Vel, denne gang sto ikke fiskelykken den kjekke bi, men – som man sier – så var det ikke bortkastet tid. Jeg kan forsikre at dette området har mye å by en naturelsker på.
Bomtur med stanga
Jeg er kanskje ikke en av veldig mange, men det er sikkert flere enn meg som har opplevd å fiske i et tilsynelatende fisketomt vann. Det skjedde da jeg tok turen til Særkilampi, eller Særgilamp, et skogs-/naturreservat i Kongsvinger kommune.
Midt i reservatet ligger sjøen Særkilampi. Jeg hadde tatt med kart og kompass for sikkerhets skyld, siden dette var første fotturen min inn dit. Et hovedmål med turen var å fiske ørret, og jeg hadde trua.
STORT VANN: Særkilampi i Austmarka, midt i et flott naturreservat. Foto: John Arne Paulsen
440 meter over havet
Særkilampi er et forholdsvis stort vann beliggende 440 meter over havet. Jeg hadde et håp om at dette var hemmeligvannet til noen få ørretfiskere. At dette var vannet som noen visste inneholdt storørret og hadde sverget på å holde kjeft om det for å ha det for seg selv. I flere av vannene rundt er det ørret, så hvorfor ikke også her?
Da det forholdsvis store vannet dukket opp midt i svarteste skauen (det pleier jo å være sånn…), så det rent idyllisk ut, med faste myrområder der det gikk an å fiske med god baksleng, selv om jeg også her greide å sette ei flue høyt opp i et grantre.
På vannflaten skjedde det absolutt ingenting. Ikke et vak. Ikke en gang en krusning. Det var varmt og fuktig, hot and moisty, vinden hadde stilnet, og disen veltet inn over vannet. Det var stille, både over og under vann. Det var rett og slett en helt spesiell stemning der og da.
VERNEVERDIG: Særkilampi naturreservat har fått vernestatus for å bevare et barskogområde med fattig furuskog og middels rik granskog i den sørboreale skogsonen. Foto: John Arne Paulsen
Knott-fiasko
I ansiktet mitt, derimot, skjedde det mye. Knotten gikk til angrep, til og med gjennom knottnettet jeg hadde over hodet. Snakker om bomkjøp. Aha, jeg skjønner: Jeg hadde kjøpt et knottnett som kun knott kan komme inn i. This should knott be possible!
Myggoljen funket heller ikke. Jeg hadde to valg. Enten å træ en plastpose over hodet, eller å gjøre vendereis. Jeg hadde visitert selveste knotthelvete på jord, og måtte komme meg bort.
Da jeg kom hjem den ettermiddagen, så ansiktshuden ut som den var angrepet av røde hunder med horn i panna. Jeg har et elsk/hat-forhold til insekter. De er mat for fisken, men en ting er klar;
En prest fra en liten bygd i Akershus elsket å bedrive fritiden med fluefiske. Det var blitt en besettelse for ham. Men så langt dette aktuelle året hadde det vært så dårlig vær at fisketurene hadde uteblitt. Han hadde faktisk ikke funnet en eneste mulighet til å vade ut i elva med stanga. Favorittfluene var stadig like ubrukte.
Kun på søndagene
Merkelig nok var det bare bra vær på søndagene, men da måtte han jo på jobb i kirken for å preke til den lille forsamlingen som ufortrødent møtte opp. Værmeldingen for den kommende søndagen viste også strålende fiskevær, og denne gang klarte han ikke å dy seg. Han ringte en vikarprest og dro en hvit løgn. Pesende hevdet han å ha mistet det meste av stemmen der han lå under dyna med influensa. Han ba vikaren ta over prekenen den søndagen.
Sladret til Gud Fluefiskepresten kjørte 15 mil til en elv lenger inn i landet, slik at ingen skulle kjenne ham igjen. Men en engel der oppe i himmelen holdt vakt og så hva presten gjorde. Engelen ga beskjed til Gud, som slo fast at han ville gjøre noe med dette.
Elva rant idyllisk gjennom landskapet. Presten vadet ut og følte seg som verdens lykkeligste mann der og da. Men hele tiden lå det i bakhodet at noen visste hva han drev på med.
Skrytefisk
Presten hadde satset på at en døgnflue kunne friste fisken. Og på det aller første kastet gikk det på en skikkelig sværing. I over en time kjørte presten fisken. Da han endelig fikk landet den, viste det seg å være et monster av en ørret. Det kunne rett og slett være ny norgesrekord. En skikkelig skrytefisk.
Forvirret spurte engelen Gud: – Hvorfor lot du ham fange den store fisken? Jeg trodde du skulle lære ham en lekse.
Gud svarte: – Jeg gjorde det. Jeg lærte ham en lekse. For hvem tror du han kommer til å fortelle dette til?
valgt å ta utgangspunkt i en jeg har funnet noen eksemplarer av langs Glomma i Akershus. Den er ganske lys i kroppen, og jeg bruker derfor naturfarget hareøredubbing.
Vingesekken på eksemplaret på bildet over ble vel i største laget, men det kan jo være at den frister fisken likevel.
Steinfluenymfa har en markant, typisk splittet hale. Det heter seg at det er vanskelig å imitere en steinflue, men nymfevarianten er kanskje lettere å lure fisken med.
La den synke ned i elvestrømmen og håpe på det beste, rett og slett.
Det er i første rekke ørreten som er målet, og steinfluenymfa kan være en anvendelig imitasjon når våren kommer. Allerede tidlig på våren kan nymfene ses i vassdragene. De voksne sitter ofte på en trestamme eller en stein tett inntil vannet.
Bindebeskrivelse:
Krokstørrelse: 10-14, vårflue eller nymfekrok
Bindetråd: Brun
Underkropp: Fortyngingstråd
Hale: To oliven biots (fjærfibre) fra gås
Abdomen: Naturfarget hareøreull-dubbing
Ribbing: Grønn Marabou tinselflash
Thorax: Som abdomen
Vingesekk: Hår fra brun hjortehale
Bein: Brunt hanevinge-hackle
Her er ribbing, vingesekk og bein bundet på. Beina spinnes rundt nymfas frampart. Vingesekken legges bakover på cirka 1/3 av fluas lengde, og fram igjen, der den bindes ved krokøyet. Foto: John Arne Paulsen
En fluefisker satt ved en sjø og ble oppmerksom på ei flue som summet og surret rundt et lite stykke over vannflata. En fisk fikk også øye på denne flua og kom med en ønsketenkning:
– Hvis den flua bare kunne fly én centimeter lavere, ville jeg kunne hoppe opp med et praktfullt vak og ta den flua.
I skogen i nærheten hadde en bjørn sett hva som foregikk. Den tenkte:
– Hvis bare den flua kunne sveve en fattig centimeter lavere, ville den fisken kunne ta den flua, og jeg kunne ta fisken.
Bjørnejeger
I den samme skogen satt en bjørnejeger på en stubbe, rett ved vannet. Han var i ferd med å spise ei brødskive med brunost. Han visste sånn cirka hvor bjørnen var, og satt og ventet på at den skulle komme fram fra skjulestedet sitt. Han hadde også sett hva som foregikk, og hans konklusjon var:
– Om den flua kunne dukke kun én centimeter, ville den fisken kunne hoppe opp og ta den flua. Da ville sannsynligheten øke for at bjørnen ville komme fram og angripe fisken, og da kunne jeg knerte bjørnen.
To små mus
Bak et tre satt to små mus og stirret. De hadde sett hva som foregikk, og den ene peip til den andre:
– Vet du at om den flua kunne sveve bare én centimeter lavere, kunne den bjørnen ta fisken, og jeger’n kunne felle bjørnen. Dermed kunne vi snike oss til den brødskiva med brunost.
Lavt og elegant gjennom gresset kom en katt, og den hadde også sett hva som foregikk. Den la en plan:
– Om den flua kunne fly bare én centimeter lavere, kunne den fisken ta den flua, bjørnen kunne ta fisken, jegeren kunne ta bjørnen, musa kunne ta den brødskiva, og jeg kunne leke med den musa.
Beina ut av ledd
Plutselig – som om noe overnaturlig selv var med på leken – svevde flua nettopp én centimeter lavere. Innledet av et stort plask skjedde alt sammen samtidig. Akkurat som planlagt, bortsett fra at da katta til slutt løp for å ta musa, var musa så raskt til beins at den fikk et lite forsprang. I det musa skulle hoppe opp på en grein over vannet, fikk den begge bakbeina ut av ledd og endte i sjøen med et plask.
Moralen i denne historien er: Én centimeter er nok til å gjøre musa våt.
Men hva med fluefiskeren? Jo, han pakket sammen. Vel hjemme skrev han ned denne historien. Tro den om du vil…
Hold fisken mest mulig i vann, og hold den vannrett, med god støtte under kroppen. Denne harren er klar for slipp. Foto: John Arne Paulsen
Hvis du ikke har intensjoner om å ta livet av fisken du får, er det klare regler og retningslinjer for hvordan fangsten skal håndteres.
Tekst: John Arne Paulsen
En god håv, for eksempel, er blant de viktigste redskapene til alle som fisker i vann med bag limit eller andre fangstbegrensninger. En håv i bakhånd er gunstig å ha med uansett på fisketur. Rett og slett fordi den gjør det enklere å lande fisken. Og om målet er å sette den ut igjen, er en håv så absolutt medvirkende til redusert risiko for å skade fisken.
Bag limit
Det er forskjellige typer fiske, akkurat som det er forskjellige typer jakt. Begrepet bag limit er et uttrykk som brukes i begge “disipliner”. Bag limit er det samme som dagskvoter, altså det antall fisk eller vilt av en art som kan tas med for hver dag. For eksempel kan det på enkelte steder være bestemmelser om at man kun kan ta opp tre ørreter på en dag.
Eller det kan være slik at grunneieren eller den som forvalter et vann eller vassdrag har bestemt at alle ørreter over 25 centimeter må slippes ut igjen. Da er det viktig å vite hvordan man skal behandle fisken.
Mattilsynet
Mattilsynet har et sett med fornuftige regler knyttet til dette. Aller først velger det statlige tilsynsorganet å bemerke at fang og slipp i prinsipp er etisk betenkelig fordi fiskeren påfører fisken smerte og stress utelukkende for opplevelsens skyld. Så har det satt opp et regelverk – eller et sett med retningslinjer – ved praktisering av fang og slipp.
Her er tre sentrale regler:
Slipp fisken ut så raskt og skånsomt som mulig, etter at den er landet og disse tre reglene er fulgt:
Ta på fisken med våte hender.
Håndter fisken minst mulig.
Hold hele fisken mest mulig i vann, og hold den mest mulig vannrett, med god støtte under kroppen.
Uansett hvordan man fisker, er det viktig å ha redskap og verktøy som passer fornuftig til metoden som velges.
Her er flere gode retningslinjer for fornuftig håndtering av fisken:
Ikke hold fisken etter gjellelokkene.
Ikke hold fisken mer i lufta enn noen få sekunder.
Ikke løft fisken opp etter halen. Hold den heller ikke oppe etter halen.
Bruk helst mothakeløse kroker ved praktisering av fang og slipp.
Fjern kroken fra fisken så raskt og skånsomt som mulig.
Bruk fingrene eller en godt egnet redskap. En krokløsner kan kjøpes de fleste steder der de har utstyr til sportsfiske.
Ikke skyv fisken brått ut i vannet igjen etter at kroken er fjernet.
Ikke skyv og trekk fisken hardt fram og tilbake i vannet ved å holde i halepartiet. Hold den løst, rolig og kontrollert under vann til den setter av sted for egen maskin.
Og for ordens skyld ved praktisering av fang og slipp; ikke bruk klepp (eller ljå), men prioriter bruk av håv, og da helst en håv med knuteløst nett.
Vintermånedene er en fin tid til å fylle opp flueboksen, og da gjerne med mindre døgnflueimitasjoner som den som er avbildet her.
Flua på bildet skal etterligne en slik liten myrdøgnflue. Den er bundet på en krok størrelse 14. Halen er av english grouse, kroppen av chocolate brown dubbing, hackle av grizzly neck og vingen av CDC dun grå.
Kunsten er å binde flua så balansert at den lander med vingen rett opp. Gjør den det, vil den garantert friste ørreten.
De fleste har vel kjent på frustrasjonen når andre drar opp fisk etter fisk, og du ikke får en eneste en. Foto: John Arne Paulsen
En gang reiste en fyr fra Lillestrøm og en annen fyr fra Vålerenga uavhengig av hverandre ut på fisketur til Renaelva. Det kunne ikke gå bra.
De to ende opp på hver sin side av elva der de først sto og skulte på hverandre, før begge etter hvert tok til å kaste med fluefiskestanga. Karen fra Lillestrøm hadde sågar på seg en stor LSK-drakt der han sto. I det fortommen hans la seg pent ut over vannet, bet det på en ganske fin ørret, og han sveivet den inn i håven med stødige bevegelser.
Mannen fra Vålerenga gjorde store øyne bak solbrillene, men han sa ingenting. Han likte ikke det som nettopp hadde skjedd, men han holdt tankene sine for seg selv. Han godtet seg over at Vålerenga sist fotballsesong hadde rykket opp til eliteserien, mens Lillestrøm rykket ned til OBOS-ligaen. Som kjent er det svært ofte et hatforhold mellom disse klubbenes supportere.
De to fortsatte fisket en stund til inn i kveldstimene. Mannen fra Oslo øst fikk fortsatt ingenting. Samtidig fikk den nevnte trøsten knyttet til fotballens verden stadig mindre betydning.
For på den andre siden av elva fortsatte han fra Lillestrøm å lande fisk. Pene både ørreter og harr.
Stemmen dirret mer enn stanga
Da mørket for alvor var i ferd med å senke seg over landskapet, klarte ikke Vålerenga-fyren å holde seg lenger. Med stemme som dirret mye mer enn fiskestanga, ropte han over til lillestrømlingen:
– Hallo du, kompis, jeg skulle virkelig gjerne vært på din side av elva!
Det var flere meter dypt midt i elveleiet, så det var ikke mulig for fiskerne å vade over.
Lillestrømlingen ropte tilbake:
– Hei, jeg skal fortelle deg noe, kamerat. Jeg lyser med lommelykta mi tvers over elva, og så kan du gå på den lille stripa med lys.
Vålerenga-karen svarte høyt:
– Det skal du regne med, liksom. Jeg antar at du tror jeg er en idiot! Når jeg kommer halvveis over, skrur du vel bare den fordømte lommelykta av!
Fem eller seks ulvespor kom fra skogen og ut på isen på dette skogsvannet. Foto: John Arne Paulsen
Å gå på ski på sjøen når isen er dekket med kun noen centimeter med snø, er det så absolutt verdt å teste ut. Her ble rovdyrspor fulgt på flatt underlag.
Jeg kom over det jeg mener er spor fra fem eller seks ulver på sjøisen i dag. De kom ut på isen fra vestsiden av sjøen og forsvant inn i skogen på østsiden. Det er jo ikke unikt med ulvespor i dette området, som ligger midt i ulvesonen, men det er uansett artig å tenke på at en ulveflokk har krysset isen i løpet av det siste døgnet. I går var de ikke der.
Se video av ulvesporene her:
Akkurat nå er forholdene for staking på langrennsski fantastiske rundt om på Østlandet. Rene, hvite flater med et ganske tynt snølag oppå en is som er rundt halvmeteren tykk. På denne turen hadde jeg lagt noe festesmøring på skienes smøresone for å kunne variere med litt diverse langrennsteknikk når kroppen forteller at den ønsker det. Ting må ikke bli for statisk, og det er deilig å kjenne følelsen av å suse av gårde (alt er relativt), i hvert fall så lenge kreftene holder.
Jeg kjente ganske fort at det knaket i stive ledd, og etter hvert sa de også ifra at dette var slitsomme greier. Kroppen er i bruk! Som jeg sier i videoen til denne artikkelen, så er det deilig med en avveksling fra mye statisk virksomhet, i form av fysisk naturfiske på isen.
I ulveland Jeg så ingen spor av mennesker, men reven hadde rasket over isen. Det hadde haren også. Et stykke ut på turen kom jeg over noen store spor som kan ha vært ulv. Potemerker så brede som en CD-plate. Se videoen i denne artikkelen. Sjøen jeg gikk på ligger i ulveland, altså inne i ulvesonen, så det er så absolutt ikke umulig. Uansett, med støyen som skapes av ski og staver på en sånn tur, er alle dyr oppmerksomme på deg lenge før du kommer veldig nær dem.
Godt humør i flott vintervær på isen. Her holdes ispigger med fløyte. Foto: John Arne Paulsen
TIPS:
• Husk å ha med en termoflaske med vann. Selv om det er kuldegrader, trenger kroppen væske.
• Det gjør ingenting å ta seg en pause eller fem underveis, særlig ikke så lenge omgivelsene er så flotte som her og man kommer seg tilbake til utgangspunktet før det blir bekmørkt. Som regel er det rasteplasser rundt sjøen, og hvis man er heldig kan man faktisk kjenne varmen fra vintersola på himmelen.
• Selvfølgelig er det viktig å sjekke istykkelsen når man skal tilbringe tid ute på den. Jeg gjennomførte en serie prøveboringer som alle viste at isen var mellom 40 og 50 centimeter tykk, og det var massiv stålis.
• Det er i tillegg veldig fornuftig å ha ispiggere med håndtak lett tilgjengelig om uhellet skulle være ute.
• Hold turen et stykke unna steder der bekker renner inn og ut av sjøen. Ved inn- og utløp kan isen naturlig nok være mindre trygg.
Været kunne rett og slett ikke vært flottere. Tre minusgrader og fem centimeter med snø på en halvmeter tykk is.
Sete, lår og legger Underveis over isen merket jeg at her var det muskler som ikke hadde vært i bruk på en stund. Staking og diagonalteknikk aktiverer muskler helt fra hoftepartiet, opp hele ryggraden til nakken, og ut i armer og hender.
– Ser man på staking isolert er dette en fin måte å trene både store og små muskelgrupper. Det blir aktivisert både mage, skuldre, triceps og rygg, samt setet, lår og legger. Selv korte turer på bare 20–30 minutter gir gode helseeffekter, sier fysioterapeut Stian Holanger i en artikkel i Raumnes om temaet. Han jobber for øvrig på Nesklinikken.
– Fysisk aktivitet er fantastisk for kropp og sinn. Da er det godt at det er så mange forskjellige aktiviteter man kan velge mellom. I langrenn får man gode helseeffekter, konstaterer han, før han legger til at det gjelder både klassisk, skøyting og staking.
Godt for hjertet Han legger til at det handler om å tilpasse aktiviteten så den passer til den enkeltes livsstil, behov og ønsker.
– Utover at staking er helt supert for muskulaturen, stimuleres også hjertet og lunger. Man får særlig gode effekter når pulsen stiger, men viktigst av alt er at man kommer seg opp fra sofaen og gjør noe aktivt. Den beste treningen er jo tross alt «den man gjør». Mange er klar over at fysisk aktivitet stimulerer muskler, hjertet og lunger, sier Holanger.
I tillegg bemerker han at det er vist at fysisk aktivitet har gode effekter på hjernen.
– Det bidrar til bedre konsentrasjon og hukommelse, stressmestring, og det kan også styrke selvbildet. Alt dette kommer godt med i en hektisk hverdag, sier fysioterapeuten.
Kort oppsummert fastslår han at man blir både sterkere, får bedre hjerte- og lungekapasitet, samt at man får bedre mental helse gjennom fysisk aktivitet.
– Så om ikke dette er gode nok grunner for å bevege seg, så vet ikke jeg, legger han til.
Staketeknikk Tine.no har laget et lynkurs i skiteknikk. Det viktigste i staking er ifølge kurset å bruke kroppsvekten til å skape trykk på stavene. Videre handler det om å stå i balanse med føttene ved siden av hverandre og med trykk på tåballen. Armene skal pendle avspent, albuene skal godt fram og hendene opp. Stavene settes så vertikalt ned i snøen. Stram magen og stå imot kreftene fra stavtaket, og bruk hele overkroppsmuskulaturen aktivt. Stavtaket avsluttes ved hofta eller litt bak. Her er både skuldre, armstrekkere, rygg, og hofte i aksjon.
I gang med stakingen, fokusert på å ikke bøye beina for mye. Foto: John Arne Paulsen
Lilla Swix På denne turen hadde jeg ispiggene rundt halsen. Det var rundt to minusgrader og solskinn. Jeg valgte å smøre skiene med lilla Swix, og det fungerte veldig bra. Det var ingen mange spor laget av mennesker. Jeg fikk anledning til å gå opp mine egne skispor, og å følge dem tilbake. Jeg fulgte land bortover, og turen ble totalt 15 kilometer lang. All respekt til toppidrettsutøverne som gjennom fører 15 kilometer klassisk på 35-40 minutter. Jeg lå et langt stykke over det i tid, for å si det sånn. Men så fikk jeg også garantert med meg mer av naturen underveis.
Snøen på isen gir ypperlige muligheter til å sjekke forskjellige dyrespor. Disse fikk meg til å tenke ulv. Foto: John Arne Paulsen
ADLINK: Picture Organic Clothing har en skiskobag som du kan bruke til å transportere skiskoene dine og annet utstyr. Boozt.com tilbyr den nå til 454 kroner.
Riktignok har jeg mang en gang fått meg en støkk på turer der jeg går i tussmørket og ser røtter, busker og annet som ser ut som konturene av troll.
Men at de finnes i virkeligheten? Nei, det har jeg bare ristet på hodet av.
Dødningeskalle i beltet
Så, en sommerkveld, på en tur til et øde skogstjern på Finnskogen, så jeg et digert beist av et troll som sto ute på myra. Hva i hel…..!
Trollet hadde en dødningeskalle i beltet. Jeg holdt meg musestille bak en busk og forbannet meg over at jeg ikke hadde sett trollet før jeg kom så nær det. Avstanden var vel rundt hundre meter. Hadde det sett meg? Jeg kjente motvinden i ansiktet (noe som er helt vanlig for en fluefisker) og ble delvis lettet av det. Da kunne ikke beistet lukte kristenmanns blod, i hvert fall.
Skalv bak busken
Forresten, jeg har jo meldt meg ut av folkekirka, så der har vi nok en fordel. Og etter en stund snudde det muskuløse beistet og ble borte i skogen. Tilbake var bare store, dype søkk der skapningen hadde gått bortover myra.
Jeg satt på huk en stund til og skalv bak busken. Da melkesyra tok tak i leggene for alvor, reiste jeg meg sakte opp. Og med en stjernehimmel over meg forårsaket av blodtrykksfall, trasket jeg forsiktig tilbake til bilen.
Dette er en advarsel, folkens. Det er troll på Finnskogen!
