Fjellørreten i Jotunheimen skulle til pers, og det endte med noe som nesten ikke er til å tro.
Tekst: John Arne Paulsen
Sola skinte gjennom den gule teltduken. Det var en tidlig morgen i juli. Med mysende øyne og håret til alle kanter, trædde jeg meg ut av teltåpningen. Jeg var alene på plassen. Fuglene kvitret og disen lå utover fjellvannet et sted i Jotunheimen. Tro det eller ei, men gradestokken viste tre minus. Teltet var dekket med et tykt rim- og islag og frostrøyken fra pusten min lagde skygger i lyngen.
Helt i bunnen av sekken, langt under shortsen og singleten, lå superundertøyet, fleece-genseren og langbuksa.
– Sånn er det å være til fjells, ganske enkelt, tenkte jeg.
Vak klokka ett
Med sola stikkende i øynene, måtte jeg varme hendene rund en kopp kaffe.
En stund senere rigget jeg utstyret. Det vaket både her og der ute på vannflaten, og mange av dem var på en kastelengdes avstand. Jeg satte på meg polaroid-solbrillene og gikk bort til et sted der en liten bekk rant inn i sjøen. På huk satt jeg en stund og speidet utover. Der! Et saftig vak klokka ett. Et ganske velplassert kast etterpå gikk en ørret på min versjon av en flytende elghårspuppe. Jeg jobbet med fisken en stund. Den raste ut brukbart et par ganger, men til slutt lot den seg overliste. Med forskremte øyne havnet den i håven før jeg målte den til førti centimeter. God matfisk!
– Men i granskauen!
Jeg kastet ut igjen, men tørrflua ville ikke lenger flyte. Jeg trakk den inn som ei våtflue da det smalt på igjen. Denne virket mindre, og jeg tenkte at det ikke var nødvendig å bruke bremsen på snella. Jeg tok tak i det løse snøret med venstrehånda og tauet fisken inn noen meter til, da det plutselig røsket hardt i stanga og motstanden ble betraktelig tyngre.
– Men i granskauen, hva er dette, tenkte jeg.
Bitemerker
Pulsen steg, og etter mye stress fikk jeg sveivet inn slik at bremsen gjorde jobben den er konstruert for. Snøret føk ut så bremsen gikk varm. Etter en stund fikk jeg sveivet fisken inn mot land, og som jeg hadde fått en anelse om, var det snakk om to! En stor en hadde gapt over en mindre på tur inn mot meg. Hele halepartiet til en 200 grams ørret var inne i gapet til en tre kilos skinnende ørret som hadde hengt seg på. Rett før fiskene skulle lures inn i håven, slapp den største av dem taket og forsvant ut i sjøen igjen.
Da satt jeg igjen med en moderat ørret med bitemerker fra gattfinnen og bakover. Det var synd at jeg ikke hadde med kamera på denne turen, for denne historien er det vel ingen som tror på?
LES OGSÅ: Myrvika-karene lurte kjempegjedde på geit
ADLINK: Hva med en 24 centimeters Tefal Easy Chef stekepanne fra Boozt.com? Nå på tilbud til 381 kroner.
