Hvitveisen titter fram, en typisk aprilblomst. Foto: John Arne Paulsen
«Jeg velger meg april» skrev Bjørnstjerne Bjørnson i 1869. Det var gode grunner til det.
John Arne Paulsen
«Jeg velger meg april» er første setning i Bjørnstjerne Bjørnsons dikt Valg. Diktet ble offentliggjort første gang i den danske kalenderen Souvenir for 1869.
Bjørnson fastslår at sommeren blir til i løpet av april. Det er bare å ta seg en tur ut nå. Det spirer og gror. Her jeg bor er plenene blitt grønne i løpet av de to siste døgnene. Vårblomstene er kommet, skogen er åpen, løvtrærne våkner, maurene har igangsatt sitt ufortrødne arbeid på bakken, sola varmer og vi har ristet vinteren av oss. Selvfølgelig er juni varmere og grønnere, men april gir en mer intens opplevelse av at livet vender tilbake.
Men valgte Bjørnson egentlig den måneden? Det er ikke så sikkert. Det hevdes at da Bjørnson ble bedt om å skrive et vers til denne kalenderen, var alle måneder opptatt bortsett fra april. Og da syntes han det var artig å starte diktet med «Jeg velger mig april». Uansett, det ble et dikt for evigheten:
Jeg velger meg april I den det gamle faller, i den det ny får feste; det volder litt rabalder, – dog fred er ei det beste, men at man noe vil.
Jeg velger meg april, fordi den stormer, feier, fordi den smiler, smelter, fordi den evner eier, fordi den krefter velter, – i den blir somren til!
DAGENS FANGST: En tur rundt en liten sjø i Akershus-skogen og sekken var full av skrot og tomflasker. Foto: John Arne Paulsen
Stadig flere blir opptatt av å plukke opp søppel etter andre i naturen. Det står det respekt av.
John Arne Paulsen
Forleden ble jeg introdusert for begrepet «plogging», som er en treningsform som kombinerer jogging (eller rask gange) med søppelplukking. Ordet er en kombinasjon av jogging og det svenske “plocka upp” – og da dreier det seg om søppel.
Det er ikke så rart at dette begrepet ble introdusert av vårt naboland i øst. Svenskene er langt foran oss i denne miljøpositive tankegangen. Jeg har derfor «gjort svenske av meg» og kjøpt en liten sekk som jeg har med meg på mange av mine turer. Jeg jogger ikke så mye lenger, men plogging er blitt et begrep som også involverer de som higer til fotturer. Å plogge ved å gå i stedet for å løpe, er en utmerket, lavterskel måte å kombinere hverdagsmosjon med miljøinnsats på.
Flere fyller sekken
Ifølge organisasjonen Norsk Friluftsliv er det en tydelig trend at stadig flere blir opptatt av å plukke opp søppel etter andre i naturen. Dette engasjementet er drevet av økt miljøbevissthet, holdningskampanjer og en voksende kultur for “sporløs ferdsel”. Det er rett og slett overraskende hvor mye søppel som ligger strødd i naturen.
For min egen del gjør det godt å putte det i sekken (bruk hansker) og kildesortere det hjemme, og jo flere som gjør det samme, desto bedre føles det. Her får du mosjon og frisk luft, samtidig som du gjør en innsats for nærmiljøet og naturen.
ADLINK: Booztlet.comhar tilbud på en sekk som er fin å “plogge” med, en Vault ryggsekk fra det anerkjente merket The North Face, nå nedsatt 25 prosent til 749 kroner. Klikk HER
Et nettsøk om plogging ga meg et inntrykk av at dette er en av mange små og større miljøbevegelser som er igangsatt i senere tid. Jeg erfarer at ikke bare svensker, men også mange nordmenn, holder på med plogging, og vi kommer til å bli flere. Kall meg gjerne fantast eller nerd. Det får så være. Det er trist å registrere omfanget av søppelkastingen. Det er mulig å finne søppel over alt! Til og med langt inn i naturvernområdene våre ligger det tomflasker, metallbokser og plast etter sjokolader og annet.
I restene av et bål langt inn i skogen fant jeg dette. Det ble med hjem. En kan jo undres over hva som går (eller ikke går) gjennom hodet til folk som lar slikt ligge igjen i naturen. Foto: John Arne Paulsen
Fornektere og protestanter
Jeg stusser veldig over hvordan mange reagerer mot flere av disse nye bevegelsene ved å hige etter motargumenter i stedet for å gå i seg selv og kartlegge hva man daglig kan gjøre for klima og miljø. Ja, tro det eller ei, men noen velger faktisk å protestere mot dette natur- og miljøengasjementet.
Som for eksempel den såkalte “søppel-tyrannen” på Tveita som Aftenposten har omtalt flere ganger. I over et år holdt søppel-tyrannen på med å spre sekker med papirsøppel på nattetid. Vedkommende forsøplet områder rundt Tveita, Alnabru, Bøler og Haugerud. Så stoppet virksomheten etter hvert da politiet og kommunen for alvor tok opp jakten.
Eller da tidligere Frp-høvding Carl I. Hagen, som en gang gikk ut i sosiale medier og skrev «Stå på folkens. Spis kjøtt i protest!!!» som svar på at FNs klimapanel i en ny rapport konkluderte med at vi må spise mindre kjøtt. Forskerne rådet oss til å endre måten vi produserer mat på som et ledd i arbeidet med å holde klodens temperaturer på et forsvarlig nivå. Mange stusset og stusser fortsatt over at Hagen så til de grader stakk hodet i sanden og fornektet klimaproblemene. Simpelthen er det vel sånn at enkelte velger å skyve disse alvorlige problemene unna ved å distansere seg fra dem.
Et annet eksempel er fra da elbussene kom. Da lot ikke motargumentene vente på seg. Noen hadde registrert et videoopptak på sosiale medier av en buss som ble ladet opp med et dieselaggregat. Dermed var «sannheten» at alle bussene blir det. Det er selvfølgelig bare meningsløst oppspinn.
Miljø i spaltene
Tidligere nevnte Aftenposten fortjener forresten ros for mye miljøstoff i spaltene, både i form av gode, opplysende artikler, og debattinnlegg. Noen finner sikkert argumenter mot denne typen journalistikk også, men jeg betrakter den uansett som god og viktig. Avisen har blant annet rettet søkelyset mot «plasthelvetet» vi omgir oss med. Jeg er blitt en godt voksen mann og tilhører en generasjon som på mange måter har skapt denne hverdagen. Det er ikke noe som fører til en stolthetsfølelse, for å si det sånn. Målet mitt er i størst mulig grad å ta alle de små grepene jeg har mulighet til å ta. Og det er gledelig at vi vokser i antall. Vi “plogger”, vi kjøper ikke handleposer av plast eller varer som sendes fra den andre siden av kloden, og vi blåser i motehysteriet og sliter ut klærne vi kjøper.
Ingen er vel helt perfekte. Vi har alle sikkert noen svin på skogen, noe som kan skape motargumenter. Men alle kan garantert gjøre noe i sin hverdag og med sin egen innstilling. Det høres ut som en saftig klisjé, men det er uansett noe i det. Forskerne fastslår at klimaomstillingen går for sakte. Det bør være motivasjon nok i massevis.
Jeg tar også gjerne imot flere tips om hvordan vi – Ola og Kari – kan gjøre små ting i hverdagen til fordel for miljø, klima og natur. Bruk gjerne kommentarfeltet under artikkelen, eller send en e-post tilNaturfiskeren.
NATURNYTERE: Marcus Kjeldsen og Mari Høgberget Veggum flyttet for to år siden fra Oslo til mer landlige omgivelser i Nes på Romerike. De benytter lokale turtilbud for å komme seg ut til naturperler, gjerne sammen med likesinnede. Foto: John Arne Paulsen
Nå begynner det igjen å spire og gro rundt oss i naturen. Bli med ut på tur! Tilbudene er mange.
John Arne Paulsen
Det finnes et svært variert og omfattende turtilbud i landet vårt, tilpasset ulike ferdighetsnivåer, aldere og interesser. Mange kommuner samarbeider med lokale turlag og friluftsråd. Ofte er også Den Norske Turistforening (DNT) involvert i det lokale tilbudet. Mange lag og foreninger er med og baker denne kaka.
Da Marcus Kjeldsen og Mari Høgberget Veggum flyttet fra Oslo-gryta til “ut på landet”, nærmere bestemt Nes fem mil lenger nord, undersøkte de det lokale turtilbudet. Der meldte de seg på det lokale tilbudet Nes-merket i regi av Nes kommune og Nes Turlag, hvor målet er å besøke et knippe utvalgte turmål i løpet av sesongen. Mange turlag og kommuner landet over har et slikt tilbud til innbyggerne. Et tilsvarende alternativ i mange kommuner og distrikter i landet vårt er Ti på topp.
– Vi er begge veldig naturinteresserte, og vi er glade i å gå tur i skog og mark. Vi leste informasjon om dette tilbudet, og konkluderte med at det er en fin løsning for tilflyttere som ønsker å bli bedre kjent rundt om i naturen her, forteller Mari.
Hun gleder seg nå til igjen å få oppleve at det spirer og gror rundt oss etter en kald vinter.
MORSOM JAKT: Stolpejakten er allerede i gang i mange kommuner landet over. Foto: John Arne Paulsen
Et annet tilbud er Stolpejakten. Kort forklart er dette en populær aktivitet der man leter etter stolper i nærmiljøet, og ofte er stolpene satt ut langs turstier og i skogen.
I noen kommuner tilbys også Perletur og Kjentmannsmerket, med lokale varianter av turregistrering, ofte i regi av friluftsråd.
FLØYTA: Det populære vannet Fløyta ligger flott til i Skogbygda i Nes på Romerike. Lenger ut på sommeren er dette et yndet sted for å ta seg en dukkert. Foto: John Arne Paulsen
Vi er kommet et stykke inn i april. Straks spretter løvet, det grønnes fort og det har en stund allerede vært deilig å høre vårfuglene som prøver å overgå hverandre i tiltrekkende kvitring. Det er på tide å klargjøre turskoene. DNT har en digital turapp, UT, der man kan oppsøke turmål over hele landet.
ADLINK: Trenger du et nytt telt til sommersesongen? Boozt.com har tilbud nå på kvalitetsteltet Stormbreak 2 fra The North Face. Før kr. 3199.-, nå kr. 2719. Teltet er ideelt for backpacking.
Et annet lavterskeltilbud som bringer deg ut i skogen er turorientering. Er du usikker på om det finnes et slikt tilbud i nærheten av deg, kan du sjekke det på turorientering.no.
TUR-O: Turorienteringen er straks i gang i mange kommuner landet over. Foto: John Arne Paulsen
Mange kommuner vedlikeholder også nærmiljøanlegg og merkede turstier, lysløyper og turveier, gjerne i nærheten av boligområder.
Et annet tilbud fra DNT er Barnas Turlag. De byr på arrangementer tilpasset de minste og yngste av oss og gir barna en trygg introduksjon til friluftslivet. DNT har også et seniortilbud med turer for pensjonister og aldersgruppa 60+.
Hvor finner du tilbud i ditt lokalmiljø? Sjekk gjerne din kommunes nettsider, UT.no eller for eksempel AllTrails, som er en app med tusenvis av kartlagte turer i Norge. Kanskje er det også et lokalt DNT-lag i din kommune.
KLART VANN: Krystallklart vårvann i skogsbekken, noe som skyldes at det primært består av smeltevann fra snø, som inneholder svært lite humus, jordpartikler eller alger. Foto: John Arne Paulsen
Hun drar kredittkortet så det dannes statisk elektrisitet. Tegning: Per Øyri
Gubben i huset er fluefisker på sin hals. Gjennom vinteren sitter han og binder fluer. I en krok i stua har han laget sitt eget reir. Livet går sin gang, og han enser ingenting annet enn backing, dubbing og ribbing. Og nå har han straks bursdag.
Kona ser hvordan han fryder seg med arbeidet der borte i kroken. Nå har han straks lagt et nytt år bak seg. Det begynner å bli mange. Hun merket seg jo hvor glad han ble sist gang da han åpnet hennes bursdagspresang med fluebindeutstyr. Hun elsker ham fordi han lever seg så hundre prosent inn i en sunn og god hobby. Kredittkortet gikk varmt i sportsbutikken denne gang også. Det koster å være kar, og det har kona forståelse for.
Når en har gått så dypt inn i verdenen som fluefisker, er det lett å akseptere at en god del av lønningsposen må gå til innkjøp av nødvendig – og stadig bedre – utstyr.
Når sesongen nærmer seg står gubben ute på den gulspettede plenen i hagen og “varmer opp” snøret. Et par turgåere stopper opp og betrakter det hele. De ser på hverandre og smiler skjevt. De rister litt på hodet, før de spankulerer videre. Gubben kunne ikke brydd seg mindre om akkurat det. Kastearmen må få trening, og teknikken må sitte.
Kona står inne og ser hvordan han frydes der ute på plenen som straks er i ferd med å bli grønn. Han slenger snøret kontrollert fram og tilbake og legger fortommen pent ned mellom ripsbuskene.
Hun setter over kaffen og finner fram noen kaker til en pause i kastingen. Kaffepraten dreier seg om turene han har planlagt i løpet av sommeren. I slutten av juni hvert år svir han av ei ferieuke sammen med noen likesinnede kompiser. Turen denne gang legges til nord i landet. Tur-retur med fly og opphold i ei stor villmarkshytte med alle nødvendige fasiliteter. Det koster flesk, men det er verdt det.
Kona vet at hun kan glede seg til når han kommer hjem. Slike turer er god smøring for ekteskapet. Han kommer blid og fornøyd tilbake, og hun kan ikke tenke seg noe bedre. Og ikke minst blir han en god – altså en mindre rastløs – turkamerat på årets sydentur. En må gi for å få, som det heter.
Tilbake i Norge blir hun gjerne med ham på en telttur på tampen av ferien. Hun er blitt litt av en gourmetkokk etter at de sammen har sittet i sofaen og fulgt alle matprogrammene på diverse kanaler. Etter endt fiskeøkt kommer han til dekket bord. Hun metter hans ernæringsmessige behov, og til gjengjeld metter han hennes behov innimellom seinere på kvelden.
ADLINK: Nå har Booztlet.com tilbud på lette og gode tursko; Adidas Terrex Free Hiker 2 GTX. Nå nedsatt fra 2499 til 1874 kroner.
I slutten av august vinker hun ham adjø igjen. Denne gang har han kajakken på biltaket, og reisemålet er Rena. Det er utrolig hvor mye “stæsj” det blir behov for på slike turer. Hele bagasjerommet og det meste av baksetet er fylt opp med utstyr. Det aller meste har han fått av kona, som for øvrig har sørget for å rydde plass i skap til alt sammen hjemme. Det eneste han trenger å tenke på er å unngå å glemme noe. Og øverst i haugen har hun smurt verdens deiligste matpakke. Den holder til hele turen.
Han sitter i kajakken og kjører en ørret i det han mottar en sms-melding på mobiltelefonen. Der står følgende: “Hei, elskede! Jeg vant 7 millioner i Lotto i dag! Gevinsten deler vi, selvfølgelig. Gleder meg til du kommer hjem. Da blir det indrefilet og rødvin”.
PS: Denne historien er skrevet med maskulin penn. Selvfølgelig vet jeg at det er mange dyktige og dedikerte kvinnelige fluefiskere og sportsfiskeentusiaster også, men skrøna denne gang ble uansett skrevet ut fra et litt gammeldags kjønnsrollemønster. Håper dere er overbærende med det.
Ved restene av Brattlia skole er dette skiltet satt opp. Det informerer om at skolen var i drift fra 1924 til 1946. Foto: John Arne Paulsen
For hundre år siden ble mange av barna våre undervist i koier langt inn i svarteste skogen. Den norske skolen har vært i en konstant utvikling, men den ble satt tilbake av krigen.
Rett etter første verdenskrig, i 1920, ble det innført sjuårig felles folkeskole i Norge, men det var først 40 år senere at utdanningsnivået ble vesentlig forbedret. Andre verdenskrig satte skolen tilbake, men deretter har utviklingen vært konstant.
Hovedbildet til denne artikkelen viser Brattlia skole, eller i hvert fall grunnmuren og restene etter den. Dette var en skole som var i drift langt inn i skogen i Nes i Akershus fra 1924 til 1946. Ifølge Ole Erik Eiers bok “Gamle boplasser på Skogen” utgitt i 1994, hadde skolen 16-20 elever som kom fra boplassene Gruesetra, Steinshaugen, Bråtesetra, Rakeie, Brattlia, Takholtlia, Haukelia, Gransbråten og Skillingshaug.
Noen veiforbindelse til skolebygget var det ikke. Det er både artig å ganske så rart å tenke på at skolebarna gikk på stier gjennom dette skogsområdet for å la seg undervise i ei koie som ble varmet opp av en vedovn fra Bærums Verk, en av Norges eldste støperibedrifter. Her fikk barna opplæring noen dager i uka, og de måtte kare seg til og fra skolen uansett vær og føreforhold. Her var det ingen varme skolebusser eller privatbiler som kjørte elevene til skoledøra. Det var imidlertid til dels stor forskjell på by og land i denne perioden. Tidlig på 30-tallet var det gjerne rundt 20 timers undervisning i uka på bygda, mot det dobbelte i byene.
Dette er en rekonstruksjon av skolebygget i Brattlia slik det sto midt i skogen øst i Nes. Foto: Informasjonsplakat/Chat GPT
Norges eldste barneskole er Christi Krybbe skole i Bergen. Den ble grunnlagt i 1739, samme år som loven om allmueskolen i landdistriktene ble innført. Skolebyggene ble stadig flere. Brattlia skole var en av mange som ble etablert rundt om i de norske skoger utover på 1900-tallet.
Restene av ovnen som sto i undervisningsrommet i Brattlia skole. Bildet er tatt tidligere denne uka. Foto: John Arne Paulsen
Det norske skolevesenet var i en konstant utvikling, men ble avbrutt av andre verdenskrig og den tyske okkupasjonen av Norge i 1940-1945. Krigen var et tilbakeslag for skoleutviklingen, men da den var over, var fokuset rettet mot rask gjenoppbygging. Skolegang ble høyt prioritert i form av nye skolebygg og økt utdanningsnivå. Den sjuårige folkeskolen som ble innført i 1920 var obligatorisk, og i 1947 ble framhaldsskolen regulert ved lov som et praktisk alternativ etter folkeskolen.
Ovnen som varmet opp Brattlia skole var laget hos Bærums Verk og var av type nr. 165. Foto: John Arne Paulsen
I 1947 var den offisielle undervisningen i Brattlia skole en saga blott, og barna på de forskjellige skogseiendommene ble samlet i større og mer moderne skolebygg. Utdanningsbehovet var “eksplosjonsartet” og det ble reist nye skolebygg over hele landet for å håndtere etterkrigstidens behov.
Ikke minst ble utdanning sentralt for sosial utjevning. Et politisk mål var å redusere de sosiale forskjellene og å gjøre skolegangen mer lik for alle. Ikke det at undervisningen på de små skolene, som Brattlia, nødvendigvis var noe dårligere enn andre steder, men prosessen mot en lik skole for alle skjøt uansett fart fra 50-tallet og utover. Blant annet inngikk det å gi arbeiderklassens barn adgang til i skoler som tidligere var forbeholdt de mer velstående klasser som en viktig byggestein i den sosialdemokratiske visjonen. Dette var et av mange elementer i skolereformene som resulterte i et samlet skole-Norge.
Hvis noen har lyst til å ta fotturen inn til restene etter Brattlia skole, går det en blåmerket sti inn dit fra Rakeievegen i Nes.
Her skimtes tuftene av tidligere Brattlia skole. Bildet er tatt tidligere denne uka. Foto: John Arne Paulsen