Ønsker du å bli en bedre fluekaster? Oslo Sportsfiskere inviterer til vintertrening og oppfriskningskurs.
Noen timer på dagtid førstkommende lørdag, 11. januar, inviterer Oslo Sportsfiskere til den store hallen til Norges idrettshøgskole på Sognsvann.
Sportsfiskeklubben tilbyr demostenger for å prøve seg på fluekasting. Det bys også på kastetips fra klubbens erfarne fluekastere, og instruksjon for de som måtte ønske det mot en ekstra avgift.
Her er en videooppskrift på “Paulsens myggklekker”, en liten, rød ørretnymfe, bundet i krokstørrelse 16:
Tekst/video: John Arne Paulsen
Denne røde djevelen har vært med i fiskesekken min en god stund nå. Nymfa ligger i vannfilmen og lokker til seg edelfisken. Vi er nå midt på vinteren og for mange betyr det fluebinding. Om et par, tre måneder begynner det å grønnes, og med det starter insektlivet for fullt. Her er en flue som er grei å binde og som har vist seg å være populær, både i rød, gul og sort variant.
Kajakken ble lagt ut i et vann på Romerike. Det ligger cirka 220 meter over havet på Romerike og inneholder en og annen ørret. Det blåste lite denne flotte junidagen. Det å gli ut på det rolige vannet skaper alltid en god og positiv følelse i skrotten. Jeg greier ikke å forklare den i detalj, men det er det med de små, hverdagslige lyspunktene som man må prøve å skape så mange som mulig av.
Tørrfluefiske
Det var tid for tørrfluefiske og i enden av fortommen satt en brun myrdøgnflue (marginata) i krokstørrelse 14. Den er bygget etter det såkalte fallskjerm-prinsippet, med polygarn som vinge og med en krans av grizzly hackle rundt. Det er også fint – ja, kanskje enda bedre – å bruke CDC til vinge. Jeg foretrekker uansett hvit eller lys grå vinge, slik at flua blir lettest mulig å se for meg der ute på vannfilmen.
PLASK: Ørreten tok flua i et skikkelig plaskevak. Foto: John Arne Paulsen
Dette er som regel den første døgnflua som dukker opp årlig i vann i skogsområdene. Den kan ses på og ved vannet fra tidlig på sesongen, allerede i april, men erfaringsmessig er den mest fristende for ørreten i disse områdene fra slutten av mai og et godt stykke ut i juni.
Selv om den heter myrdøgnflue, er det ikke nødvendigvis slik at den kun oppholder seg i myrlendte områder. Ørreten som er avbildet i denne artikkelen ble tatt langs land i et område med gran- og bjørkeskog.
VRAK: Denne trebåten hadde sett sine bedre dager, for å si det sånn. Foto: John Arne Paulsen
Plask!
Kajakken gled rolig forbi der flua lå på vannflaten, og det var først da flua var rett bak ryggen min at det plasket til. Jeg var klar over at jeg hadde satt på ei flue med mothakeløs krok, og var derfor redd for å miste fisken under disse omstendighetene. Men jeg klarte heldigvis å stramme snøret raskt, og etter hvert sprellet fisken i håven. Flaks.
Myrdøgnflue kan fiske godt kun liggende på vannflaten, men det kan ofte være slik at fisken ikke går opp og tar den før den beveges litt. Den fungerer godt også når det blåser og det er bølger på vannflaten.
På denne turen ble det med denne ene ørreten. Den var rundt 400 gram tung og bød på en morsom fight.
KAJAKKFISKE: Ørreten ble tatt på denne myrdøgnflua en forholdsvis rolig junidag i år. Foto: John Arne Paulsen
Statsforvalteren i Østfold, Buskerud, Oslo og Akershus viser til undersøkelser som bekrefter at lakseparasitten i løpet av det siste året har spredd seg til og smittet lakseunger i Bergereelva. I fjor ble parasitten for første gang funnet i Ebbestadelva/Knemsbekken utenfor Svelvik.
– At den sprer seg så fort i den ytre delen av Drammensfjorden er svært alvorlig og gjør det nødvendig med en rask behandling her, sier seksjonssjef Karsten Butenschøn i et informasjonsskriv på Statsforvalterens nettsider.
Lever i ferskvann
Gyrodactylus salaris lever i ferskvann. Butenschøn forteller at ved flom blir det et ferskvannslag på fjorden som gjør at syk fisk da kan ta med seg parasitten til nye vassdrag. Selv om parasitten har vært i Drammenselva og Sandebukta i mange år, var det først i fjor den ble funnet i Drammensfjorden utenfor Svelvikterskelen.
Statsforvalteren opplyser at Bergerelva ligger lengst ut, og området er vendt mot resten av Oslofjorden og kan være et «brohode» for videre spredning. En rask behandling allerede i høst ses som et nødvendig tiltak for å redusere denne risikoen.
Det kan være greit med litt selvinnsikt. Les denne morsomme historien.
En tilsynelatende meget frisk og velopplagt 80 år gammel mann kom til legen for å få den årlige helsesjekken. Han gliste fra øre til øre da legen spurte hvordan det sto til. Det var hakket før gebisset falt ut.
– Har aldri følt meg bedre, doktor. Jeg har nylig giftet meg med en ung dame på 20, og nå er hun gravid. Hva sier du til det? He he.
– Hmmm, sa legen, og dro på det. Han ble sittende tankefull en liten stund. Så sa han til pasienten:
– Nå skal jeg fortelle deg en liten historie. Jeg kjente en gang en ivrig jeger og sportsfisker som var på bjørnejakt i Alaska. En dag hørte han en bjørn like utenfor teltet, og han stormet ut for å skyte den, men i farten kom han til å ta med seg fiskestanga i stedet for geværet, uten å merke det. Han løftet fiskestanga, siktet på bjørnen, innbilte seg at han trakk av, og vet du hva? I samme øyeblikk falt bjørnen død om.
– Hæ? Men, det er jo umulig! utbrøt 80-åringen og ristet på hodet. Det må ha vært en annen som skjøt med et ordentlig gevær!
– Nettopp, sa legen og klappet pasienten på skulderen. – Det var i grunnen nettopp det jeg ville fram til.
ULOVLIG: Denne sportsfiskeren er i ferd med å prøve stangfisket i denne drikkevannskilden til tross for at det er skiltet at fiske ikke er tillatt. Illustrasjonsfoto: John Arne Paulsen
Hver sommer avsløres ulovlig fiske i ferskvann. Tidligere i sommer skrev avisene om flere tilfeller i Østensjøvannet.
Til tross for at vannet i Østensjøvannet ble regnet som så forurenset at det ikke var tilrådelig å spise fisken, så mange sitt snitt til å prøve seg med fiskestanga. Blant annet hadde Aftenposten en artikkel om dette fisket. Mange unnskylder seg med allemannsretten, men her er det mange ting å sette seg inn i og ta hensyn til. Allemannsretten gir riktig nok alle rett til å ferdes fritt og oppholde seg der de ønsker i naturen – uavhengig av hvem som eier grunnen. Den gir oss også rett til å høste fra naturen, for eksempel, bær, sopp og ville blomster. Men fiske i ferskvann, jakt og bruk av elsykkel er derimot ikke omfattet av allemannsretten, ifølge Miljøverndirektoratet.
Fiske i drikkevann
Hensynet til vern av natur kan også komme i konflikt med friluftslivet og allemannsretten. I drikkevannskilder, tjern og sjøer i skogene med vann som vi renser og bruker som springvann, er det som regel ulovlig å fiske. Det er det ikke alle som overholder. Det er nok av eksempler av at for eksempel stangfiske blir gjennomført i drikkevannskilder til tross for at det er skiltet tydelig at det er forbudt. (Se eksempelbildet til denne artikkelen).
Miljødirektoratet minner om at drikkevannsforskriften og vannressursloven kan legge restriksjoner på aktiviteten i et slikt område.
– Sjekk med kommunen du skal fiske i, hvis du er i tvil, råder direktoratet i et informasjonsskriv.
Hundebæsj og syklister
Heldigvis er ikke denne typen ulovlig fiske veldig omfattende. En oversikt som Miljødirektoratet har utarbeidet viser at søppel i naturen ruver øverst på lista over konfliktsituasjoner knyttet til allemannsretten. Deretter kommer hundeskitt, syklister i stor fart, sykling i skiløyper, hunder i skiløyper og løse hunder generelt. Deretter følger gåing i skiløyper, mange som går i bredden, slitasje fra sykling, skøyting i skispor, og støy fra andre.
På en 12. plass finner vi telting, og på plassen deretter ridning. Så følger folk i veien for sykling, og bading på fiskeplasser.
Hei, lille venn. Fargerik ørret i sommersola. Foto: John Arne Paulsen
Ikke langt fra svenskegrensa øst for Trysil renner det ei elv som har sine sjarmerende sider, men fisken kan være vrien å få has på.
Tekst og foto: John Arne Paulsen
Vi snakker om Ljøra, som renner ut av Sverige, gjennom Ljørdalen i Norge, og så og inn Sverige igjen. Elva utmerker seg med sitt krystallklare vann og sin svingete ferd nedover fra fjellet. Fisker du med sluk eller mark, er det mange og gode strekninger å gå for å prøve å lure både harr og ørret, men mye undervannsvegetasjon kan by på utfordringer i så måte. For en fluefisker er det også noen strekninger med gode bakslengmuligheter, men noen av de kanskje beste plassene betinger zpey-kasting eller andre teknikker som ikke involverer lang baksleng.
Elva gjennom Ljørdalen inneholder både stryk- og roligere partier. Foto: John Arne Paulsen
Erfaringsmessig er det mest harr å få i elva, men det er også områder med ørret. Det å få lurt ut informasjon fra kjentfolk om hvor de beste ørretstrekningene er, er en nær sagt umulig oppgave. Én enslig ørret av moderat størrelse ble imidlertid tatt på turen jeg refererer til i denne artikkelen.
Været var brukbart, med lite vind og god temperatur. Jeg hadde bundet opp noen mindre døgnfluer med forskjellige farger på kropp og hackle. Det viste seg at harren lot seg friste mest av den med sjokoladebrun kropp. Dessverre var størrelsen moderat, men en og annen matfisk havnet også i håven.
Det var også andre fiskere i elva denne dagen. Foto: John Arne Paulsen
Harr var det stort sett på hele strekningen jeg beveget meg på denne gang. Jeg opplevde fisken som sky og selektiv, og mange av tilslagene bar preg av mye småfisk. Trysil Fellesforenings fiskekort gjelder for denne elva.
Harr er det mye av i Ljøra. Foto: John Arne Paulsen
Den ene ørreten fikk jeg på et sted som har navnet Arkåsa. Den var også av moderat størrelse. Det er minstemålsbestemmelser i Ljøra sør for Flobrua. Her skal all ørret mindre enn 25 cm og all harr mindre enn 30 cm straks settes mest mulig uskadd ut igjen. Ørreten jeg fikk var under minstemålet, men den var pen og virket å ha god kondisjon.
Det høres kanskje stusselig ut med kun én ørret på denne turen, men det var likevel tilfredsstillende nok. Elva renner gjennom et område som byr på flotte naturopplevelser, og det er noe som betyr (nesten) like mye som selve fisket for undertegnede.
Det skues ut over et strykparti i elva. Foto: John Arne Paulsen
Området er også kjent som en god vinterdestinasjon for sporty folk som liker alpine aktiviteter. Fulufjellet ligger på grensen mellom Norge og Sverige. Den norske delen av fjellet ligger nettopp i Ljørdalen, og den svenske i Älvdalen kommune. Høyeste punkt på norsk side er “Slottet”, 1047 meter over havet. På vestsiden av Fulufjellet er det et alpinsenter med to heiser og ni nedfarter. Den lengste nedfarten er 1 600 meter. I Fulufjellet ligger også en av Norges lengste kjelkebakker.
Beina ble som gelé da snøret ble sveivet inn. Foto: Naturfiskeren
Sola skinte gjennom den gule teltduken. Datoen viste 25. juli og nå skulle jotunheims-ørreten til pers!
Tekst/foto: John Arne Paulsen
Med mysende øyne og håret til alle kanter, trædde jeg meg ut av teltåpningen. Jeg var alene. Fuglene kvitret og disen lå utover fjellvannet. Tro det eller ei, men gradestokken viste tre minus. Teltet var dekket av et tykt rim- og islag, og frostrøyken fra pusten min lagde skygger i lyngen.
Helt i bunnen av sekken, langt under shortsen og singleten, lå fleece-genseren og ullbuksa. Midt på sommeren, med sola stikkende i øynene, måtte jeg varme hendene rund en kopp kaffe!
En stund senere rigget jeg utstyret. Temperaturen steg rimelig raskt. Jeg registrerte flere vak i vannoverflaten, og mange av vakene var på en kastelengdes avstand. Jeg satte på meg de “raske” solbrillene og gikk bort til et sted der en ganske stor bekk rant inn i sjøen.
På huk speidet jeg utover. Der! Et saftig vak klokka ett. Et perfekt kast etterpå gikk den på min imitasjon av en coch-y-bondhu. Jeg jobbet med fisken en stund, og den dro ut snøret brukbart. Med forskremte øyne havnet ørreten i håven før jeg målte den til førti centimeter. Goooood matfisk!
Skjelv i beina
Jeg kastet ut igjen, men tørrflua ville ikke lenger flyte. Jeg trakk den inn som ei våtflue da det smalt på igjen. Denne virket mindre, og jeg tenkte at det ikke var nødvendig å bruke bremsen på snella. Jeg trakk i snøret og tauet fisken inn noen meter til da det røsket hardt i stanga og motstanden ble betraktelig tyngre. Etter mye stress fikk jeg sveivet inn slik at bremsen gjorde jobben.
Med ett føk snøret ut så bremsen gikk varm. Etter en stund med harehjerte og skjelv i beina, fikk jeg fisken i håven, og til min store forskrekkelse var det snakk om to! Den ene hadde slukt den andre på vei inn til meg. Et tre kilo tungt prakteksemplar av en ørret hadde slukt en stakkars 150 grams ørret som først trodde den skulle få nyte flua mi.
Da var det synd at jeg hadde gått tom for strøm på mobilen og ikke fikk tatt bilde av fiskene, for dette er det vel ingen som tror på?
Reklame | Gymgrossisten.no Angrepet fant sted på jordet helt nede ved Glommas bredd. Illustrasjonstegning: Per Øyri
Denne sanne fiskehistorien er gjenfortalt til Naturfiskeren av en utflyttet storfisker fra Nes på Romerike. Historien stammer fra begynnelsen av 50-åra.
Tekst: John Arne Paulsen
Det var tidlig på morran, og disen hadde ikke helt lettet fra Glomma. Ut på Rotnes-jordet langs elvebredden på Årnes hadde en bonde allerede satt i gang med å harve. En gammal gamp av en hest dro harven, som besto av flere skråstilte skåler eller valser som hadde blitt styggelig blanke etter hvert.
I det bonden førte hele redskapen møysommelig nede langs elvebredden på vestsiden av Glomma, kom sola fram fra skyene, slik at den ga gjenskinn i harvskålene.
Det gikk ikke lange tida før en styggstor ørret – ja, den aller største noen noensinne hadde sett – ble var av harva nede i vannkanten. Beistet, som minst målte fire desimeter mellom øya, kastet seg instinktivt ut av vannet og opp på jordet, før den satte tenna i metallet og dro hele jordbruksredskapen ut i elva så føyken og vannspruten sto.
Bonden reagerte raskt og fikk kastet seg til side i siste lita. Hesten lagde et voldsomt leven der den rykkvis ble dratt mot elvebredden, før storørreten dro både hest og harv under vannflata.
Hesten flaut seinere opp igjen med beina i været flere hundre meter nedafor Årnesbrua. Harva så ikke bonden noe mer til før det var gått et par år, da noen unggutter på skjelldykkingstur fant rester av ei rusten harv midt i kommunevåpenet, elvemøtet mellom Vorma og Glomma.
Elvefiske i fjellet, i dette tilfellet i det som kan betegnes som lavfjellet på rundt 900 meters høyde over havet, kan by på svært varierende resultater. Fisket avhenger av vannføring, temperatur og insektklekkinger.
Lett utstyr
På denne turen var vannmengden i elva stor, noe som også førte til at flua kunne mendes over steiner som vanligvis ligger over vannflaten. Samtidig var vindretningen gunstig, slik at jeg kunne legge flua rolig og ryddig ut i strømmen.
Ørretene i vassdraget har fine farger. Foto: John Arne Paulsen
Jeg spottet først etter vak, noe jeg ikke er så godt til. Jeg så heller ingen og var svært spent da den lette fluestanga var rigget og jeg var klar til å gyve løs på kastingen.
Det viste seg at ørreten likte mine små døgnflueimitasjoner. Både de med olive brown og de med yellow dubbing. Jeg hadde sittet noen kvelder i forkant av turen og bundet opp tørrfluer i krokstørrelse 14 og 16.
Overraskende
Jeg tror jeg overraskende nok fikk fem ørreter på de fem første kastene. Kun én av dem var stor nok til at det var tillatt å ta den med. Minstestørrelsen sånn sett i dette vassdraget er 25 centimeter. Den ene var sågar opp mot kiloen, langt større enn jeg tidligere har fått i denne elva. Den måtte selvfølgelig foreviges.
Det viste seg at ørretene lot seg friste av døgnflueimitasjoner som denne. Foto: John Arne Paulsen
Når alt klaffer, og en får fem ørret på fem kast, så er det jo en kjempefin bekreftelse på at en gjør noe riktig. Men det kan også fort oppfattes som litt negativt, altså at det ikke er noen utfordringer involvert. Noe av det beste med fluefiske er jo å føle at man har klart å lure fisken ved bruk av gode fiskeferdigheter og en vellykket flueimitasjon.
Alene og lykkelig
Når en går inn i fjellet med en klar destinasjon, sånn som på denne turen, er det klart man er redd noen andre har tatt favorittplassen. Jeg har opplevd det flere ganger tidligere, at noen andre har vært tidligere ute og gått de to-tre timene før meg på dagen. Men sånn var det ikke denne gang. Jeg var den eneste sportsfiskeren i området og kunne boltre meg fritt i dette flotte stryket.
Elvevannet var krystallklart. Foto: John Arne Paulsen
Elva renner fra et stort fjellvann. Vannføringen varierer ut fra nedbørsmengder. Denne gang hadde det regnet heftig noen dager i forkant, slik at det rett og slett var perfekte forhold. Siden fisken var bitevillig, brydde jeg meg også mindre om de tusen småfluene som surret ustanselig rundt hodet. De fikk bare holde på.
