte en melding etter dem.
John Arne Paulsen
Denne fåresoppen var rett og slett rappkjeftet.
– Pell deg vekk! Jeg var her først! ropte den til en krokrygga mann med trestaur til stokk.
En annen turgåer fikk:
– Fine tursko. Bare synd at du bruker dem feil.
Og en stakkars jogger fikk høre:
– Du kaller det løping? Jeg har sett skilpadder med mer fart!
Ingen skjønte hvor stemmen kom fra, og soppen var strålende fornøyd med seg selv.
En vakker dag kom en turgåer, en dame, som faktisk så at soppen åpnet kjeften sin og slang ut at hun minnet om en snegle med dårlig motor. I stedet for å tro at hun hadde mistet forstanden, valgte hun å svare soppen.
– Du er faktisk den mest irriterende soppen jeg har møtt.
Soppen ble med ett så fornærmet at den sto og murret i flere minutter. Den var tydeligvis svært hårsår. Soppen som var ufin og tøff mot andre, men som tålte niks og nada selv.
– Men du er jo ganske søt, da, la damen til.
Soppen stirret på henne, etter hvert med et fårete, lite smil.
– Æh, takk, sa den.
Det var faktisk første gang på flere måneder at den hadde klemt ut av seg noe annet enn “sure oppgulp”.
Damen trasket videre. Hun bestemte seg for å holde dette for seg selv. Ingen ville tro på henne uansett.
Noen dager senere kom en velfødd gris vraltende forbi den snakkende fåresoppen i skogen. Den var egentlig ute etter trøfler, men likte egentlig å spise all slags matsopp – selvfølgelig også fåresopp.
Soppen ante faren og snurpet igjen kjeften, men grisen luktet seg fram til den. Så satte den rett og slett den feite skinka si ned på soppen mens den tok seg en liten hvil.
Da grisen omsider reiste seg opp igjen, hev soppen etter pusten før den skrek:
– Men, hva i alle dager, du har jo lagd pannekake av meg!
– Bare sett deg på trynet mitt du, så skal nok dette ordne seg, svarte grisen.
Dette er den andre av flere historier spunnet rundt autentiske bilder tatt ute i den norske naturen. Serien heter “Rare skapninger i naturen”.
Konrad og Johan har akkurat ankommet Tussepytten, som var en god del mindre enn de hadde trodd. Kan det være storfisk her, da?
Da Konrad Migerbekken og hans trofaste turkamerat Johan Fladen la i vei opp mot Mjølahaugan, jaktet de på en urgammel hemmelighet.
John Arne Paulsen
Johan er en mann som elsker system, og på denne turen var han utstyrt med en turvest med hele trettifire lommer. Konrad hadde våknet i et optimistisk humør, og bar stolt på en todelt, tolv fots fiskestang som stakk rett opp fra sekken hans som en lynavleder. Målet for turen var “Tussepytten”, et bittelite vann et stykke opp i fjellet. Johan var hellig overbevist om at dette steinete vannet huset en “urgammel” hemmelighet; en monsterfisk av episke dimensjoner.
Trøbbelet startet imidlertid allerede i den tette granskauen. Konrad glemte helt sin egen takhøyde, og fiskestanga hans hektet seg fast i en solid grein. Før han rakk å stoppe, spente stanga seg som en pil og bue, glapp taket, og på en eller annen måte ble en selvlysende, oransje sluk slynget rett i bakhodet på Johan som gikk foran. Heldigvis var det ingen fart i prosjektilet, så krokene fikk ikke tak, men Johan skvatt så fælt at alle de trettifire lommene hans ranglet som et helt korps av bjeller.
Da de omsider nådde Tussepytten, viste det seg å være en steinet dam på størrelse med en skolebuss. Men det rant en liten bekk inn og ut av den. – Her er den, Konrad! Jeg føler det på gikta! jublet Johan mens han myste gjennom sportssolbrillene mot det vesle vannet. Han gikk hardt ut og valgte å prøve med en 40 grams sluk, og han kastet den ut med et solid magadrag. Det tok nøyaktig åtte sekunder før snøret raste ut av snella med et hyl. Stanga bøyde seg i en perfekt bue.
– Det er den! Monsteret! skrek Konrad så ørevarmerne på skinnlua flagret.
Noe ekstremt tungt og rasende kjempet i den andre enden. Johan sveivet og kjørte bremsen som en gal, mens Konrad sto klar med en altfor liten håv, hoppende av spenning på en glatt stein.
Monsterfisken nærmet seg land, og de kunne se en enorm, skyggeaktig ryggfinne bryte den gjørmete vannflaten. Det så ut som en krysning mellom ei gjedde og en forhistorisk ubåt. Nøyaktig to meter fra land skjedde katastrofen. Fisken gjorde et siste, desperat plask. Sluken glapp ut av fiskekjeften, fløy som en rakett gjennom lufta, og boret seg solid fast på siden i Johans turvest. Han mistet balansen av sjokket, og med et enormt plask endte han opp med ryggsvømming i fjellvannet. Monsterfisken slo et siste slag med halen og forsvant ned et sted for å gjemme seg, mens Konrad sto igjen med håven og stirret vantro på den tomme vannflata. Johan karet seg opp på land igjen.
Så ble det stille på fjellet, bortsett fra lyden av Johan som tømte vann ut av fjellstøvlene sine. De to så på hverandre med platte og litt oppgitte ansiktsuttrykk. Hva hadde de nettopp vært med på? Konrad så på kameraten sin, så på den feite sluken som hang fast i den klissvåte vesten hans, og smilte litt forsiktig.
– Vel, sa han.
– Den veide i hvert fall minst ti kilo!
De måtte gjøre vendereis med en gang, for Johan var klissvåt fra topp til tå og hadde ikke skiftetøy med seg. Sola stakk innimellom så vidt gjennom skylaget, men den varmet ikke veldig mye i nordavinden. Turen tilbake ned fra Tussepytten ble akkurat så fargerik som man kunne forvente etter noe sånt. Det ble ikke sagt så mye, men begge rekapitulerte hendelsesforløpet gjentatte ganger i tankene sine.
Krokene i den store sluken satt dønn fast i Johans slitesterke turvest og dunket mot brystet for hvert skritt. På vei nedover og inn i tregrensa ble det bjelleklang. Det skranglet rytmisk i mange av de trettifire lommene i Johans fortsatt våte vest. Det hørtes ut som et vandrende perkusjonsorkester.
Ikke langt fra hytta de hadde leid, møtte de et turfølge som gjorde litt nysgjerrige øyne. En av dem – iført en fargerik “grilldress” – stoppet opp og smilte.
– Er det god fangst i dag?
Konrad, som aldri lot en sjanse til å skryte gå fra seg, stoppet momentant opp.
–Fangst? Du skulle bare visst, fastslo han entusiastisk og trakk hendene ut langt fra hverandre.
– Vi hadde et vaskeekte monster på! Ti kilo, minst! Men den glapp desverre to meter fra land.
– Ja, og det ser ut som du fanga trøstepremien i stedet, humret turgåeren og pekte på Johan, som holdt på med å ommøblere slukboksene i lommene sine. Johan sendte turgåeren et blikk som kunne fått sprit til å fryse.
– Hvis ikke du og grilldressen din trasker videre nå med en gang, kommer jeg til å bruke det jeg har i den trettifjerde lomma i vesten min, og den er kun beregnet for nødssituasjoner, sa han.
Grilldressen fikk fart på seg og forsvant inn mellom bjørketrærne. Konrad måtte spørre.
– Hva har du egentlig i den trettifjerde lomma di?
– Å, der har jeg bare en kjærlighet på pinne, i tilfelle lavt blodsukker, svarte Johan med et skjevt smil.
Det er viktig å gjøre seg synlig hvis man er ute og går tur i skog og mark der det kan pågå jakt. Her er en lue som kan være kjekk å ha på seg. En Swedteam Ridge Beanie hos Booztlet.com til 299 kroner. Klikk på bildet for mer info:
Her er en lue som kan være kjekk å ha ute på tur nå i disse jakttider. En Swedteam Ridge Beanie hos Booztlet.com til 299 kroner
Veien var så humpete at det gikk på gebisset løs. Foto: John Arne Paulsen
En trimtur på «vaskebrettene» på skogsveien endte med at syklistens nylimte porselenstenner rett og slett løsnet i kjeften.
John Arne Paulsen
I likhet med meg er en kompis glad i å ta noen turer med terrengsykkel på skogsbilveier rundt om på Østlandet. For en stund tilbake skulle han ta seg en skogstur, og det gikk ikke lange tiden før han fikk føle på kroppen hvordan grusveiene kan bli etter noen hete uker med tørrvær. Lange strekninger innover i skogen er preget av såkalt vaskebrett, altså humper tett i tett i vegbanen. Og sånn har det vært en stund nå der syklisten foretrekker å legge sine turer.
Syklisten ønsker å være anonym, men har ingenting imot at historien hans kommer fram i lyset. Sammen med kona syklet han på to hjul i svingen innover på den humpete skogsveien. Noen måneder i forveien hadde han fått montert inn flotte tenner i porselen. I tilpasset hvitfarge var to fortenner limt på plass.
– Jeg har byttet ut to av mine vanlige tenner fordi de var nedslitt, og jeg har vært veldig fornøyd med de nye. Som mål for denne turen hadde vi siktet oss inn på et skogsvann for å kose oss der inne i godværet, men vi kom aldri så langt. Et sted omtrent halvveis ristet det så mye i sykkelen at porselensfortennene mine simpelt hen løsnet. Da snudde vi, forteller syklisten.
Det endte med et nytt tannlegebesøk der han fikk limt på tennene igjen, til noe langt fra en billig penge. Han betegner det som heller tannløst å la veien være i så dårlig forfatning, og ber om at den blir skrapet eller jevnet ut på annen måte, slik at det blir mulig å sykle på den uten at man risikerer tannløshet, eksploderende brusburker i sekken eller akutte infertilitetsproblemer.
HUMPIDUMP: Et kroneksempel på en vaskebrettvei. Foto: John Arne Paulsen
Flere enn min uheldige venn har klaget forholdene inn for kommunalteknisk avdeling. Kommunen svarer på spørsmålet om hvorfor det ikke gjøres noe med vaskebrettveien. Svaret er flerdelt og på generell basis:
– Når det er så tørt som nå, så er det ingenting som fungerer. Vi skraper veier, men vi ser at det egentlig er bortkastet tid, energi og penger. Så fort trafikantene begynner å kjøre etter skraping, blåses grusmassen ut i skogen igjen, og vi er like langt. Det er ingen binding i noe. Det hadde blitt så mye bedre om vi hadde fått noen kraftige regnskyll rett før og rett etter skraping.
Et annet aspekt i denne sammenheng er skogbrannfaren som gjelder for store deler av Østlandet. Det å skrape veien forårsaker fort gnister som kan utgjøre starten på en skogbrann. Visste du forresten at hele 90 prosent av alle skogbranner i Norge er menneskeskapte.
FAKTA:
“Vaskebrett”
VASKEBRETT er en populær betegnelse på grusveier som etter en tids bruk får en heller bølget overflate. Slike veier blir vanligvis rettet ut med en veihøvel eller veiskrape. Fenomenet skaper ubehagelige og utfordrende forhold for bilister og andre trafikanter.
EVENTYRSKOGEN: Stien endret seg. Trærne hvisket. Konrad ble redd. Foto: John Arne Paulsen
Konrad Migerbekken har alltid hatt det med å ta dårlige beslutninger med imponerende selvtillit.
John Arne Paulsen
En tirsdag morgen, etter å ha drukket kaffe sterk nok til å vekke en grevling fra de døde, bestemte Konrad Migerbekken seg for å ta en rolig tur til fots inn i en skog han aldri hadde besøkt tidligere. Det han ikke visste, var at dette ikke var en vanlig skog. Dette var en eventyrskog. Den typen skog hvor trærne hvisker, stiene flytter på seg, og kart plutselig føles som grove forslag snarere enn fakta.
Fuglene kvitret. Sola skinte og det var en flott dag. Konrad har alltid hatt en forkjærlighet for sopp, enten de er spiselige eller ikke. Han nikket anerkjennende til en sopp som i hans øyne så spesielt selvsikker ut. Ja, han mener faktisk at han kan vurdere slikt. Ut over dette merket han ingenting unormalt, men etter en times tid begynte ting å bli – hva skal man si – mistenkelige.
Stien han fulgte, delte seg i tre. Så fire. Så sju. En av stiene så ut til å gå i sirkel, men også litt oppover samtidig. Konrad mumlet:
– Ja ja, dette går fint. Jeg har retningssans.
Det hadde han visst ikke likevel.
Snart begynte trærne å hviske. Ikke høyt, men akkurat nok til at det var umulig å ignorere.
– Denne veien, hvisket et bjørketre.
– Nei, den andre, sa ei gran.
– Han kommer aldri ut, fniste en busk som tydeligvis hadde en litt fandenivoldsk humor.
Konrad gikk raskere. Så saktere. Så i en retning han var ganske sikker på var “ut”. Etter tre timer kom han tilbake til den samme selvsikre soppen.
– Du igjen? peste Konrad.
Soppen svarte ikke, men den så enda mer selvsikker ut nå, mente han.
Tiden gikk. Skyggene ble lengre. Konrad begynte å bli smått desperat. Han ropte:
– Hallo? Er det noen her?!
En ravn svarte:
– Det er mange her.
– Konrad kvakk først til, før han fikk summet seg.
– Kan du vise meg veien ut? spurte han håpefullt.
Ravnen tenkte seg om.
– Nei.
På dette tidspunktet vurderte Konrad å sette seg ned og bli en del av skogen permanent. Kanskje bli litt mosegrodd og bedre kjent med soppen. Gi opp hele greia.
Men akkurat da – da håpet var på sitt svakeste – skjedde det noe rart. Lyset endret seg. Vinden stilnet. Trærne sluttet å hviske. Og rett foran ham åpnet det seg en sti – klar, rett og helt åpenbart riktig.
– Åh, takk, hvisket Konrad, til ingen og alle.
Han gikk. Stoppet ikke. Så seg ikke tilbake. Etter noen minutter – eller kanskje en evighet – trådte han ut av skogen og inn i vanlig verden igjen.
Da kastet han seg lettet ned på bakken og pustet tungt.
– Dette er definitivt SISTE gang jeg går inn i den skogen, sa han høyt.
Neste morgen sto han opp, drakk om mulig enda sterkere kaffe, tok på seg skoene og sa:
– Bare en liten tur.
For selv om han nesten hadde mistet håpet der inne dagen før, var det noe med skogen. Noe forlokkende. Noe levende. Noe vakkert. Noe som skapte et uimotståelig hig.
Og et sted, dypt inne i eventyrskogen, sto en sopp og ventet – enda litt mer selvsikker enn før.
Hun drar kredittkortet så det dannes statisk elektrisitet. Tegning: Per Øyri
Gubben i huset er fluefisker på sin hals. Gjennom vinteren sitter han og binder fluer. I en krok i stua har han laget sitt eget reir. Livet går sin gang, og han enser ingenting annet enn backing, dubbing og ribbing. Og nå har han straks bursdag.
John Arne Paulsen
Kona ser hvordan han fryder seg med arbeidet der borte i kroken. Nå har han straks lagt et nytt år bak seg. Det begynner å bli mange. Hun merket seg jo hvor glad han ble sist gang da han åpnet hennes bursdagspresang med fluebindeutstyr. Hun elsker ham fordi han lever seg så hundre prosent inn i en sunn og god hobby. Kredittkortet gikk varmt i sportsbutikken denne gang også. Det koster å være kar, og det har kona forståelse for.
Når en har gått så dypt inn i verdenen som fluefisker, er det lett å akseptere at en god del av lønningsposen må gå til innkjøp av nødvendig – og stadig bedre – utstyr.
Når sesongen nærmer seg står gubben ute på den gulspettede plenen i hagen og “varmer opp” snøret. Et par turgåere stopper opp og betrakter det hele. De ser på hverandre og smiler skjevt. De rister litt på hodet, før de spankulerer videre. Gubben kunne ikke brydd seg mindre om akkurat det. Kastearmen må få trening, og teknikken må sitte.
Kona står inne og ser hvordan han frydes der ute på plenen som straks er i ferd med å bli grønn. Han slenger snøret kontrollert fram og tilbake og legger fortommen pent ned mellom ripsbuskene.
Hun setter over kaffen og finner fram noen kaker til en pause i kastingen. Kaffepraten dreier seg om turene han har planlagt i løpet av sommeren. I slutten av juni hvert år svir han av ei ferieuke sammen med noen likesinnede kompiser. Turen denne gang legges til nord i landet. Tur-retur med fly og opphold i ei stor villmarkshytte med alle nødvendige fasiliteter. Det koster flesk, men det er verdt det.
Kona vet at hun kan glede seg til når han kommer hjem. Slike turer er god smøring for ekteskapet. Han kommer blid og fornøyd tilbake, og hun kan ikke tenke seg noe bedre. Og ikke minst blir han en god – altså en mindre rastløs – turkamerat på årets sydentur. En må gi for å få, som det heter.
Tilbake i Norge blir hun gjerne med ham på en telttur på tampen av ferien. Hun er blitt litt av en gourmetkokk etter at de sammen har sittet i sofaen og fulgt alle matprogrammene på diverse kanaler. Etter endt fiskeøkt kommer han til dekket bord. Hun metter hans ernæringsmessige behov, og til gjengjeld metter han hennes behov innimellom seinere på kvelden.
ADLINK: Nå har Booztlet.com tilbud på lette og gode tursko; Adidas Terrex Free Hiker 2 GTX. Nå nedsatt fra 2499 til 1874 kroner.
I slutten av august vinker hun ham adjø igjen. Denne gang har han kajakken på biltaket, og reisemålet er Rena. Det er utrolig hvor mye “stæsj” det blir behov for på slike turer. Hele bagasjerommet og det meste av baksetet er fylt opp med utstyr. Det aller meste har han fått av kona, som for øvrig har sørget for å rydde plass i skap til alt sammen hjemme. Det eneste han trenger å tenke på er å unngå å glemme noe. Og øverst i haugen har hun smurt verdens deiligste matpakke. Den holder til hele turen.
Han sitter i kajakken og kjører en ørret i det han mottar en sms-melding på mobiltelefonen. Der står følgende: “Hei, elskede! Jeg vant 7 millioner i Lotto i dag! Gevinsten deler vi, selvfølgelig. Gleder meg til du kommer hjem. Da blir det indrefilet og rødvin”.
PS: Denne historien er skrevet med maskulin penn. Selvfølgelig vet jeg at det er mange dyktige og dedikerte kvinnelige fluefiskere og sportsfiskeentusiaster også, men skrøna denne gang ble uansett skrevet ut fra et litt gammeldags kjønnsrollemønster. Håper dere er overbærende med det.
En snakkende padde. Dette tror du vel ikke på før du opplever det selv. Foto: John Arne Paulsen
En åtti år gammel mann var ute og fisket en dag da han hørte en stemme. Den låt litt som Sissel Kyrkjebø.
John Arne Paulsen
Den gamle, men relativt spreke mannen kunne ikke se noen andre i nærheten, og trodde bare at han hørte ting. Noen fantasifulle tanker som med ett føles som virkelighet. Det hadde skjedd tidligere.
For så mange år siden at alle har gått surr i tellingen, gjorde kaptein Bravo seg solid bemerket i nær alle farvann. Han var en staut og uredd kar som ikke viste noen nåde der ute på bøljan blå. En dag hadde han ankret opp et sted ute på de sju hav. Mens han satt med fiskestanga på jakt etter fjesing eller havmus, fikk han øye på et piratskip. Det brøt nærmest ut panikk da mannskapet oppdaget det samme.
Kaptein Bravo brølte:
– Slapp av! Hent min røde skjorte!
Dekksgutten hentet plagget kjapt, og iført den røde skjorta ledet kapteinen sine kamerater i kamp og beseiret piratene.
Noe senere oppdaget en vakt ikke bare et, men to piratskip. Kapteinen ropte og bad om sin røde skjorte, og nok en gang klarte de å kjempe piratene i senk.
Den kvelden satt hele mannskapet rundt på dekk og tenkte over dagens triumfer.
– Kaptein, hvorfor er det slik at du alltid ber om den røde skjorta før kamp? spurte en etter å ha tatt en slurk med grog, en blanding av rom og vann.
– Det skal jeg forklare deg. Hvis jeg blir såret vil ikke skjorta mi vise blod, og dermed vil hele mannskapet kjempe videre med solid selvtillit, svarte Kaptein Bravo.
Mannskapet ble deretter sittende lenge i stillhet og undre seg over kapteinens solide mot.
Ved daggry fikk utkikksvakta sjokk da han oppdaget hele ti piratskip som nærmet seg. Mannskapet stirret alle på kapteinen og ventet på den vanlige ordren, men den var annerledes denne gang:
Ikke alt i dette bildet henger på greip, for å si det sånn. But there’s always hope in the hanging snore 🙂 (Dette illustrasjonsbildet er laget med ChatGPT)
Her er en bråta med vitser og skrøner, forhåpentligvis til glede i vinterkulda.
En dag var to karer, Kyrre og Børre, ute og fisket. Et begravelsesfølge går sakte over broen de fisker ved, og Kyrre tar av seg hatten og plasserer den over hjertet. Han gjør dette helt til begravelsesfølget har gått helt forbi.
Børre stusser:– Jøss, Kyrre, jeg visste ikke at du hadde det i deg!
Kyrre svarer:– Det er det minste jeg kunne gjøre. Jeg var tross alt gift med henne i 30 år.
_______________
Misforståelse på Mjøsa En mann er ute på Mjøsa og fisker i en robåt når det kommer en motorbåt rett forbi. Den forårsaker store bølger slik at årene til robåten faller i vannet og flyter vekk. Mannen har ingen mulighet til å manøvrere båten uten årer. Etter omtrent to timer ser han en annen robåt nærme seg med en mann og to kvinner. Mannen roper: – Hei, kompis, kan jeg få låne en av årene du har der? Den andre mannen svarer: – De er ikke horer. De er søstrene mine. Og borte vart’n.
________________
– God dag, jeg er grunneier her, og jeg må be om å få se fiskekortet ditt. – Hvorfor det? – Jo, fordi jeg eier dette vannet. – Da burde du passe bedre på vannet ditt, for det renner ut der borte.
________________
Fra arken
Gunnar: Hvorfor fisket ikke Noah så mye fra arken?
Frida: Nei, spø’kke meg. Hvorfor ikke? Gunnar: Han hadde bare to marker.
____________________
På restaurant
Restaurantgjest: Kelner, kelner, hva i huleste er galt med denne ørreten? Kelner: Long time no sea, mister…
_______________________
To finnmarkinger i kano.
Kano-trøbbel
To finnmarkinger i kano fikk ikke fisk.
– Ka no? spurte den ene.
– Ka fa’n, sa den andre.
De hadde jo glemt å ta med fiskeutstyr.
__________________________
Ille fælt…
To karer står og prater fiske. Den ene slår oppgitt ut med armene og himler voldsomt med øynene. “Jeg kommer aldri - ALDRI – til å ta med meg kona mi på fisketur noe mer!”. “Så ille, altså?” spør den andre. “Ja, hun gjorde alt feil! Hun snakket for mye, hun skremte fisken fordi hun ikke klarte å være rolig, hun veivet rundt seg for å slå mygg, hun hadde jo en helt meningsløst dårlig kasteteknikk, og det verste av alt var at hun fikk mer fisk enn meg!”
______________________
Tips
Server en mann en fisk og du fôrer ham for en dag. Men lær en mann å fiske, og du blir kvitt’n en hel helg.
_____________________
Gåte
Hva får du hvis fire kamerater reiser på fisketur og kun en av dem ender opp uten fisk?
“Tre menn og en baby”.
_____________________
Spørsmål:
– Kan noen fortelle meg når den butikken som selger fluefiskestenger?
_____________________
Flottings!
En mann går inn på et gatekjøkken med en ørret under armen. Han spør dama bak disken: - Selger dere fiskekaker? – Ja, svarer gatekjøkkendama. – Flottings, sier mannen, og nikker ned mot ørreten. – For det er hans bursdag i dag.
___________________
Verdensrekord
– I sommer satte jeg verdensrekord med en enorm ørret på fluestang. Fisken var så stor at da jeg tok bilde av den, begynte det å ryke fra kameraet på grunn av overbelastet minnekort.
_______________
Forskjell på utstyret
En mann spradet ut i elva med eksklusive Orvis vadebukser og det beste og dyreste fiskeutstyret en kan tenke seg. Han sto der lenge, med fullt fokus på fisket, men han fikk ikke en fisk.
En guttepjokk i fillete klær satt litt lenger ned ved elva og fisket. Han hadde kun en lang grein med noe halvråttent snøre og en liten, bøyd spiker som krok til marken.
Han fikk heller ikke noe fisk.
_________________
Melding hjem
Fluefiskeren sendte en sms hjem til kona:
– Guiden er død, kokken syk, elendig fiske. Alt vel?
_________________
Hva kaller du en litterær fisk?
Salmon Rushdie.
_________________
Hva sitter på bunnen av havet og skjelver?
Et nervevrak.
_________________
Eksklusiv laks To sportsfiskere er ute på tur. Den ene haler inn en stor laks og slipper den straks ut igjen. Den andre sperrer øynene opp.
– Hvorfor i all verden lot du den gå? nærmest roper han.
Den andre svarer:
– Er du klar over hvor mye en laks koster? Det har jeg næggu ikke råd til!
________________
Hvordan får du en fisk til ikke å lukte?
Du kutter av den nesa.
________________
Hvordan kysser du en gjedde?
Veldig forsiktig.
________________
Hvor finner du en krabbe uten bein?
Akkurat der du la den.
________________
Hva spiser sjømonstere?
Fish & Ships.
________________
Hvilken side av harren har flest fiskeskjell?
Utsiden.
________________
– Ikke svøm i denne elva! En svær gjedde beit av meg foten.
– Hvilken?
– Veit ikke. Alle gjedder ser like ut for meg.
________________
(Dette illustrasjonsbildet er laget med ChatGPT)
________________
– Vet du hva den mest fiskeinteresserte rolleinnhaveren i Star Wars heter? – Jabba the Hutt, kanskje? – Nei, Sluk Skywaker.
________________
En svensk hobbyfisker dro ut for å isfiske en kald vinterdag. Han var i ferd med å bore hull i isen da en stemme sa:- Det er ingen fisk under der!
Svensken kvakk til, men fortsatte boringen. Da hørte han stemmen på ny: – Det er ingen fisk under isen! Svensken ropte ut: – Er det deg, Gud? Stemmen svarte irritert: – Nei, det er vaktmesteren i denne ishallen.
________________
– Har jeg fortalt deg om den store ørreten jeg fikk i fjor? – Ikke på en stund, hvor stor er den blitt nå?
________________
Hørt på bredden: – Har du kort? – Nei, og ikke har jeg tid til å spille med deg heller.
________________
Hvor vasker fiskene seg? I et havnebasseng.
________________
Hva skjedde med ørreten som svelget en hel haug med nøkler? Den fikk kjevelås.
________________
Har du hørt om fluefiskeren som endte opp i helvete etter sin død? I djevelens rike rant den perfekte ørretelva. En fantastisk elv gjennom idyllisk sommerlandskap. Ved elvebredden sto en mann og delte ut fluestenger med alt tilbehør. – Har dere virkelig dette i helvete, spurte den nylig avdøde, med våte øyne? – Ja, her er det bare å forsyne seg og begynne å fiske. Det gjorde fluefiskeren, og straks etterpå lå flua på vannet. Der hogg det til på første kast. En ganske grei ørret på 200 gram. – Ja, det var sannelig en bra begynnelse tenkte mannen. Han fikk fisk på andre kast også. Den var også på 200 gram. Og sånn fortsatte det. 200-grammer’n satt på hvert bidige kast. Etter en stund ble han litt frustrert og gikk bort til noen menn som sto langs elva. – Fisken biter villig, men alle er på 200 gram. – Det var da som bare helvete 😉
_________________
En gruppe norske isfiskere kom til et vann. Der holdt også en gruppe svensker til. De to gruppene ble enige om å ha en isfiskekonkurranse. De tok plass på hver sin side av vannet, og satte i gang. Men svenskene fikk jo selvfølgelig ikke noe fisk. Ikke i løpet av hele dagen. Til slutt fikk de nok, og sendte en spion over til nordmennene, for å se om “norrbaggarna” hadde fått noe. Etter en stund kom svensken andpusten tilbake. – Dom har borat hål i isen!
_________________
Hei, har du hørt om fiskeren som var lei sei?
________________
Den kloke faren Far og sønn dro ut på fisketur en sommerdag. mens de var ute i båten, ble gutten med ett nysgjerrig på omgivelsene. Han spurte faren sin: “Fatter, hvordan har det seg at denne båten kan flyte?” Faren svarte: “Veit ikke helt jeg, sønnen min”. Litt senere kikket gutten opp på faren sin og spurte: “Fatter, hvordan klarer fisker å puste under vann?” Igjen svarte faren: ” Veit ikke helt jeg, sønnen min”. Litt senere spurte guttungen: “Fatter, hvorfor er himmelen blå?” Igjen svarte faren: ” Veit ikke helt jeg, sønn”. Til slutt spurte gutten faren sin: “Fatter, plager det deg at jeg stiller deg alle disse spørsmålene?” Faren svarte: “Selvfølgelig ikke. Hvis du ikke spør, så lærer du jo heller ingenting”…
En fiskefrelst fyr hadde lenge sittet i leiligheten sin på Grünerløkka og planlagt en fisketur til sitt favorittvann. Alt hadde vært pakket og klart i flere dager, og endelig kunne han sette seg i bilen og dra.
Etter hvert var han framme ved vannet. Han satte på seg solbriller og Stetson-hatt, og han gjorde store øyne da han så ørretvakene der ute. Stanga var rigget på rekordtid og han begynte å fiske.
Fem minutter etterpå håvet han inn en ørret langt større enn den personlige rekorden til nå. Han kastet ut igjen, og tror du ikke det bet på en enda større ørret!
Nesten for hver gang han kastet ut, fikk han en troféfisk større enn den andre.
Dilemma
Med ett ringte mobiltelefonen på innerlomma. Det var fra sykehuset. De kunne fortelle at hans kone hadde blitt innlagt på akuttmottaket.
– Hun kan dø, lød den alarmerende beskjeden han fikk.
Den fiskeglade fyren fra Grünerløkka ble naturlig nok bekymret, men nå var han faktisk veldig nær verdensrekorden i innlandsørret tatt på flue, og han ønsket å ta den, så han bestemte seg for bare et par kast til.
Det vaket kjempestor ørret og døgnfluene danset cha cha cha over vannflaten . Men han kjente fort den dårlige samvittigheten rase i kroppen, så han vendte tilbake til bilen sin.
Tre timer senere ankom han akutten, der han møtte en lege som så strengt på ham. Legen så på vadebuksa og fiskerjakka og sa i en morsk tone:
– Din kone har vært på dødens rand i flere timer nå. Du ga deg ikke med å fiske da du fikk beskjeden fra oss, gjorde du? Du burde skamme deg!
– Å, dæven!
Fiskeren fikk hulket fram at det var sant. Han hadde fortsatt å jakte ørreter.
– Vel, sa legen, før han forklarte situasjonen videre.
– Jeg håper det var godt fiske. Din kone vil overleve, men du kan se langt etter flere fisketurer. Hun vil kreve konstant pleie av deg fra nå av, 24 timer i døgnet, året rundt. Du må være der og gjøre alt for henne.
Fiskeren hulket:
– Å, dæven, jeg trodde ikke det var så ille, jeg føler meg forferdelig!
Legen gliste og dyttet kameratslig til fiskeren med albuen.
– Jeg bare tuller, kompis. Hun er død. Hvor mange ørreter klarte du å lure?
