Naturfiskeren

Gubben i huset er fluefisker på sin hals. Gjennom vinteren sitter han og binder fluer. I en krok i stua har han laget sitt eget reir. Livet går sin gang, og han enser ingenting annet enn backing, dubbing og ribbing. Og nå har han straks bursdag.

John Arne Paulsen

Kona ser hvordan han fryder seg med arbeidet der borte i kroken. Nå har han straks lagt et nytt år bak seg. Det begynner å bli mange. Hun merket seg jo hvor glad han ble sist gang da han åpnet hennes bursdagspresang med fluebindeutstyr. Hun elsker ham fordi han lever seg så hundre prosent inn i en sunn og god hobby.
Kredittkortet gikk varmt i sportsbutikken denne gang også. Det koster å være kar, og det har kona forståelse for.

Når en har gått så dypt inn i verdenen som fluefisker, er det lett å akseptere at en god del av lønningsposen må gå til innkjøp av nødvendig – og stadig bedre – utstyr.

Når sesongen nærmer seg står gubben ute på den gulspettede plenen i hagen og “varmer opp” snøret. Et par turgåere stopper opp og betrakter det hele. De ser på hverandre og smiler skjevt. De rister litt på hodet, før de spankulerer videre. Gubben kunne ikke brydd seg mindre om akkurat det. Kastearmen må få trening, og teknikken må sitte.

Kona står inne og ser hvordan han frydes der ute på plenen som straks er i ferd med å bli grønn. Han slenger snøret kontrollert fram og tilbake og legger fortommen pent ned mellom ripsbuskene.

Hun setter over kaffen og finner fram noen kaker til en pause i kastingen. Kaffepraten dreier seg om turene han har planlagt i løpet av sommeren. I slutten av juni hvert år svir han av ei ferieuke sammen med noen likesinnede kompiser. Turen denne gang legges til nord i landet. Tur-retur med fly og opphold i ei stor villmarkshytte med alle nødvendige fasiliteter. Det koster flesk, men det er verdt det.

Kona vet at hun kan glede seg til når han kommer hjem. Slike turer er god smøring for ekteskapet. Han kommer blid og fornøyd tilbake, og hun kan ikke tenke seg noe bedre. Og ikke minst blir han en god – altså en mindre rastløs – turkamerat på årets sydentur. En må gi for å få, som det heter.

Tilbake i Norge blir hun gjerne med ham på en telttur på tampen av ferien. Hun er blitt litt av en gourmetkokk etter at de sammen har sittet i sofaen og fulgt alle matprogrammene på diverse kanaler. Etter endt fiskeøkt kommer han til dekket bord. Hun metter hans ernæringsmessige behov, og til gjengjeld metter han hennes behov innimellom seinere på kvelden.

I slutten av august vinker hun ham adjø igjen. Denne gang har han kajakken på biltaket, og reisemålet er Rena. Det er utrolig hvor mye “stæsj” det blir behov for på slike turer. Hele bagasjerommet og det meste av baksetet er fylt opp med utstyr. Det aller meste har han fått av kona, som for øvrig har sørget for å rydde plass i skap til alt sammen hjemme. Det eneste han trenger å tenke på er å unngå å glemme noe. Og øverst i haugen har hun smurt verdens deiligste matpakke. Den holder til hele turen.

Han sitter i kajakken og kjører en ørret i det han mottar en sms-melding på mobiltelefonen. Der står følgende: “Hei, elskede! Jeg vant 7 millioner i Lotto i dag! Gevinsten deler vi, selvfølgelig. Gleder meg til du kommer hjem. Da blir det indrefilet og rødvin”.

PS: Denne historien er skrevet med maskulin penn. Selvfølgelig vet jeg at det er mange dyktige og dedikerte kvinnelige fluefiskere og sportsfiskeentusiaster også, men skrøna denne gang ble uansett skrevet ut fra et litt gammeldags kjønnsrollemønster. Håper dere er overbærende med det.

LES OGSÅ DISSE SAKENE:

• Vinden stilnet og det ble en idyllisk kveld
• Ut på tur, aldri lei: Bonustur til en øde gård
• En snakkende padde