Her er det en som fotograferer nordlyset og vil dele det på bloggen sin etterpå. Illustrasjonsfoto: John Arne Paulsen
Vi er mange som tar turer ut i skog og mark og deler opplevelsene via blogger. Her er noen fine tips.
John Arne Paulsen
Jeg kommer her med noen tips til andre blogger som jeg gjerne besøker med jevne mellomrom.
En som skriver mange innlegg jeg godt kan like er Friluftsheidi. Favorittinnleggene finner jeg (naturlig nok) innen kategorien friluft. Et lett og underholdende språk og fine bilder, som for eksempel i “Gi mannen en stav!“.
En annen favoritt her på blogg.no er Skogfruen, med fine hverdagsskildringer og bilder.
Vil du grave deg litt dypere ned i de forskjellige temaene, ja, rett og slett lese om turer i naturen sett med forskerøyne, kan bloggen Turist i naturen være et fint alternativ. Det er skribenter tilknyttet forskning.no som står bak artiklene.
På min kjappe tipsliste tar jeg gjerne med bloggen Inkatur, der jeg finner mye som bidrar til økt lyst til å komme seg ut.
Sjekk også gjerne ut bloggen flangset.net om du vil høste litt inspirasjon om turer og tanker knyttet til friluftsliv. Bloggeren heter Frode Langset. Med et levende og frodig språk skildrer han ymse fritidsaktiviteter som i stor grad dreier seg om natur og friluftsliv. Her er det også mye fint å se for alle med interesse for naturfoto.
Har du vært innom Bergits.no noen gang? Her er det beskrivelser og tips om mange forskjellige turer.
Og om du er fiskeinteressert, kan du sikkert finne interessant stoff på Fisking.no.
Har du en favorittblogg å tipse om innen natur og friluftsliv? Benytt gjerne kommentarfeltet under her til å dele det.
RØDLISTEART: Gaupa betegnes som en sterkt truet dyreart. Likevel ser myndighetene grunn til å felle 99 av dem i Norge denne vinteren. Foto: John Arne Paulsen
Vi er to uker ut i årets kvotejakt på gaupe, en dyreart som betegnes som sterkt truet. Kvota er satt til 99 dyr totalt.
John Arne Paulsen
Gaupa i Norge er klassifisert som “sterkt truet” på Norsk rødliste, men den jaktes likevel på, noe som skaper debatt fordi mange mener at bestanden ligger under det vedtatte målet for antallet familiegrupper i landet vårt.
Kvotejakta startet søndag 1. februar og allerede på den første dagen ble minst 16 gauper felt. Deretter er nye dyr felt jevnt og trutt. Kvota er som nevnt totalt på 99 gauper, og jakta varer fram til og med 31. mars.
Ble ikke hørt
Protester fra miljøorganisasjoner, biologer og deler av allmennheten mot årets kvotejakt på gaupe har i stor grad ikke ført fram. Klima- og miljødepartementet har valgt å opprettholde de høye kvotene. Protestene er blant annet basert på at de store rovdyrene i Norge er truet av utryddelse og at de har sin rettmessige plass i vår natur. Det vedtatte bestandsmålet for gaupe er nå på 65 årlige ungekull.
NOAH, Naturvernforbundet og Foreningen Våre Rovdyr var blant organisasjonene som påklaget vedtaket om at 99 gauper kan felles. Rett før planlagt jaktstart ble klagene avvist av Klima- og miljødepartementet, som da opprettholdt kvotevedtakene fra rovviltnemndene. Departementet gjorde dette hovedsakelig fordi de vurderer at uttaket av totalt 99 dyr er i tråd med Stortingets bestandsmål og rovviltforliket. Departementet mener at kvotene er satt slik at gaupebestanden i Norge vil holde seg over det nasjonale bestandsmålet også etter jakta.
World Wildlife Fund (WWF) har en kampanje gående der man kan signere på at vi skal ha levedyktige bestander av rovdyr i Norge. I skrivende stund har 55 926 personer signert.
Nesten utryddet
Gaupa har vært sterkt truet også tidligere i Norge. Rundt 1930 var dette rovdyret nesten utryddet i Norge. Naturvernforbundet skriver at man skulle fjerne gaupa fra naturen fordi den kunne ta husdyr på beite og fordi den spiste såkalt «matnyttig vilt», noe forbundet betegner som et nå gammeldags natursyn. Natur som ikke passet oss mennesker skulle fjernes. Utover på 1900-tallet var det til og med skuddpremie på gaupe, og den ble faktisk ikke avviklet før i 1980.
Nå reagerer Naturvernforbundet sterkt på at Klima- og miljødepartementet har opprettholdt vedtakene om gaupejakt. Forbundet betegner departementets grønne lys for kvotejakten på gaupe som en svært uheldig avgjørelse for en rødlistet art. Foreningen Våre Rovdyr betegner det å tillate felling av 99 gauper i år som forvaltningsmessig forkastelig. Men jakta fortsetter altså til ut mars, eller til kvotene er fylt.
Boozt.com selger nå boka The Bucket List på tilbud til 359 kroner. Boka inneholder 1000 eventyr – store og små. Lektyre som er flott å ha med seg på tur:
The Bucket List – edited by Kath Stathers, selges nå for 359 kroner hos boozt.com.
HARDHAUS: Elgen har ikke noe problem med å holde varmen midt i snøhaugen. (Bildet er redigert med KI)
Det er ikke uten grunn at elgen har tilnavnet skogens konge. Den er en skikkelig hardhaus som ligger på sine kongesenger av snø.
John Arne Paulsen
Elgens pels isolerer utrolig bra. Her slipper ikke kulda inn, og varmen slippes heller ikke ut. Ifølge forskerne klarer en elg lett temperaturer på 30 minusgrader og enda lavere.
Det er ikke noe problem da for elgen å “bade” i snøen, ja, rett og slett å bruke snøen som en seng til å sove på.
På et oversiktlig sted litt opp i høyden på Romerike, var det flere slike elg-liggegroper på en flate i skogen. Når selveste skogens konge har ligget en stund, blir snøen fort både brun og gul.
– Der elgen har ligget i snøen, ser det gjerne litt møkkete ut fra dyrets pels. Særlig når det er kaldt på slutten av vinteren, tar elgene det veldig med ro. Da kan de ligge mye i løpet av døgnet, forteller Olav Mæhlum, viltnemndleder i Nes.
Jonas Malmsten er en av forskerne tilknyttet Sveriges lantbruksuniversitet (SLU). Han betegner elgens lange bein som ganske så unike. De er veldig tynne nederst, med lite muskler, og dermed tåler de mer kulde. Det er ikke så mye blod å kjøle ned, og da kan beina være i kraftig kulde i flere uker uten at elgen får problemer.
Skogens konge er også en dyktig energisparer, med en god evne til å senke både kroppstemperaturen og hjerterytmen når været er på det kaldeste.
KONGESENG: Slike “kongesenger” av snø, liggegroper for elgen, er det mange av nå. Denne var på en høyde i romeriksskogen. Foto: John Arne Paulsen
Elgen spiser seg opp før vinteren, noe som gir den større odds for å overleve harde kuldeperioder. I sommerhalvåret spiser den rundt 14 kilo mat hver dag, mens den om vinteren kan klare seg på fem, fram til “slankekuren” er over når våren kommer og den igjen kan nyte måltidene en konge fortjener. Mange vannplanter er viktige næringskilder, for eksempel planter i nøkkerosefamilien, men den spiser også kvister, skudd, blader, bark, urter og røtter. Blåbærlyng er også en favoritt.
Heldigvis for elgen finner den mye av maten i høyden, i motsetning til rådyr som spiser fra bakken. I perioder gjennom vinteren kan bakken være dekket med is, noe som gir rådyra utfordringer, mens elgen fortsatt har tilgang på mat lenger opp i høyden gjennom vinteren, på trær og busker der den spiser kvister og skudd.
– Elgen er en busksjiktspiser. Det som er favoritten er rogn, osp og selje. Når det er mangel på det, er det vier, einer, og så bjørk og furu i verste fall. For elgen er det ikke noe problem med mye snø så lenge det er mat i det nevnte busksjiktet. Rådyrene, derimot, kan lide av mye snø og is, sier Mæhlum.
VILTNEMNDLEDER: Olav Mæhlum er leder for viltnemnda i Nes. Foto: John Arne Paulsen
Det er artig å komme over slike liggegroper i skogslandskapet, gjerne på plasser der elgen føler seg trygg og kan ligge i ro og spare på energien.
Elgene foretrekker gjerne å ligge på litt åpne steder opp i høyden.
– Der har den god oversikt, sier Mæhlum.
Om vinteren kan elgen ligge i en slik grop i timevis så lenge den ikke blir forstyrret. Der kan den hvile, drøvtygge og sove, på en seng av snø.
ESVAL I AKERSHUS: Et nærbilde fra deponimassene der brannen sprer seg fort. Oppe til høyre står en brannbil. Foto: John Arne Paulsen
Det er i år 20 år siden det oppsto en voldsom søppelbrann på Esval i Nes, Akershus. Etter hvert brant det dypt ned i avfallet rett ved elva Vorma som ble forurenset.
John Arne Paulsen
På det verste dekket brannen et område på mellom fem og seks dekar rett ved harr- og ørretelva Vorma. Som bildene i denne artikkelen viser, sto røyken opp i en stor søyle som kunne ses med det blotte øye mange kilometer unna.
Brannen forårsaket ikke bare røykproblemer. Den førte også til utslipp av urenset sigevann og annet forurenset vann rett ut i Vorma, som renner forbi rett nedenfor deponiet og som er yndet av ulike kategorier sportsfiskere og andre naturelskere. Søppeldeponiet på Esval hadde da bygget seg opp gjennom nesten femti år gjennom en nå gammeldags og ulovlig deponeringmetode.
ESVAL I AKERSHUS: Røykutviklingen var stor og den illeluktende røyken spredte seg over et stort område: Foto: John Arne Paulsen
Esval fyllplass ble anlagt rett ved Vormadalen, et kulturlandskap av nasjonal interesse (KULA). Med politiske myndigheters velsignelse ble søppeldeponiet etablert av Nes kommune i 1972. Fyllplassen var fra starten beregnet for å håndtere husholdningsavfall og slam, men virksomheten ble utvidet. Alt fra udefinert matavfall til bilvrak og batterier ble skyflet ned i jordmassene ikke langt fra elva i løpet av de påfølgende tiårene, i følge denne artikkelen i Raumnes.
ESVAL I AKERSHUS: Her spyles stinkende, urenset sigevann opp i deponimassene igjen.Sigevannet ble gjenbrukt siden det var utfordrende å finne annet slukkevann: Foto: John Arne Paulsen
Brannen i 2006 var voldsom. Etterslokkingen varte i flere dager. Ulykken var så omfattende at Sivilforsvaret rykket ut og bidro under slukkingsarbeidet. Siden det ikke var nok rent slukkingsvann å oppdrive, brukte man sigevann som ble spylet opp på det brennende arealet. Stanken fra det brennende søppelberget spredte seg over et stort område.
Ingen kunne redegjøre for hvor mye forurenset vann som rant ut og belastet fiskelivet og øvrig liv i elva, men det var utvilsomt snakk om betydelige mengder. I ettertid er det lett å konkludere med at det har vært belastende for miljøet å anlegge et deponi som dette så nær et vassdrag som Vorma.
ESVAL I AKERSHUS: Røyken fra brannen skimtes i det fjerne, lenger oppstrøms Vorma. Her med tettstedet Vormsund i forgrunnen: Foto: John Arne PaulsenESVAL I AKERSHUS: Brannen spredte seg fort og gravde seg langt ned i deponimassene. Urenset sigevann og annet forurenset vann havnet rett i Vorma til venstre: Foto: John Arne Paulsen
I 2012 ble fyllplassen omdøpt til Esval Miljøpark KF av eier Nes kommune, med fokus på en drift basert på gjenvinning og mer miljøvennlige løsninger.
Denne voldsomme deponibrannens “20-årsjubileum” trekkes her fram i lyset igjen til skrekk og advarsel. Måtte noe lignende aldri skje igjen.
Hva med en behagelig joggebukse i resirkulerte materialer? Her er en av flere fra nike.com. Paris Saint-Germain Tech Nike Total 90 fleecebukse til 1299 kroner (klikk på bildet for mer info):
Denne turboka er plassert på en populær topp ved navn Eievarden. I bakgrunnen der nede renner Glomma. Foto: John Arne Paulsen
Hvorfor plasserer folk ut turbøker midt i skauen, spør du kanskje. Jeg tror jeg har svaret.
John Arne Paulsen
Rundt omkring på fine plasser langs stien er det plassert ut bøker som folk som er ute på tur kan skrive en hilsen i. Det være seg kun en signatur, eller litt mer i form av en spontan værmelding eller et lite dikt, for eksempel. Bøkene er som oftest plassert i en kasse, og det er gjerne et idrettslag eller en turforening som står bak.
Jeg tror jeg har svaret på hvorfor disse bøkene ligger der ute i kasser rundt om i skogen. I hvert fall for min egen del fungerer de som inspiratorer som “pisker” meg opp av sofaen og ut på fottur. Jeg er et enkelt menneske, og da skal det ikke mer til.
I mitt nærmiljø er det mange slike bøker. Jeg kan velge ut en som innebærer en fem kilometer lang tur rett og slett langs en sjø. En annen bok er på toppen av en stor kolle der turen er nesten rett opp og rett ned igjen. En tredje finner man på et berg ved et tjern fire kilometer fra et stort boligfelt. En fjerde er på toppen av en ås der det er mulig å gå en fin runde i kupert terreng gjennom skogen.
Denne boka er av den typen der turgåerne kun skriver navnet sitt og dato for besøket. Foto: John Arne Paulsen
Innholdet i bøkene forteller en historie. Bøkene er vitnesbyrd om at vi er veldig mange turglade nordmenn som gjerne går de samme turene med jevne mellomrom, på de samme stiene, enten alene, alene med bikkja eller sammen med kjæresten eller andre kompiser.
I en av bøkene, som er plassert i en kasse på grensen mellom Nes og Sør-Odal, leste jeg disse lyriske verkene:
“Hvis sjølmeldinga kunne leveres i kasser som denne, til skogs og til fjells, med 10 % fratrekk på skatten, så blei det kanhende et renn helt til kvelds og noen med lykt utpå natten?”
Eller det litt kortere:
“Sjøl om jegera jakter på æljen, går det an å gå fottur i hæljen.”
Eller:
“Med min kjære Odalsbygd i en snehvit drakt, blir jeg så stolt at jeg står i giv-akt. Odal, kjære Odal, du ligger der. Deg, jeg har deg kjær. En stolt nesbu står også her og ser “hjem”, der han også ser de syv blåner komme frem”.
Det kan være svært underholdende å lese bøker der turgåerne har lekt seg med ord. Innimellom er det ikke måte på fantasi. Og i en av bøkene var det til og med en hest som hadde skrevet navnet sitt. “Dolly”, sto det med store bokstaver.
Litt lenger inn på denne stien kommer man til en husmannsplass. Hovedbygningen der er det nesten ingen rester igjen av nå, men den lå akkurat på grensen mellom de to nevnte kommunene. Og det heter seg at dobbeltsenga også lå akkurat på kommunedelet. Gubben lå i Odal og kjerringa i Nes, og innimellom lå begge i Nes!
En ganske typisk rasteplass ute i skogen. Her går det an å ta seg en rast og nyte utsikten. Foto: John Arne Paulsen
PØLSER OG BLODPUMPE: Kort, men effektivt.100 høydemeter på 1000 meter gir fart på forbrenningen. Foto: John Arne Paulsen
Ved Øysjøen i Nes, Akershus, kan du gå «verdens korteste topptur» med en stigningsgrad på 10 prosent.
John Arne Paulsen
Øst for Øysjøen i Nes er terrenget veldig kupert. Dagens tur i serien “Ut på tur – aldri lei” er kun én kilometer lang, men den innebærer en forsering av hundre høydemeter.
Med utgangspunkt i parkeringsplassen på østsiden av Øysjøen, er det mulighet for en spennende, liten «avstikker» inn i terrenget. Som kartet viser bærer turen inn i et juv og opp i høyden over sjøen. Her får du virkelig brukt lårmuskulaturen. Jeg gikk denne turen med truger i lett snø. Dessverre hadde jeg glemt stavene hjemme, så da fikk beina kjørt seg ekstra hardt den korte biten gjennom juvet. Dette var en tur gjennom mikroutgaven av Gudbrandsjuvet eller Jutulhogget.
EMILIA PLASS: Noen har montert dette skiltet på ei furu ved en fin sitteplass med utsikt over Øysjøen. Foto: John Arne Paulsen
En kilometer lenger øst fant jeg en tilrettelagt sitteplass med god utsikt. Der har noen satt opp skiltet «Emilia plass». Jeg skulle gjerne likt å vite bakgrunnen for dette.
Uansett, etter å ha fordøyd utsikten litt over Øysjøen og skogsområdene rundt fra denne sitteplassen, gikk turen ut på en knaus over juvet, merket med tallet 2 på kartet. Her er det et artig utspring som gir en veldig fin villmarksfølelse.
ØYSJØEN: Her er utsikten fra øverst på høyden øst for sjøen. Foto: John Arne Paulsen
GPS-klokka på armen viste at denne turen kun var to kilometer lang tur-retur – eller snarere opp og ned – og at det ble forbrent 540 kalorier. Rundt regnet tilsvarer det kaloriinnholdet i de tre pølsene som ble grillet og spist på denne turen, så da endte regnestykket opp i null.
Med andre ord ble dette en givende tur der treningseffekten ble målt i grillpølser.
Ny serie på Naturfiskeren:
Ut på tur – aldri lei
• En artikkelserie ispedd litt humor, med utgangspunkt i enten merkede stier på turkartet, bruk av kart og kompass, eller GPS, i mer eller mindre særegne naturområder rundt om i landet.
• Kom gjerne med tips om slike destinasjoner
• Denne turen gikk opp i høyden over Øysjøen, opp mot 300 meter over havet, 13,5 kilometer sørøst for Årnes i Akershus.
RAST I SOLA: En rast på Emilia plass i det flotte vinterværet. På en benk kan du sitte og se ut over Øysjøen og store skogsområder rundt. Foto: John Arne Paulsen
KUPERT TERRENG: Den røde prikken viser utgangspunktet ved Øysjøen. 1 er «Emilia plass» og 2 er kollen over juvet, med bålplass og fin utsikt over sjøen. Foto: Kartutsnitt
En snakkende padde. Dette tror du vel ikke på før du opplever det selv. Foto: John Arne Paulsen
En åtti år gammel mann var ute og fisket en dag da han hørte en stemme. Den låt litt som Sissel Kyrkjebø.
John Arne Paulsen
Den gamle, men relativt spreke mannen kunne ikke se noen andre i nærheten, og trodde bare at han hørte ting. Noen fantasifulle tanker som med ett føles som virkelighet. Det hadde skjedd tidligere.
Midt i stien lå istid-steinen godt synlig i snø og is. Foto: John Arne Paulsen
Steinen fra istiden stakk fram i et landskap dekt av is og snø, midt i stien. Den er et konglomerat.
John Arne Paulsen
Steinen er eldgammel. Da jeg var ute på en treningsøkt i form av en tur på truger i Nes i Akershus sist uke, dukket den opp midt i en skogssti.
Ved å studere bilder av steinen har Universitetet i Oslo bekreftet at den tilhører et konglomerat, en bergart som ble dannet for flere hundre millioner år siden. I tillegg konkluderes det med at den høyst sannsynlig har tilhørt en flyttblokk som endte opp på akkurat denne plassen under istiden.
Et slikt konglomerat består av små og store steiner som er kittet sammen i en masse av sand, silt og leire. Det er artig å tenke over at den spesielle steinen ble liggende igjen på dette stedet da siste istid var over og isen smeltet bort for 10 000 – 11 000 år siden.
Konglomerat i snøen. Foto: John Arne Paulsen
Slike steiner kan ha forskjellige former ut fra hvordan de ble flyttet. Det er inspirerende å komme over slike ting i naturen. Den er høyst sannsynlig transportert dit den havnet i form av en flyttblokk. Norges geologiske undersøkelse (NGU) mener at den kan ha blitt fraktet med isen fra Mjøsområdet, antakelig fra Moelven. Noe som tilsier at vi snakker om en stein som er dannet ved erosjon av eldre bergarter helt fra 600 – 700 millioner siden.
Fakta om konglomerat:
• Konglomerat er en sedimentær bergart som består av avrundede «boller» , eller kantede små og store steiner (klaster), som er kittet sammen i en masse av sand, silt og leire.
• Både boller og stein i konglomerat kan ha stor variasjon både i bergart, form og størrelse.
• Navnet «konglomerat» kommer av latin og betyr «blanding».
• Noen konglomerater er blitt dannet av elver eller på strender.
• Bergarten finnes ofte samme steder som sandsteiner.
Vinteren er gjerne en tid der muskler og ledd trenes, tøyes og bøyes på hjemmebane. Da er det kjekt å ha en god treningsmatte. Bodystore.no tilbyr nå Star Nutrition Gear treningsmatte til 219 kroner. Den kan selvfølgelig også være anvendelig ute på tur:
FRIVILLIG ARBEID: Løypekjørerne gjør en prisverdig jobb på fritiden sin. Her er John Kristian Lystad i gang med kjøring av løyper for Nes Turlag. Foto: John Arne Paulsen
Hver vintersesong er veldig mange frivillige i sving med å lage skiløyper for Ola og Kari. De fortjener såvisst masse ros – og ingen ris.
John Arne Paulsen
Det er tusenvis av disse “maurene” som setter seg på snøscootere og i større maskiner for å kjøre løyper så fort snøen laver ned. Det finnes ingen samlet nasjonal oversikt over nøyaktig hvor mange frivillige som kjører skiløyper her til lands, men det er mange. Innsatsen er enorm, gjerne organisert gjennom lokale lag og foreninger.
Noen kjører i lysløyper knyttet til boligområder, noen kjører gjennom fine skogsområder, mens andre igjen kjører spor over fjellviddene. Mye tid og krefter brukes på å vedlikeholde både utstyr og omfattende løypenett landet over.
I store områder i Norge er det i løpet av vinteren færre skidager nå enn tidligere, og derfor er gode forhold svært høyt verdsatt av skiglade nordmenn. Det er også et ønske fra løypekjørerne at løypene forblir fine og at ikke folk til begir seg til fots inn i traseene og går i selve sporene.
Hovedbildet til denne artikkelen viser den nye løypemaskinen til Nes Turlag. De kjører blant annet opp skispor i en lysløype mellom Årnes og Fjellfoten i Nes i Akershus. På det nevnte bildet er det John Kristian Lystad som sitter bak rattet i maskinen. Han synes det er en givende fritidssyssel, og ikke minst at det er inspirerende med positive tilbakemeldinger.
TIL GLEDE FOR MANGE: Denne løypemaskinen freser først snøen før den lager to flotte spor. Foto: John Arne Paulsen
– Det er så hyggelig at folk bruker løypene våre og er fornøyde med jobben og innsatsen vi legger ned, sier John Kristian.
I likhet med en mengde lag og foreninger rundt om i Norge, har Nes Turlag en løypeoversikt ute på loyper.net, der status oppdateres jevnlig. Her er det bare å klikke seg inn på hver enkelts favorittløyper og oppdatere seg på status.
– Sjekk gjerne vår oversikt der, legger John Kristian til.
En skjermdump fra nettsiden loyper.net som viser status for mange løypenett i Norge.
Løypekjørere opplever innimellom å få kritikk på sosiale medier for at det ikke er “trikkeskinner”, at det kan være noen gruskorn i sporet, at det ikke kjøres opp på ny fort nok etter at folk til fots har vært inne og ødelagt spor eller etter at noen har ridd med hest i traseen. Men slik kritikk må kunne stemples som urimelig. Eventuell kritikk må heller rettes mot de som ødelegger skisporene.
Tvert imot fortjener disse løypekjørerne en solid hyllest for å bruke av sin fritid til å tilrettelegge for folk flest på denne måten.
Det er meldt minusgrader i store deler av landet vårt i dagene som kommer, så her er det bare å ta skiene fatt. Å stå på ski er en helkroppsaktivitet som primært trener bein, kjernemuskulatur, rygg og armer. De viktigste muskelgruppene som brukes er lår, sete, den brede ryggmuskelen, muskulaturen bak på armene og ikke minst magemusklene.
Så da er det bare å kjøre på hvis du kjenner at musklene ber om en økt!
Hva med campingbestikk og verktøy i ett? Denne redskapen i rustfritt stål fra kvalitetsmerket Gentlemen’s Hardware selges til redusert pris nå hos boozt.com, fra 299 til 224 kroner:
Food for thought fra Gentlemen’s hardware. Campingbestikk + verktøy i ett, hos boozt.com, nå kr. 224.-
HVITMÅSAN: En av de eksentriske høymyrene på Romerike i Akershus. Foto: John Arne Paulsen
Det finnes mange særegne naturtype i norske skoger. Eksentrisk høymyr er en av dem. En slik myr blir fort stemplet som et naturreservat.
John Arne Paulsen
Hvitmåsan i Nes på Romerike er en av myrene med denne betegnelsen. Den ligger noen kilometer øst for Årnes, rett nord for Sagstusjøen. Hvitmåsan naturreservat ble fredet i 1981. Området er på rundt 137 dekar, og en av årsakene til fredningen er altså at den er en eksentrisk høymyr. Ifølge Artsdatabanken er den særegen fordi den har eksentrisk formede strukturer (høljer og strenger) på myrflata, og toppunktet ligger nær en av kantene. Et annet element er at den får næring kun fra regn.
NATURRESERVAT: Det utplasserte beviset på at Hvitmåsan er et verneområde. Foto: John Arne Paulsen
En trugetur inn dit tidligere denne uka ga muligheten til å bevege seg ut på myrområdet uten å tråkke igjennom snøen eller noe annet. Jeg har fotografert denne myra gjennom flere årstider, og alle har sine flotte særpreg. Denne fuktige og CO2-fangende sletta er normalt full av vann. Den er en liten “oase” mellom feltene med gran- og furuskog. Ifølge Miljødirektoratet utvikler eksentriske høymyrer et velordnet mønster på grunn av vanntilførsel fra regn og en svak helling, der vannet renner ut til sidene og skaper en karakteristisk, sentrisk eller eksentrisk form.
I SOMMERSKRUD: En del av Hvitmåsan naturreservat fotografert i august i fjor. Foto: John Arne Paulsen
Eksentriske høymyrer er det få av relativt sett, og dermed har Hvitmåsan fått status som verneverdig. Det synes ikke nå på vinteren, men tuene på myrflatene er dominert av rusttorvmose og røsslyng med et stort innslag av kvitkrull og dvergbjørk. Det er også områder preget av diverse karplanter. Ellers finnes det mindre partier med fattig, jordvannspåvirket myrvegetasjon.
FRODIG OG FARGERIKT: Grønt og gulgrønt i utkanten av myra Hvitmåsan. Foto: John Arne Paulsen
Hvitmåsan naturreservat er med på å dekke variasjonsbredden av små, eksentriske høymyrer i den nordøstlige delen av Akershus. I landet vårt er det flest av slike myrer på sentrale Østlandet og i Trøndelag. Denne naturtypen stemples som nevnt som truet. Ja, eksentriske høymyrer er faktisk på Norsk rødliste for naturtyper (2018), i hovedsak på grunn av skade på eller tap av areal som følge av menneskeskapte faktorer som for eksempel grøfting, oppdyrking og nedbygging.
